hits

Probiotika mot autisme?

En veldig spennende oppdagelse, skrevet om i The economist, viser at bakterien Lactobacillus reuteri er knyttet til oksytocin-opptak og autisme-symptomer. Inntak av denne bakterien hos mus med autistiske egenskaper, har vist en stor bedring. Samtidig er det et kjent faktum at folk i autisme-spekteret ogs sliter med tarm og mage, blant annet halsbrann. Og denne bakterien hjelper mot dette ogs. S en teori n, er at enkelte varianter av autisme kan vre relatert til manglende naturlig mengde Lactobacillus reuteri i magen.

Dette er veldig spennende for min del. Jeg ble interessert i koblingen oksytociner/autisme nr jeg selv ble "diagnostisert" med asperger (en diagnose jeg n mener er feil). Samtidig har jeg faktisk problemer med tarm, sure oppstt, etc. Jeg har allerede bestemt meg: Jeg skal kjpe dette som kost-tilskudd, og se om det hjelper.

For det geniale er at Lactobacillus reuteri er f kjpt i vanlige helsekost-butikker ...

Mai 2015: Notat om musikk og stolthet

Fant dette notatet jeg skrev for over tre r siden. Jeg velger poste den her, etter anonymisering. Det er spennende se at jeg allerede da tenkte mye av det samme som jeg gjr n, jeg visste i stor grad hva jeg trengte hjelp til. Jeg har byttet navnet p eksen min ut til "eksen", men hun var kjresten min p tidspunktet jeg skrev det.

 

Jeg flte meg avvist og oversett nr eksen forsvant i det jeg skulle vise henne et musikkstykke jeg hadde lagd. Jeg klarer ikke legge skjul p disse flelsene lenger nr hun konfronterer meg med mangler hun fler hun har i forholdet vrt. Jeg tror mine emosjonelle utbrudd kommer som et resultat av at faren min ignorerte meg og at moren min dde i ung alder. At jeg har et behov for bli sett, og at noen er stolt av meg.

 

 

Episoden:

Jeg ville vise eksen noe av musikken jeg har lagd. Hun hrte p noe av det og sa at det var fint. S sa jeg, Jeg lagde noe annet her i gr ogs. Nr jeg s opp hadde hun gtt sin vei. Jeg merket at jeg ble flelsesmessig pvirket av dette. Jeg ble lei meg.

 

Flelser:

De frste flelsene jeg fikk var at jeg ikke er s viktig for henne. At det jeg bedriver, og som jeg liker veldig godt, ikke er s interessant for henne. Selv prver jeg vise bde interesse og forstelse for hennes hobbyer, og spr ut om det etc uoppfordret. Jeg fler selv at jeg ikke fr den samme oppmerksomheten tilbake, alt jeg driver med eller interesserer meg for som eksen ikke har noen interesse av er ikke s farlig. Jeg fler at jeg ikke fr dekket mine behov, og at det ikke er s farlig med dem. At jeg er mer en gjenstand for at hun skal f dekket sine egne behov.

 

Jeg mente selv at dette, disse flelsene, er en overreaksjon og kvier meg derfor med formidle det til eksen. Nr hun spr meg hvordan jeg har det sier jeg at det gr fint, selv om jeg brer p disse flelsene. Men disse flelsene fungerer drlig nr jeg fler hun kommer med flere emosjonelle kostbare krav til meg.

 

Episoden:

Hun ville snakke om behov hun har i forholdet vrt. Som gikk p et mer romantisk forhold og saktere tilnrming til sex. Som vanlig var det finesser ved dette som hun hadde problemer med beskrive og jeg klarte ikke ha tlmodighet med henne. (Dette foregr p denne mten: Hun begynner fortelle om at det er noe som kunne vrt bedre, men hun kan ikke si akkurat hva det er for noe. Jeg m sprre om stikkord (har det noe med oss gjre, har det noe med hvordan det gr mellom oss gjre, etc) og hun svarer ja eller nei. Eller ikke helt eller p en mte etc. Jeg merker n mens jeg skriver om det at det er noe jeg blir veldig sliten av.)

 

Til slutt legger hun merke til at ikke alt gr som det skal. Hun drar ut av meg hva det er for noe, selv om jeg ikke har lyst til snakke om det. Jeg forteller at jeg reagerte p at hun bare forsvant n jeg skulle vise henne musikk jeg hadde laget. Med en gang begynner hun forsvare seg, at hun ikke visste at jeg ikke var ferdig, at det er slitsomt st der og hre p, at hun helst vil vite om det p forhnd hvis jeg skal vise henne slike ting.

 

Minner:

Etter denne samtalen begynner jeg tenke p andre ting som har skjedd med meg tidligere i livet. Mens jeg bodde hjemme holdt jeg ogs p med lage musikk. Med et musikkprogram til min playstation. Dette var noe jeg brukte mye tid p, og som jeg var veldig stolt over, og jeg husker at min far ikke brydde seg nevneverdig om dette. Jeg hadde allerede da et behov for bli sett, uten fle at jeg ble det.

 

Det fikk meg igjen tenke p min egen oppfrsel i dag (i dag som i disse tider). Jeg er veldig glad i vise frem til andre ting jeg har gjort. Samtidig fler jeg ofte at dette egentlig ikke er noe vre stolt over eller vise frem. Bde dataprogrammer, musikk og til og med noe s smting som hvordan jeg har satt opp maskinen min. Jeg presser det p andre. Jeg har et behov for bli sett og anerkjent.

 

Jeg tror det hele kanskje bunner ned i at jeg nsker at noen skal vre stolt av meg. Jeg har et emosjonelt behov for oppleve at det jeg gjr er verdsatt. Verdsatt p en spesiell mte.

 

Jeg husker en kamerat fortalte at nesten uansett hva han gjorde, s var moren hans veldig stolt av ham. Om han fikk publisert en artikkel i avisen eller annet. Jeg savner oppleve noe lignende. Kan det vre et kompleks jeg har fordi jeg har mistet min mor i ung alder?

 

Det fles i hvert fall som srt nr jeg ikke fr oppmerksomhet p ting jeg selv er stolt av.

Narrativet i ditt liv

En ting er de erfaringer du har gjort deg, og de valgene du har tatt. En helt annen er hvordan du velger tolke det i ettertid. For eksempel:

P torsdag fikk jeg en lampe inn i stuen. Nr jeg skrudde den p, ble jeg nesten emosjonell. Jeg s alt stv og skitt og rot, og jeg flte meg innesperret. Samtidig var det s deilig endelig lys.

Det er mange mter jeg kan forme denne singulre opplevelsen p inn i et narrativ. For eksempel:

  • Jeg flte meg innesperret fordi jeg ikke tler lys.
  • Jeg flte meg innesperret fordi lyset avdekket en sannhet jeg har levd med i skjul.

 

  • Jeg er utrolig dum som ikke har skaffet meg lampe til stuen p to r.
  • I trd med terapien jeg gr til, har jeg blitt flinkere til ta vare p meg selv.

 

  • Jeg ble sentimental fordi jeg er en depressiv sutrekopp og hauser meg opp over smtterier.
  • Jeg ble sentimental fordi jeg skjnte hvilken stor symbolsk verdi lampen har i livet mitt.

 

En ting er hva du opplever. En annen ting er hva du gjr med det du opplever. Hvilken historie du lager, for tolke og forklare dine valg og erfaringer. Denne tolkningen er dramatisk viktig for den videre utvikling av din personlighet, dine egenskaper og dine fremtidige valg.

Ofte s vet vi ikke hvorfor vi har valgt et alternativ fremfor et annet. I de fleste tilfeller tenker vi ikke engang over det, kanskje ikke fr noen spr oss. Og jeg har forsttt, at p mange mter finnes det egentlig ikke noen fasit-svar. Man har forskjellige tolkninger, noen som kan sette oss i godt lys, andre som kan sette oss i et drlig. Snn som de tre eksemplene jeg kom med ovenfor.

Vi kan ikke kontrollere hva som rent konkret fysisk har skjedd i fortiden. Men vi har valg angende hvordan vi velger tolke det, hvordan vi velger skrive historien. Og det er faktisk ingen grunn til la vre pynte p historien. Det er ikke juge, g inn for fokusere p de positive aspektene omkring de valgene man har tatt.

 

 

Ny time hos psykolog

Jeg gjr virkelig fremgang hos psykologen. Frtse tredel av timen gikk med p oppdatere om livet mitt: Jeg har startet hos psykomotorisk fysioterapeut igjen. Jeg har kjpt meg lampe (mye av samtalen gikk p lampa). Jeg fortalte om nye refleksjoner jeg har gjort meg om skape narrativet i livet sitt, hvordan man tolker sine egne valg og handlinger (som jeg kanskje skal skrive mer om).

S ba jeg henne om presse meg. F meg til snakke om min mor. Fordi jeg klarer ikke initiere en slik samtale naturlig. Jeg vegrer meg.

Hun ville at jeg skulle forestille meg at hun satt overfor meg, og s fortelle hva jeg flte. Jeg fler egentlig ikke s mye, jeg er emosjonelt nummen (noe som er delaktig i at jeg har kroniske brystsmerter). Men det dukket stadig opp nye minner. Og hun fortalte meg at jeg s trist ut. Selv om jeg ikke kjente meg trist.

Jeg fortalte om et minne hvor hun satt og leste for meg fra en Morgan Kane-bok. Hun leste et avsnitt som handlet om at de satt rundt blet og s ryken som steg oppover. Og s viste hun meg de hvite linjene som former seg i mellomrommet mellom ord, p siden hun leste p. "Ser du at det er ryk-skyer som stiger oppover?" Og ja, jeg kunne se det. Jeg ser det den dag i dag, nr jeg leser bker, de hvite strekene som stiger oppover en bokside, kantete og oppstykket. Som rykskyer. De sorte ordene er ogs en del av disse skyene jeg ser for meg.

Jeg fortalte ogs om at jeg var bitter, fordi hun ikke var til stede i livet mitt. Jeg hadde det ikke noe fint p skolen, men ingen la merke til det.

Gulvlampa

Etter ha bodd i snart to r i ny leilighet, var det p tide f meg lampe. Det var kjresten min som ymtet fremp at det er vl mrkt i leiligheten. Jeg har liksom overlevd fordi jeg som regel underholder meg selv med en skjerm av noe slag, pluss at jeg selvflgelig har lys p kjkkenet.

Men p torsdag var det p tide skaffe seg lys. Jeg kunne hengt opp noe, men jeg har ikke utstyr eller tekniske skillz til henge opp en lampe, s jeg gikk for en gulvlampe. Handlet den i byen, og tok den med meg hjem p toget, brte den med meg helt hjem.

Og jeg m innrmme det, sl p lampa for frste gang var en veldig emosjonell opplevelse for meg. se stua mi bade i fullt lys var noe helt annet. Med en gang flte jeg meg veldig innestengt. Det var mkkete, rotete og flt. Jeg gikk bort og pnet for gardinene, gardinene mine er oftest igjen og sperrer alt lys utenfra. N har jeg ikke lukket dem en eneste gang siden torsdag (s fr heller bare naboene se at jeg lubber naken inn i dusjen p morgenen).

Jeg kjente at jeg ble trist inni meg, nr lyset kom p. Det ble veldig emosjonelt, jeg ble veldig beveget. Noe som jo er ulikt meg. Jeg har serise planer om rydde og vaske ordentlig ogs. Men jeg har ikke kommet riktig s langt enda, jeg har vrt opptatt hele helgen. Det er p tide gjre leiligheten min om til et hjem.

I gr var en god dag, helt til ...

I store deler av grsdagen hadde jeg det egentlig ganske fint p jobben.

Rett fr jeg skulle hjem, hoppet derimot sinna-spkelset p meg. Vonde fantasier trigget sinnet mitt igjen. Som vanlig strammet jeg kroppen min, hender, ansikt, bryst, mage. Jeg satt p jobben, hva skulle jeg ha gjort?

Det begynner skjre i brystet mitt, smertene tiltar. Hele kvelden i gr har jeg hatt ubehag i brystet. I hele dag har jeg vrt sliten og ogs hatt ubehag i brystet.

Jeg tror det kanskje er noe som skjer i meg, med meg, for tiden. At jeg hadde en god dag var fint. At jeg er s bevisst p akkurat NR dagen ble drlig, er ogs egentlig fint. Det er noe jeg kan ta tak i, og jobbe med. Selv om jeg er veldig sliten n. Men i kveld skal jeg jo uansett bare slappe av, tenker jeg.

Det autonome kompass

Jeg har startet p ny med min gamle psykomotoriske fysioterapeut, som jeg var rimelig fornyd med. Sist time lrte hun meg om det autonome kompass. Det er visst noe man bruker blant annet i traume-behandling, men som vi psykiatriske pasienter vel kan bruke selv ogs.

Vi kan aktivere oss, og vi kan passivisere oss. Og vi kan ha det behagelig, og ubehagelig. Alle varianter er helt vanlige innenfor sirkelen, men nr vi kommer utenfor opplever vi en krise. Selv lever jeg i det aktive ubehaget, som sikkert mange med angst kan kjenne seg igjen i. Deprimerte mennesker kjenner seg kanskje igjen i det passive ubehagelige, mens bipolare kanskje bytter p vre ubehagelig passiv og behagelig aktiv helt uti de bl feltene?

Hvor tror du at du som regel befinner deg i dette kompasset? Er du noen ganger utenfor sirkelen?

 

Det er mye mer lre om dette kompasset. Mesteparten av informasjon p Internet er p dansk, da den er utviklet av Susan Hart og Marianne Bentzen, to danske kvinner.

 

Hadde egentlig tenkt skrive mer, men orker ikke i denne omgang. :)

"Vi lfter i flokk"

Bare leste gjennom forslag til slagord for Ibestad kommune*. Latterlig drlige forslag ute gr. Men noe legger jeg merke til. Mange av slagordene gr ut p at ybefolkningen skal vre en slags enhet. Det beste eksempelet m vre Vi lfter i lag.

Det bor frre enn 2000 mennesker p ya, og de skal alle lfte i lag. Det frste jeg tenker p, er at Ibestad sikkert ogs har sin andel av mobbe-ofre og andre som har havnet "utenfor systemet". Som ikke fler seg som en del av samfunnet rundt seg.

Jeg tror denne nordiske, kollektivistiske, tvangen til at folk SKAL oppfre seg som en enhet, en flokk, er sykelig. Spesielt for de som havner utenfor. Jeg tror det er vanskeligere f en fot "innenfor" igjen. Nr alle er med, s er ingen med. Alt blir en jobb for sosialkuratorer og andre offentlige instanser, mens medmenneskelighet fyker ut dra.

Hva med Ibestad Her kan alle vre seg selv!?

* Nei, jeg bor ikke i Ibestad. Fr i dag, hadde jeg aldri hrt om kommunen engang. Har ikke engang satt min fot i landsdelen kommunen ligger i.

Klokka er bare 0900, og jeg er sliten av sinne

Det startet, som vanlig, i dusjen. Plutselig str jeg der og hopper opp og ned i sinne. Slr i veggen, biter tennene sammen s det kommer hye knirkelyder. Jeg kjenner at det strammer seg over brystet s det gjr vondt. Sekundet jeg kommer meg ut av dusjen, prver jeg komme p hva det var jeg fantaserte om, som gjorde meg s sint. Jeg husker ikke. Det var visst et slags mte for alle i sameiet, og noen hadde provosert meg der. Men jeg husker ikke med hva.

Veien til toget bestr ogs av et slikt anfall, minus hopping. Jeg prver ikke hoppe i offentligheten av sinne. Ogs nr jeg sitter p toget opplever jeg lignende, flere ganger. Jeg har nok hatt fire, fem slike anfall hittil i dag. Og jeg er sliten. N sitter jeg p kontoret og irriterer meg over brkete kolleger, hylytt latter og snakk. Er det meningen sitte og jobbe i et slikt milj?!

Lft ansiktet ut av sla

Det som ikke dreper oss, gjr oss rarere. Eller fremmede? Kobler oss vekk fra verden, i hvert fall. Underfundig lyrikk i denne, og en utrolig solid lt.
 
 


#musikk 

Mareritt

I natt vknet jeg av et mareritt.

Vi bodde i mormors hus, etter at hun dde. Det var noe opplegg med at vi, min bror, meg og vr far, hadde ftt en tredjedel av huset nr hun dde. Faren min hadde tent p i ovnen i et av rommene som vi brukte. Jeg var livredd for at det skulle begynne brenne, og ville hente vann for slokke. Men det var ikke noe ha vannet i. Til slutt fant jeg en kakeboks, med gamle mugne kaker oppi. Jeg prvde helle ut mugget, og vaske det bort. Hele kakeboksen bulte ut som en plastikkpose.

P vei tilbake til rommet kom min far tilbake, med to jenter som hadde kledd seg ut. De var vel i starten av tenrene, og min far var penbart seksuelt interessert i dem. Det var jeg ogs. Jeg husker jeg kranglet med dem, og s kom jeg tilbake til rommet. Flammene i ovnen hadde spredd seg rundt hele rommet, men ikke som flammer. Veggen hadde et spor av gldende kull, hele veien rundt, nede ved gulvet. Jeg helte det lille jeg hadde av vann p, men det var nytteslst.

Jeg begynte skrike p hjelp, og lp tilbake til rommet som hadde vask. Der jeg ogs fant kakeboksen. Prvde fylle den p ny. Min far kom lpende. Nr han fikk hre om at ilden hadde spredd seg, ble han sint p meg. Som om brannen var min skyld.

Jeg ble forbannet tilbake. Jeg skrek til ham, og skjelte ham ut. For vre s skjdesls.

_______

 

Denne drmmen fltes ut som et vendepunkt. Jeg begikk et opprr mot min far. Sa ham midt i mot, og viste ham sinnet mitt. Det fltes p en mte litt godt, nr jeg l der vken midt p natta og reflekterte over drmmen. Samtidig var jeg veldig sint, oppjaget og sliten.

I dag er jeg fremdeles sliten, og trtt.

Min mor, og musikk

I dag snakket vi om min mor. Jeg og psykologen. Om at hun ikke var der for meg, nr hun levde. Hun opplevde mye stress, hadde mye vondt i hodet, hadde ikke tid til oss barna. Ogs dde hun. Jeg ble mobbet p skolen, men flte aldri at jeg hadde rom til fortelle om slikt til mine foreldre. Psykologen min sa at barn intuitivt "skjnner" om det er rom for snakke om slikt eller ikke. Hun kaller det for omsorgssvikt.

Jeg fortalte om at jeg hadde talenter innen musikk, og at jeg gjerne ville lre meg spille instrumenter. At moren min og en lrer jeg hadde p barneskolen, var stolt av meg nr jeg klarte lre meg melodier p egenhnd. Som jeg spilte p piano eller blokkflyte. Jeg husker at moren min snakket om forskjellige mennesker som kunne lre meg spille piano, men det ble aldri noe av. Og s dde hun.

Jeg spilte fotball, mest fordi min far var fotballtrener, og det var det han likte bedrive. Jeg var egentlig aldri s opptatt, eller talentfull, med slikt. Jeg lurer p hvordan livet mitt ville sett ut, om jeg gikk i korps, eller tok pianotimer, i stedet.

Jeg blir veldig trist nr jeg snakker om, og tenker p, min mor. Jeg kjenner at jeg blir tung i brystet, at det snrer seg. At det gjr vondt i magen. At jeg blir tett i nesa. Klam i hendene. Jeg merker at jeg blir opprrt. Men jeg fler det ikke. Jeg er fremdeles ikke i kontakt med flelsene mine. Jeg lurer p hva som skal til. Jeg prver ikke lenger bevisst kjempe mot flelsene mine, tror jeg. Men de er vanskelige f tak i.

Jeg er sint fordi min mor forsvant nr jeg trengte henne. Jeg er sint fordi hun ikke forlot min far, kom seg vekk fra det falleferdige huset vi bodde i inni skogen. Kom seg vekk fra mannen som drakk opp og gamblet bort pengene hun jobbet hardt for tjene inn. Psykologen min sa det slik at "hun forsvant, nr dere trengte henne, og overlot omsorgen for dere barna til en som ikke var flink til ta vare p dere".

Dette gjelder bde nr hun arbeidet for mye, og var stresset og hadde hodepine hjemme. Og nr hun dde. Selv om hun selvflgelig ikke dde med vilje, er det allikevel snn det kan fles ut for et barn. bli forlatt. Det er bare en flelse som jeg ikke har trt kjenne p, fordi fornuften min sier meg at flelsen er urimelig. Det var jo ikke hennes skyld. Men emosjoner bryr seg sjeldent mye om skyld og intensjoner.

Jeg er lei meg og opprrt i dag p grunn av samtalen. Jeg lurer p hva jeg skal gjre i kveld. Har egentlig ikke lyst til dra hjem alene, men tror ikke det er s mange alternativer. Kunne gtt ut p byen og drukket med noen kompiser, men tror ikke jeg har godt av det heller. Jeg tror jeg drar hjem, kanskje kjpe noe kose meg med i kveld.

Det jeg som pasient skulle nske at du visste

Som et slags svar til Sigrid M. Skeide sitt innlegg i Aftenposten:

Jeg vet at mange mennesker har mange problemer og utfordringer i sin hverdag. Jeg er klar over at mange har strre problemer enn meg. Jeg tror ogs at enda flere har frre problemer enn meg.

Nr jeg gr til terapi, s har jeg allikevel ingen lyst eller behov til forholde meg til disse menneskene. vite at "alle" har problemer, hjelper ikke meg og mine utfordringer. Noe av det jeg sliter mest med, er akseptere at jeg trenger hjelp. hre psykologer fortelle om hvor mange som trenger hjelp, og hvor ille "folk flest" har det, er mer til skade enn til gagn.

Jeg synes ikke det er viktig om historien min er unik, eller om jeg deler den med folk flest. Jeg synes ikke det er viktig om utfordringene mine er delt av mange eller f. Jeg vil ha hjelp til de utfordringene jeg opplever ha. Basert p vitenskap, fornuft og gode intensjoner.

Jeg vet at mange klager, over hvor vanskelig livet er. Hvor vanskelig det er ivareta jobben, eller parforholdet, eller livet i seg selv. Men jeg aner ikke hvor intens eller ekteflt dette er hos noen andre enn hos meg selv. Jeg vet at noen aldri klager, selv om de har strre problemer enn de fleste rundt seg. Fordi de selv fler at de ikke fortjener oppmerksomhet, eller fordi de skammer seg. hre at "mine problemer er ikke verre enn andres", fr meg ikke til skamme meg mindre.

Jeg grter aldri, ikke under terapi, ikke for meg selv, og ikke sammen med de f menneskene jeg stoler p her i verden. Fordi jeg skammer meg. Fordi jeg har erfart, av foreldre, "med"-elever og eks-partnere at grt er noe unsket. Barnslig, umandig, umodent. lese om alle pasientene du har erfart som grter foran deg, gir meg ikke s mye annet enn kt bitterhet.

 

1. Jeg fler meg unormal

Kanskje det er normalt oppleve omfattende omsorgssvikt, kraftig psykisk og fysisk mobbing over et tir, ubearbeidet sorg over mamma som dde mens jeg var liten. Normalt i den forstand at mange andre har opplevd tilsvarende. Men for meg fles det allikevel som et unntakstilfelle. Noe som mennesker aller helst skulle slippe oppleve. Jeg har ikke noe problem med vre et menneske, eller opprettholde noen fasade. Det er jeg ekspert p. Det jeg har problemer med, er dele mine sr. Ditt innlegg gjr at dette fles enda mer vanskelig.

2. Livet er meningslst og tomt, so what?

Hovedproblemet mitt er ikke hvor tomt og meningslst livet er. Jeg vet at livet er meningslst og tomt. Eventuell mening i livet, m vi fylle den med selv, men ikke uten den brennsikre vissheten om at vi uansett kommer til d. Alt er forgjeves. Jeg blir ikke overrasket over at folk flest opplever dette.

Det jeg trenger bli hrt og forsttt p, er ikke flelsene mine. Men min manglende evne til takle mine flelser p egenhnd. Uansett hvor mye jeg skulle nske at jeg kunne uttrykke meg, s er jeg delagt. Jeg trenger profesjonell hjelp til regulere mine egne flelser. Omsorgssvikt har delagt hjernen min i en s stor grad at man kan pinpointe forskjellen i min hjerne fra andres i en simpel hjerne-scan. revis med mobbing har gitt meg kroniske smerter i bryst og mage, som jeg m leve med daglig. Jeg er ute av stand til takle sorg og motgang p egenhnd. Resultatet av dette gjr at jeg fler det undvendig vanskelig fylle mitt eget liv med mening. Hvor vanskelig det er i forhold til andre mennesker, har jeg bestemt meg for slutte bry meg om: Det er MIN kamp.

3. Jeg er glad i deg ogs (Jeg er ikke pasient hos Sigrid, btw)

Jeg synes det var fint at du delte dine tanker i innlegget. At det provoserte meg, er et godt tegn. Samtidig s er jeg utrolig bitter over at jeg m "dra kortet" p vei ut av psykolog-timen. Det fles ut som at jeg s vidt klarer karre meg p jobben, samtidig som at 70% av mine inntekter gr tilbake til staten i form av skatter og avgifter. Jeg trodde disse pengene blant annet skulle g til gi meg et godt helse-tilbud. I stedet blir jeg stende i lange ker, fr jeg endelig fr innpass hos terapeuter som viser seg vre inkompetente. Problemene mine blir latterliggjort og undervurdert av fastleger og DPS-team. Jeg leser stadig om hva slags "rettigheter" jeg har som pasient, uten ha opplevd noe som noensinne ligner. Jeg er bitter p grunn av dette.

Kortisol lenket til svekket hukommelse

https://www.scientificamerican.com/article/ldquo-stress-hormone-rdquo-cortisol-linked-to-early-toll-on-thinking-ability/

Det kommer kanskje ikke som noen overraskelse, men kt niv av stress-hormonet kortisol er lenket til drligere hukommelse, organisering, visuell persepsjon og oppmerksomhet. I tillegg ser man at hjerne-strukturen endrer seg i likhet med folk med alzeheimers.

Nr jeg har levd med angst siden jeg var 18, s er dette noe som bekymrer meg. Jeg vet at kroppen min har et forhyet niv med stress-hormoner til vanlig. Og jeg har lagt merke til at jeg har drlig hukommelse, jeg har vanskelig for holde oppmerksomheten oppe, jeg klarer s og si ikke forestille meg noe visuelt, og jeg er drlig p organisere meg. Jeg vet allerede at dette skyldes et liv med angst og stress.

I fjor prvde jeg gjre noe med dette ved g jevnlig til massasje. Jeg skal ikke hevde at dette hjalp, jeg vet ikke. Jeg mtte uansett slutte med dette, av konomiske grunner. Jeg bruker n alle overskuddspenger til psykolog i stedet.

Jeg har startet s smtt trene igjen, og jeg tror det hjelper en god del. De siste ukene har jeg vrt syk, noe som har gtt utover treningen, men jeg hper p at dette kan bedre seg snarlig. Egentlig har jeg lyst til vre mer ute i naturen. Eneste problemet er, nr jeg er ute og spaserer i naturen fr tankene mine fritt spillerom. Ingenting som kan avlede oppmerksomheten min bort fra destruktive, negative tanker. Sinne, bitterhet, angst, tristhet.

Jeg m finne en mte jeg kan romme disse negative tankene. Lurer p om gi meg enda mer tid til kjenne p dem kan vre positivt i lengden.

Sykemeldingsdritt p jobben

I dag skal jeg til legen igjen, var hos ham allerede p mandag (men da var det en stund siden sist).

Forrige uke l jeg hjemme med feber, og jeg fikk lege-erklring p mandag. Onsdag ble jeg igjen syk, og nr jeg meldte i fra om dette p jobben fikk jeg bare en kald beskjed tilbake om at "Hvis du er syk og det har gtt under 16 dager siden siste egenmelding m du ha lege-erklring".

For det frste, s hadde jeg jo allerede lege-erklring fra forrige sykdom, s jeg skjnte ikke at dette kunne gjelde meg. For det andre, s var jeg ofte borte fra jobben i vres pga angst-problemer, da fikk jeg beskjed om at jeg ikke skulle bekymre meg for at jeg leverte flere egenmeldinger enn jeg hadde lov til. S tidligere i r var ikke disse reglene s farlige for dem, men n er dette det frste jeg blir gjort oppmerksom p mens jeg ligger hjemme med feber.

Det frste jeg gjorde nr jeg fikk den meldingen, var bestille ny time hos legen min, det frste tidspunktet som var ledig, og det var i dag klokken 10. Jeg har forsttt at jeg ikke kan stole p de p jobben, jeg lurer p hvorfor jeg fikk denne beskjeden i vres i det hele tatt om at jeg ikke skulle tenke p at egenmeldingene ble for mange eller for tett, samtidig som at jeg n blir plaget med dette mens jeg ligger hjemme med feber.

Jeg lurer p om de har tenkt bruke fravret mitt mot meg ved en senere anledning. Jeg er usikker. Jeg fler meg utrygg n egentlig.

Hvorfor skal jeg bry meg

Det er jo titt og ofte oppe om kriselignende situasjoner i mediene. Spesielt i disse dager, er selvflgelig global oppvarming. Menneskelig utslipp av CO2 kan medfre enorme deleggelser p planeten.

Mitt emosjonelt rlige sprsml om dette, uten prve vre slem eller ond, bare for reflektere mitt faktiske emosjonelle liv rundt disse utfordringene, er:

 

Hvorfor skal jeg bry meg?

 

 

S lenge ingen klarer gi meg noe tilfredsstillende svar p dette sprsmlet, s har jeg ingenting stille opp med. Jeg skjnner virkelig, rlig talt, ikke hvorfor jeg skal bry meg. Jeg har for lengst bestemt meg for ikke f egne barn, jeg unner ingen bli fdt inn i denne onde verdenen. Jeg kjenner ingen egentlig medflelse for andre mennesker, og om jeg s gjorde, hadde det uansett bare vrt flelser. Intet vektig argument for at jeg skal bry meg, egentlig.

 

Det har gtt mer og mer opp for meg i det siste, at jeg er en vaske-ekte, bona fide, satanist. Jeg sier ting for provosere andre, ja jeg oppfrer meg blasfemisk med vilje. Jeg verdsetter meg selv hyest. Jeg verdsetter gode psyko-drama for fylle livet mitt mening (alt fra g p rocke-konserter til utfre rituelle handlinger). Jeg spotter autoriteter, men ikke i en slik grad at det gr nevneverdig utover mitt liv, jeg passer p at det ikke "spretter tilbake". Jeg nsker bare leve i fred.

Verden er urettferdig, meh

Jeg husker at det var et velseslokale, utstyrt med trommer, gitarer og andre rocke-instrumenter, i kjelleren til klubbhuset hos kommunen. De som "vanket" der var gjerne de som var tffest i trynet, de som var mest aktiv i mobbingen av meg. Jeg lurer p hva de hadde gjort for fortjene et slik lokale. Jeg aner ikke hva som var innpass-kriteriet for f lov til ve der.

Jeg husker ogs, nr jeg gikk p barneskolen, at noen i klassen tok pianotimer. Noe jeg ogs hadde et intenst nske om. Musikk-lreren vres var ogs privat piano-lrer, og han lot sine elever "fremfre" for klassen. Og det slo meg at jeg var flinkere enn dem, uten ha ftt noen annen opplring enn ha fargelagd tangentene p det slitne orgelet hjemme jeg hadde arvet fra min tante. C var bl, D var grnn, E var gul, og s videre. Ogs fargela jeg notene i heftet jeg hadde med barnemusikk.

Jeg husker spesielt i en time, hvor en i klassen skulle fremfre noe han hadde komponert selv. Jeg ble lite imponert av det jeg hrte. Det hrtes ikke mer ut enn pludringen jeg gjorde p egenhnd, uten at jeg tenkte noe srlig over det.

Ved et slags lykke-tilfelle fikk jeg tak i et program, mens jeg gikk i tiendeklasse, som lot meg komponere egne melodier for hnd. Dette er en hobby jeg har bedrevet med helt frem til i dag. Jeg kan ingen musikk-teori, og har fremdeles ikke lrt meg spille p noe instrument, men jeg komponerer melodier.

Jeg husker at klassegrden var delt opp i "punkere" og "hip hoppere". Man var enten med i den ene gruppen, eller den andre. Jeg husker at de som var med i hip-hop gruppen gjerne var de som var med p mobbe meg, og banke meg. Det er fremdeles noe jeg emosjonelt forbinder med hip-hop kulturen generelt. Tagging, spytte flest mulig stygge ord fortest mulig, hele hip-hop attituden. Det er ikke mors beste barn, og det kommer vel ikke som noen overraskelse p noen at disse gutta var sterkest med i mobbe-angrep i sin ungdom. Som har medfrt at jeg den dag i dag gr rundt med daglige psykosomatiske lidelser og smerter, angst-problemer og bitterhet.

Musikk, og kultur-uttrykk generelt, er en viktig del av livet til alle. S at jeg har mange flelser og erfaringer knyttet til dette, er vel ikke s rart. Jeg husker at jeg fr i tiden ikke klarte forholde meg til mennesker som kan spille piano, jeg var grnn av misunnelse, og jeg kjenner det stikker i meg enda.

 

 

Noen ganger nevner jeg ting som dette til venner, og de er fort fremp nevne at "dette m du jo ta opp med psykologen din!". Noe som fr meg til fle meg helt lamsltt og hjelpels. N for tiden gr sesjonene hos psykologen min om mitt hat til min far, hvordan jeg nsker pfre ham mest mulig lidelse. Og etter dette, har jeg fremdeles et lass med traumer, ubearbeidet sorg etter tap av mor, og andre "viktigere" ting ta tak i. Men det kan jo hende at lse opp i disse fundamentale flokene, gjr at mine flelser omkring musikk og musikere ogs blir bedre.

Konsentrasjonsproblemer p jobb

Jeg har lyst til skrive et innlegg om mine erfaringer med helsevesenet. Sende til en eller annen avis. Beskrive kampen, og fravret av kampen grunnet angst. Hvordan jeg har blitt tatt imot, eller snarere ikke blitt tatt imot. Om at jeg n fr adekvat hjelp ved betale egne penger for terapi. Samtidig som at jeg er i full jobb, og skatter som bare det for finansiere goder jeg visstnok har krav p, men ikke mottar.

Jeg kan en del om det uttrykke seg og bli hrt. Om patos og logos og det greiene der. Jeg har ogs ganske god peiling p hva jeg vil formidle. Jeg vil blande sammen min egen historie med statistikk og fakta om det psykiske helsevesenet. Men jeg vet ikke om jeg orker utfre selve jobben.

For eksempel, heter det "det psykiske helsevesenet"? Jeg synes ikke det klinger s bra. Hva heter den delen av offentlige instanser hvor jeg ikke har blitt tatt i mot. Det er vel en del av helsevesenet.

Noen ganger leser jeg "glad-historier" om helsevesenet. Folk som ikke kan skryte av det nok opp i skyen. Det fles ut som at det blir brukt som en slags attest p hvor godt det er. Problemet er bare det, at solskinnshistorier burde vre standarden. Det er tross alt tjenester vi alle er tvunget til finansiere. At noen har hatt en god opplevelse med helsevesenet, burde vre "status quo". Det er de vonde historiene som er viktige.

Jeg lurer p om det pgr, eller har pgtt, noen offentlig debatt om disse temaene, som det ville vrt naturlig slenge seg med p. Men det vet jeg ikke. Jeg orker ikke flge med p den offentlige debatten. Jeg blir ofte svrt sint, og mister mye energi og krefter, av lese innlegg skrevet av folk jeg er uenig med. Det er jo ikke noe godt tegn.

Jeg har konsentrasjonsproblemer, og det skyldes angst. Det gjr at jeg presterer drligere p jobben, og det medfrer ogs at det er vanskelig for meg skulle formulere et slikt innlegg. formidle mine egne opplevelser. Men jeg m prve. Jeg burde prve fortest mulig, slik at min historie er nogenlunde dagsaktuell. Kanskje jeg kan f ferdig et slags utkast til helgen. P mandag skal jeg treffe terapeuten min igjen, kanskje hun er interessert i vite om innholdet.

Hjem fra ferietur

Har vrt p en langweekend-tur med kjresten min.

Nr vi subbet rundt i en fremmed by, i et fremmed land, gikk det plutselig opp for meg: Vi krangler jo ikke. Vi hever aldri stemmen, skriker til hverandre eller krangler p noen som helst mte. Med eksen min var det helt utenkelig vre p ferie uten episoder med krangling og furting.

Jeg brukte mye mindre tid p slappe av p hotellrommet, enn det jeg vanligvis har gjort tidligere. Vi var en kort tur innom hotellrommet fr middag hver dag, og dro relativt tidlig hjem hver kveld. Men jeg har vanligvis tilbrakt mye mer tid p hotellrommet. Kjresten min er veldig flink til ta vare p mine behov nr vi er ute og farter. Eksen min var veldig kravstor, og penbart misfornyd med meg, nr jeg ikke "presterte".. Noe som gjorde at jeg ble enda mer sliten, og brukte enda mer tid p hvile og avslapning p ferietur.

Det er ikke fr n det gr opp for meg hvor dysfunksjonelt mitt forrige samliv egentlig var. Jeg m nesten oppleve noe bedre frst.

Jeg tror det kanskje er fordi jeg kommer fra et veldig dysfunksjonelt barndomshjem. Jeg har ikke noe sammenligningsgrunnlag, og jeg aksepterer det meste.

Ny time hos psykolog over

Vi fikk gtt gjennom 3 / 8 sinnefantasi-kategorier, som jeg skrev om sist gang. Neste gang skal vi fortsette g gjennom disse. I tillegg har jeg ftt en ny oppgave: Skrive ned "triggere", ting som fr meg til emosjonelt reagere. Men med vekt p ting som ikke er naturlige/fornuftige.

For eksempel s kan man trigge p at kassadamen tar seg USEDVANLIG god tid. Men dette er normalt og naturlig (selvflgelig, mten man reagerer p kan jo vre unaturlig overdrevent eller underdrevent). Man kan ogs trigge p at noen har p seg rde sko. Dette skyldes antageligvis et mer "maladaptivt" flelsesregister. Slike maladaptive triggerpunkter er det jeg skal utforske videre. Sammen med mine sinne-fantasier, selvflgelig.

Pause og sinne

Jeg har tatt en lang pause fra skrivingen p denne bloggen. Jeg har rett og slett tatt meg en psykisk sommerferie. Har ikke sett noen psykolog, og forskt nyte sommeren fremfor bekymre meg for mine psykiske plager.

Jeg har ogs hatt noen sm triumfer: Jeg har vrt p konsert for frste gang p 12 r! For tolv r siden mtte jeg forlate lokalet fr det hadde gtt 10 minutter. De hye lydene fremprovoserte kraftige (psykosomatiske?) smerter i brystet. Jeg fr fremdeles vondt i brystet, men jeg klarer vre p en hel konsert av gangen.

 

N har jeg derimot startet g til psykolog igjen, og temaet er sinne. Det er sinne-anfallene mine som er mest synlig for tiden, og de kommer daglig. Jeg langer ikke ut mot noen, men jeg har fantasier. Det bokstavelig talt KOKER inni meg. Jeg knytter nevene og ansiktet, og fantaserer om sl, voldta, hugge folk med ks, etc. Fordi de gjr urett mot meg. Her er et knippe av noen av fantasiene jeg kan ha i lpet av en dag:

Politiet ransaker leiligheten
Naboen mistenker at jeg ryker hasj, og har rapportert dette til politiet. (Jeg ryker ikke hasj, men jeg ryker sigaretter ut av vinduet. Samtidig lukter jeg at det er noen i blokka som faktisk ryker hasj.)

Nr politiet str p dra, forlanger jeg se en ransakelsesordre fr de fr slippe inn. Noen fantasier ender med skriking og vold allerede her, politiet vil inn uten noen slik ordre. Har de en ordre, s leiter de rundt uten finne noe. Da gr jeg i fantasien ls p naboene mine. Jeg banker og ringer p hver eneste dr, og skriker til de som pner: ER DET DU SOM HAR RAPPORTERT MEG TIL POLITIET?

I noen fantasier vet jeg hvem dette er, og angriper vedkommende med slag-gjenstander. Da blir det gjerne mye grr og blod.

 

Overfalt p gata
Denne er det flere varianter av. Gjenger som prver rane meg. Gjenger som bare vil banke meg. Enkeltpersoner som ser stygt p meg, eller som "ypper til brk". Smunger som spytter p meg. Intensiteten og lengden i sinnet varierer, avhengig av scenario.

 

Musikk p toget
Jeg sitter p toget, noen ungdommer sitter like ved og hrer p musikk hyt via mobiltelefonen. Jeg gr bort til dem og sier flgende: "Jeg har kjpt en togbillett, og ikke en konsertbillett". S flger det en del voldelige scener, hvor jeg kjrer albuen opp i ansiktet p dem, kaster mobiltelefonen deres ut av togvinduet, dytter dem ned i bakken og hopper opp dem med knrne frst, rett ned i hodet eller brystkassen dems. Sparker dem i skrittet. Sparker dem i ansiktet. Mens de ligger nede.

 

Avslre at jeg gr til psykolog
I noen fantasier "tvinger" medarbeidere meg til avslre at jeg gr til psykolog. Ved for eksempel kreve at jeg sier hvor jeg har vrt, nr jeg har vrt borte fra jobben.

 

Ikke kontakt med far
Folk konfronterer meg med at jeg ikke har kontakt med min far. Dette har jeg opplevd et par ganger i virkeligheten, men jeg har aldri blitt sint da. Men i fantasien min fr de gjennomg, som oftest verbalt.

 

Blir antatt for vre privilegert
Det er et annet oppheng jeg har. Feminister som alltid skal ta utgangspunkt i kjnn nr de diskuterer politikk. Hvem er jeg, som en hvit privilegert mann, klage eller mene noe som helst politisk. Slike fantasier kan jeg gjerne f nr jeg direkte observerer noe i virkeligheten. For eksempel feminister som fr statssttte av "danse" samtidsdans mens de tagger over ordet "penis" for "ta makten". Jeg tenker da p mten eksen min var mot meg i starten av forholdet: Klagde over liten ereksjon og manglende ereksjon. Mten hun gjennom hele forholdet s skuffet ut i ansiktet nr jeg ikke "fikk den opp". Men i flge disse feministene er jeg privilegert, p grunn av denne penisen. I fantasiene mine har jeg lyst til drepe dem, etter ha torturert dem brutalt. I virkeligheten nyer jeg meg med si "Det handler ikke om kjnn eller kjnnsorganer, det handler om individer og individuelle erfaringer."

Jeg har ogs en tilsvarende klasse med "antatt for vre privilegert" fantasier, men da i diskusjon med sosialister og sosialdemokrater. Folk som sier at jeg skal vre "takknemlig" for ha ftt "gratis" skole. (Skole jeg ble tvunget til g p, og hvor jeg ble kraftig mobbet mens lrerne s en annen vei.) Folk som sier at jeg bare kan "flytte ut av landet" hvis jeg er s misfornyd med hvordan det er her til lands (s med "demokrati" mener du alts at bare de som mener det samme som deg skal f bo her?) Og ikke minst: Folk som mener jeg er hyklersk, fordi jeg er motstander av alle statlige og kommunale stnader og hjelpe-ordninger, nr jeg mottar dem selv (s du mener at jeg skal bli tvunget til betale skatt, uten f noe som helst igjen for det pga mine politiske meninger?)

Alle disse scenarioene har jeg opplevd flere ganger. I virkeligheten tar jeg det med fatning, men i fantasien min ...

Trivialisering av plagene mine
Jeg forteller folk om mine angst-lidelser, eller min brokete fortid, som en forklaring p hvorfor jeg ikke er med p konserter, eller firmaturer til utlandet, eller andre sosiale ting. Og de reagerer tilbake ved vre helt uforstende, og insistere p at det vil g s fint s, eller si at jeg overdriver eller simpelthen bare le av meg. Jeg har ikke opplevd dette s ofte, men det er en person jeg har hatet INTENST i over et r n, fordi hun har reagert p en slik mte. Og nr jeg tenker p det, knytter det fremdeles i meg pga voldsom sinne.

 

Psykologen min vil at jeg skal prve identifisere den "emosjonelt bakenforliggende" rsaken til disse fantasiene, men jeg er usikker p om jeg er i stand til det riktig enda. Jeg skal fortsette loggfre dem. Kanskje det er nye "grupperinger" av fantasier jeg har, som jeg enda ikke har observert. Jeg er egentlig fornyd med finne disse syv kategoriene her.

 

#psykiskhelse #mentalhelse #sinne #mobbing #sosialdemokrati #stpeskje

"Adaptivt" sinne

Jeg har fremdeles daglige sinne-anfall. Knyttet til ganske konkrete og levende fantasier.

FANTASI:

Jeg mter foreldrene til kjresten min for frste gang. Vi begynner snakke om politikk, og jeg forteller om at jeg vil privatisere det meste av offentlige institusjoner. Skole, helsevesen, kunst og kultur, veier, etc.

Moren hennes sier "Du burde vrt takknemlig for muligheten til g p norsk skole".

- Skolen hvor jeg har vrt mobbe-offer fra dag 1? Som har pfrt meg traumatiske lidelser jeg sliter med den dag i dag? Du mener virkelig at JEG skal vre TAKKNEMLIG for bli utsatt for pgende tortur?

Jeg husker ikke helt hva som skjer videre i fantasien. Jeg snakker dritt til henne. Prver sette henne p plass. Kjefter p henne. I noen versjoner gr jeg til angrep, slr henne, drar henne ned i bakken og sparker henne. I andre versjoner prver jeg befinne meg. Sier at psykopater som henne holder meg nede den dag i dag, med sine feilaktige oppfatninger om dra alle med seg ned i dragsuget som heter sosialdemokratiet. At folk som meg alltid vil bli holdt nede av slike som henne. At jeg tippet p at hun var med p mobbe andre selv som liten.

Jeg husker ikke. Jeg husker virkelig ikke hva fantasiene inneholder. Men jeg vet at jeg gr rundt ute og fekter med armene. Strammer ansiktet.

 

Nr jeg prver fortelle psykologen min om disse anfallene, sier hun at dette er "adaptivt sinne". Jeg gr jo faktisk ikke til angrep p andre. Jeg holder sinnet inni meg.

 

MEN FY FAEN SOM JEG HAR LYST TIL ANGRIPE ANDRE!

 

Det fles ikke sunt ut ha s mye sinne inni meg, som ikke kommer ut. Jeg fler meg som en trykk-koker. Jeg lurer genuint p om jeg kommer til eksplodere en dag. Jeg har LYST til eksplodere, i hp om at trykket skal bli mindre. Jeg fantaserer ofte om bare g til angrep, drepe og lemleste andre mennesker. Driter i om de faktisk har gjort noe vondt. De er fremdeles en del av et samfunn jeg ikke fler at jeg fr lov til ta en del i.

 

Kommentaren om at jeg burde vre takknemlig for f g p den norske skolen, har jeg ftt fr, nr jeg har argumentert for mine egne politiske. Jeg hadde ikke noen svar p tiltale da, men kommentaren sret meg. Nettop fordi jeg ble mobbet og delagt p skolen. De tingene jeg har ftt til i eget liv, har jeg ftt til p TROSS av statens institusjoner og ikke p grunn av dem.

Jeg tror at moren til min kjreste er en del av fantasien fordi jeg generelt er skeptisk til mennesker jeg ikke kjenner. Jeg stoler ikke p andre mennesker.

 

#psykologi #psykiskhelse #mentalhelse #sinne

Utredning avsluttet

Utredning hos Traumepoliklinikken er n avsluttet. Utreder har skrevet en epikrise jeg kan si meg fornyd og enig med, som skal sendes over til fastlege og psykologen min.

Jeg har ikke ftt noen diagnose, men hun nevner at mine symptomer og livsbelastninger antyder at C-PTSD er den mest nrliggende. En diagnose som fremdeles ikke er i bruk i Norge.

Nr jeg ser over forslag til behandling, s ser jeg at bde emosjonsfokusert terapi og psykomotorisk fysioterapi er midt i blinken for meg. I tillegg vil utreder at jeg skal prve noe hun kaller "mentaliseringsbasert gruppeterapi". Jeg aner ikke hvor man kan f slik terapi, og jeg tviler sterkt p at min fastlege vet det heller. Jeg skal prve forhre meg litt rundt.

Jeg lurer p om jeg, i stedet for gruppeterapi, skal benytte meg av de ressursene som finnes p mentalisering.no. De har skjemaer og verkty tiltenkt terapeut, men jeg kan jo vre min egen terapeut!

Psykiske lidelser og adferdsforstyrrelser (ICD-10)

Det er lenge siden jeg bladde gjennom ICD-10 n, og sist gang leste jeg frst og fremst om fysiske lidelser (i forbindelse med mine studier). N har jeg nettop bladd gjennom Kapittel V (F00-F99) Psykiske lidelser og atferdsforstyrrelser og som mentalt syk er det interessant lese.

Det frste som slr meg, er at mine lidelser ofte havner helt eller delvis utenfor alle disse diagnosene. De gangene jeg fr litt treff, s klarer de allikevel formulere seg p en slik mte at diagnosen ikke passer p meg:

 

F40.2 Spesifikke (isolerte) fobier

Jeg har fobi mot hy puls. Den har riktignok blitt mye bedre i lpet av de siste mnedene, p mirakulst vis. Mye eksponering har hjulpet meg. Denne diagnosen treffer forsvidt 100%.

F41.1 Generalisert angstlidelse

Denne treffer ogs meg 100%. Muligens ogs F41.2.

F43.2 Tilpasningsforstyrrelser

Denne var det terapeuten ved Traumepoliklinikken trakk frem som mest relevant for meg. Den treffer allikevel ikke 100%. Noen av formuleringene kan vre litt uheldige:

 Individuell predisposisjon eller srbarhet spiller en viktig rolle for risikoen for forekomst og utviklingen av symptomene ved tilpasningsforstyrrelser

Hvis det oppleve seksuelt misbrukt, omfattende omsorgssvikt og mobbing p skolen kan anses som "individuell predisposisjon" slik at jeg ikke taklet mors bortgang og fars kreft-sykdom, som er jo formuleringen korrekt. Men generelt s virker det ikke som at ICD-10 tar hyde for at mennesker kan oppleve flere, uavhengige, kjipe ting i lpet av et livslp. Uflaks er ikke noen diagnose.

Problemet er kanskje at F43 i seg selv omhandler mentale problemer oppsttt i forbindelse med "Alvorlig belastning", og at "Alvorlig belastning" i dette tilfellet dreier seg om enkelthendelser, og ikke uheldige livslp. Det skal komme en ny runde med nye diagnoser, hvor komplekse lidelser ogs er en del av diagnose-verktyet (for eksempel kompleks PTSD). Men per i dag finnes det ikke.

 

F45 Somatoforme lidelser

Jeg har psykosomatiske lidelser i brystet mitt. Jeg merker dem n, jeg merker dem alltid. De er kroniske. si at jeg har somatoforme lidelser, er alts en slags underdrivelse. Allikevel klarer ICD-10 legge inn flgende formulering:

somatiske symptomer i kombinasjon med stadige anmodninger om medisinsk utredning, til tross for gjentatte negative funn og forsikringer fra legene om at symptomene ikke har somatisk grunnlag

Siden jeg aksepterte allerede som 18-ring at lidelsene mine er psykiske, og ikke fysiske s gjelder alts ingen av diagnosene under F45 for meg. Med andre ord, hvis jeg hadde latet som at jeg trodde det var noe fysisk galt med meg, og klagde som om det var noe fysisk galt med meg ? kanskje jeg hadde ftt en diagnose og behandling?

Men siden jeg gr rundt med daglige smerter i brystet, og selv anerkjenner at disse er psykologisk begrunnet, ingen hjelp til meg!

 

Det fles i hvert fall slik ut n.

Nrmer seg avslutning p Traumepoliklinikken

Utredningen hos Traumepoliklinikken er egentlig ved veis ende. Jeg skal innom en siste tur p torsdag, fordi det var noen punkter i epikrise/konklusjon som var feil. S personen som har utredet meg skal fikse p disse, s skal vi g gjennom konklusjonen en siste gang fr vi sender den videre til fastlege med mer.

 

Jeg m for det frste si meg veldig fornyd med at jeg har ftt lov til lese gjennom og komme med kommentarer p epikrisen fr den blir "spikret". Jeg opplevde aldri noe slikt fr, terapeutens konklusjon var fasit som jeg ikke hadde noe jeg skulle sagt noe om. Uavhengig av hvor feilaktige pstandene mtte vre. Men bde hos psykomotorisk fysioterapeut, psykologen jeg gr til n og n til slutt ogs ved Traumepoliklinikken s har jeg ftt mulighet til lese gjennom offentlige papirer som beskriver meg fr de sendes videre. Og alle innvendinger jeg har hatt, er blitt tatt til flge.

 

Og s til konklusjonen: Det er ikke grunnlag for diagnostisere meg hverken med PTSD eller dissosiasjon. Jeg mener selv at jeg lider av sekundr dissosiasjon og komplekst PTSD, men jeg tror ingenting av dette er en del av ICD-10, som fremdeles er diagnose-standarden brukt av det offentlige i dag.

Derimot har personen ved Traumepoliklinikken skrevet at alle mine nvrende lidelser mest sansynlig er traume-relaterte lidelser. Det vil si, lidelsene kommer som flge av tidligere vonde erfaringer, og er ikke medfdt. Bare dette er en liten seier for min del. Fra n av skal det vre vanskeligere bortforklare symptomene mine med asperger eller lignende.

 

Men s var det veien videre, hva gjr jeg med de lidelsene jeg har? Utreder hadde to konkrete forslag, den ene har jeg overveiet en stund selv. Det dreier seg rett og slett om mte opp p en av info-mtene til Angstringen, for se hva slags tilbud de har som kan vre til nytte for meg. I tillegg nevnte hun noe hun kalte for mentaliseringsgrupper. Vi prvde kjapt finne noen slike tilbud, men fant ikke noen p sparket.

Institutt for mentalisering har noen ressurser, men det virker som at de retter seg mot terapeuter, og ikke pasienter. S jeg er litt i villrede om hvor jeg skal henvende meg for eventuelt bli tilbudt mentaliseringsbasert terapi.

 

Jeg har i den siste tiden blitt mye bedre. Livet mitt er ikke i like stor krise som det var for et r siden. Kanskje jeg n har kapasitet til st i k for vente p behandling, noe som fltes uutholdelig i fjor. Jeg har lyst til klore noen faktiske tilbud ned p et ark, og beske legen min for henvisning. Men med tanke p hvor vanskelig det var for ham skrive henvisning til Modum Bad for utredning, vet jeg ikke hvor reelt dette er. Psykologen jeg gr til er privat, og f henne til skrive henvisning koster en del penger.

 

Det jeg burde gjre utover n, i tillegg til opprettholde de nye gode vanene mine, er f oversikt over hva slags tilbud som kan passe meg, og prve f henvisninger til disse tilbudene.

 

#mentalhelse #psykiskhelse 

Jeg synes synd p meg selv og jeg er s stolt av meg

Man skal visstnok ikke g rundt og synes synd p seg selv. Men jeg synes synd p meg selv. Jeg har ikke et fullendt liv, og jeg klarer ikke gjre livet mitt fullendt. Men jeg kan jo prve fokusere p det som er bra.

 

P fredag dro jeg p stranda og badet med en veldig god venn. Jeg er egentlig ikke s glad i bade. Jeg lrte meg aldri svmme som liten, og har alltid skammet meg over det. Men med tiden har jeg lrt holde meg flytende, og n kan jeg propeller meg litt fremover i vannet.

 

P fredag var jeg for frste gang i mitt liv p s dypt vann at jeg ikke kunne st der, samtidig som jeg badet i sjen. Jeg har gjort lignende i basseng, men aldri i naturlige vann. Med blger, dyreliv og saltvann. Jeg fler meg mer kompetent, men samtidig fler jeg meg ogs litt dum som ikke har lrt det fr.

 

P lrdag var et enda strre gjennombrudd. For frste gang p mange mange r har jeg vrt p konsert. Og i motsetning til sist gang (som var i 2006), mtte jeg ikke flykte lokalet. Jeg har alltid ftt angst av kjenne hy bass pulsere mot brystet. Panikk og frykt for hjerteinfarkt har medflget. Men p lrdag hrte jeg p metall nesten helt uten problemer.

 

Det var utfordrende og det var slitsomt, men panikken uteble. (Jeg feller noen trer nr jeg skriver dette.) Jeg nt hre p musikken, og det var kjempeartig se p alle rockemenneskene, med tatoveringer, sre frisyrer og sorte klr. Jeg hadde det veldig fint.

 

P sndag var jeg ute og badet igjen, og dyttet grensene videre. Jeg lrte meg flyte p ryggen, ikke perfekt, men jeg fikk det til. Hun jeg badet med lo litt av teknikken min. Jeg merket at jeg ble litt fornrmet, samtidig som jeg ogs klarte le av meg selv. Det er jo litt komisk med en voksen mann i Norge som ikke klarer bade.

 

S, det har vrt en helg med mange utfordringer og jeg har virkelig vokst som person. I alle tre dagene hang jeg med den samme vennen min, og jeg er utrolig takknemlig for at hun har tlmodighet og er med meg hele veien. Jeg tror hun vet det, men jeg har allikevel lyst til si det til henne. Men kanskje irl denne gangen, og ikke gjemme meg bak meldinger p chatten.

 

S jeg er stolt av meg selv. Samtidig synes jeg synd p meg selv og det m det vre rom for. S lenge jeg aktivt prver gjre livet mitt bedre. synes synd p seg selv er ikke synonymt med gi opp. 

Mer sinmefantasier og strandtur

I dag skal jeg mte en ny person og sinne fantasiene har flammer siden avtalen ble lagt. Jeg skal p stranda med noen venner og en til som de kjenner.

 

I fantasien kommer hun med dmmende kommentarer. Hvorfor kan jeg ikke svmme. Hvorfor har jeg ikke lappen. Hvorfor har jeg s mye plastemballasje p tingene mine.

 

Jeg tror sinnet kommer av at jeg er redd for mte nye personer. Jeg stoler sjeldent p andre mennesker, av forstelige rsaker. Nr jeg vet at jeg skal forholde meg til et nytt menneske gruer jeg meg. Jeg bekymrer meg for hva som kan g galt, og fantasiene mine er disse bekymringene.

 

Det at jeg reagerer p bekymringene med sinne er ekkelt. Jeg blir redd for meg selv. Men det har blitt litt bedre i det siste. Jeg er ikke like bekymret for sl fra meg, fordi jeg har blitt sterkere 💪 og fordi jeg har litt lyst til kjenne p den fysiske grensen mellom meg og en annen person. Jeg har eksperimentert litt med det allerede, og adrenalinrushet var deilig. Noe helt annet enn angst.

 

Vi fr hpe at bekymringene mine ikke slr til. At den nye personen jeg mter er hyggelig. Vi har funnet en liten oase, en liten strand med s og si ingen mennesker. Og skal henge der i hele dag. Jeg tror dagen skal bli fin 😊

Frem og tilbake

I gr skulle jeg trene igjen, men drakk meg s full p tirsdag at jeg flte meg helt delagt. Merker at smerter og ubehag i brystet ker nr jeg har drukket meg full kvelden fr. Det henger faktisk igjen enda, to dager senere.

I leiligheten er det altfor varmt. Kattene mine mistrives i varmen, og det gjr jeg ogs. Jeg har demontert et hundebur og satt opp foran balkongdren, slik at jeg kan ha dren pen uten at kattene rmmer. Men det hjelper jo ikke nr det er s jvlig varmt ute. P det kaldeste var det 16 grader i natt.

I morgen skal jeg kanskje bade. Jeg skal i hvert fall ut p en slags piknik og ta med meg badety. Jeg gleder meg til det.

Egentlig skulle jeg trent forrige helg, men det var buss-for-tog. Og buss er faen meg ikke tog! Hvis togene gr som normalt igjen tenker jeg trene p sndag. Bare tanken p komme meg ut av leiligheten noen timer p sndag fr opp humret.

 

Jeg har ftt meg en TODO-liste. Jeg vet ikke om jeg skrev om den tidligere. P den frer jeg opp alt jeg m gjre. Den fungerer veldig bra. Den fungerer som en widget p telefonen min, slipper pne noen app. Den tar en full skjerm p "skrivebordet" til telefonen. Det verste er at jeg faktisk fr ting gjort pga den. Nederst p listen har jeg punktene "F dame" og "Bli rik". P den mten kan jeg evaluere om alle mindre TODOs er en vei i riktig retning til de to store mlene i livet mitt.

Rotlshet

Jeg har funnet ut at, jeg er jo egentlig rotls. Det er et av mine "issues". Etter at det ble slutt med min forlovede, er det ingenting som knytter meg til noe som helst.

Jeg fly(t/k)tet hjemmefra nr jeg var i tenrene. Min mor dd. Min far et rasshl. Mobbet p skolen. Ignorert av lrere. Jeg har ikke noe som helst som knytter meg til "hjem"kommunen.

Jeg flyttet til farmor, og gikk i lra. Hang i parker i Oslo med en flokk sringer jeg mtte p Internet. Jeg hadde en slags tilhrighet, og jeg hadde et slags hjem.

Men n s er jeg rotls. Jeg merker at jeg har lite med moralske flelser for andres liv og eiendom. Med mindre det er folk jeg bryr meg om fra fr. Jeg er ikke kriminell, men mest fordi det er mer convenient for meg ha en jobb og ikke f problemer med loven. Faen s digg det hadde vrt skrapa opp noens bil. Eller stjlet ting jeg har lyst p i butikker. Eller sltt ned mennesker jeg ikke liker trynet p. Jeg er faktisk veldig sikker p at jeg ikke hadde ftt noe srlig drlig samvittighet etterp.

En annen sannhet er at jeg er en nevrotisk pingle. Angsten min styrer fremdeles mye av livet mitt. P ungdomsskolen gjorde jeg en del sprell. Innbrudd, narkotika, slosskamper, ryking i klasserommet, mobbing av lrere. Jeg var et mobbeoffer, men samtidig nsket jeg jo vise meg selv. Jeg hadde noen venner, og flere av dem var selv pbler. I dag hadde jeg ikke trt bryte meg inn noen sted. Tenk om noen ser meg? Tenk om det er alarm? Tenk om det er vakthund innenfor? Angsten lager mange utfordringer som ikke er der.

Men det er p vei til endre seg. Jeg her et "problem" med sinne, dvs flere ganger daglig fr jeg raseri-anfall. Som regel klarer jeg skjule mesteparten av det for omverden. De ser nok at knyttnevene mine og ansiktet mitt strammer seg, men ikke stort mer. Men inni meg er jeg forpult rasende. Jeg fantaserer om at jeg blir plaget av andre, p forskjellig vis, og at jeg deretter gir dem juling. Knuser dem. Dreper dem.

 

Jeg har startet trene, uten freake ut av hy puls. (Jeg har nemlig en slags fobi mot hy puls, fr angst og panikk-anfall av det.) I disse dager kjenner jeg i armer og ben og bryst og rumpe, ja hele kroppen, at jeg har vrt og trent. Stiv og stl og m. Og f raseri-anfall med denne flelsen i kroppen er faktisk veldig digg. Det fles ut som at jeg er Hulken. Smerten og motbren gjr meg sterkere. Jeg har enda mer lyst til finne et slagvpen og bare begi meg ut i slosskamper. Gjerne disse wannabe-gangsterne som gr i flokk rundt i Oslo sentrum. Fy faen som jeg hater dem. Jeg tror problemet dems frst og fremst er at ingen hittil i deres liv har satt dem p plass, fordi ingen tr.

Det er en vei ut av angsten, tillate meg selv bli et monster. la raseriet slippe seg ls. Jeg vil ta hevn p samfunnet som har delagt meg. Jeg fler ingen tilknytning til noen kultur, ingen identitet knyttet til nasjon eller verdier. Det er ikke jeg som nekter meg det, men dere, resten av verden. Jeg brer p nske om hevn. Jeg vil hevne meg, for de tingene jeg har opplevd. Men jeg vet ikke hvordan enda. Jeg skal ikke bryte loven nr jeg gjr det. Men jeg skal f andre mennesker til angre. Fylle dem med skam.

Jeg fler meg rotls. Jeg tilhrer ingen sted, ingen gruppe. Moral og verdier lager jeg for meg selv. 

elske noen med depresjon

Jeg elsker deg mer enn du elsker deg selv.

 

Om denne sangen har vokalisten selv sagt flgende:
 

[Det er] en sang om elske noen med depresjon og hvor vanskelig det er n dem, f dem til fle seg elsket og hvor frustrerende det er nr de ikke kan finne glede. Sangen handler om komme i kontakt, noe som ofte fles helt umulig ut.

 


#psykiskhelse #mentalhelse #musikk #depresjon

Les mer i arkivet Desember 2018 November 2018 Oktober 2018