hits

Ungåelsesadferd, del 2

Jeg skrev for noen dager siden om ting jeg unngår. Dette ifm angst og brystsmerter. Men jeg kom på en annen kategori av ting jeg unngår, av en annen årsak.

 

 

Jeg unngår, så godt det lar seg gjøre, "fancy" steder. Restauranter, utesteder og lignende hvor "poshe" mennesker henger. Hvis jeg føler at jeg burde ha på meg finsko og finskjorte for å oppholde meg der, unngår jeg helst stedet.

 

 

I fjor var jeg på et politisk sommer-arrangement. Et sånt et med kjendiser til stede, og på et relativt intimt sted. På forhånd kjøpte jeg klær for anledningen. Jeg måtte få hjelp til det hele av den som jobbet i butikken. Jeg var helt ærlig på dette med at jeg var ukomfortabel på slike arrangementer, og jeg er ukomfortabel i penklær. Hun virket forståelsesfull, og vi fant noe jeg klarte å gå i. En penbukse og en skjorte.

 

Begge plaggene har jeg kastet i UFF for lenge siden.

 

 

Jeg føler meg klumsete når jeg går i penklær. Jeg er ikke i mitt rette habitat. Jeg går med skjorter, men de er utelukkende sorte eller veldig mørke. På sommeren går jeg i trøye. Også har jeg et par hettegensere.

 

Med "posh" sted mener jeg alt som ikke er hamburgerbar, pub eller veldig enkle restauranter. Alt "over" det gjør meg ukomfortabel. Peppes Pizza og Egon passer meg bra, bortsett fra at jeg ikke er begeistret for maten. Men komfort trumfer god mat glatt.

 

Hvorfor unngår jeg slike ting? "Pene" klær, "ordentlige" steder? Jeg vet ikke helt.

 

Delvis tenker jeg at det har med min oppvekst å gjøre. Det stygge huset jeg vokste opp i. Mine fattige foreldre. Jeg lærte ikke hvordan man holder kniv og gaffel "korrekt" før jeg var oppe i tenårene, og moren til en klassekamerat oppgitt "måtte" vise meg hvordan. Jeg ante ikke at det fantes regler for slikt!

 

Jeg tror jeg har en del slike dannelseshull fremdeles. I fjor lærte jeg meg av min tante at det høflige er å reise seg opp når man hilser på nyankomne i et selskap. I had no idea! Det er sikkert sånne småting folk flest ikke tenker bevisst over, men som allikevel gir et inntrykk av at jeg er litt rufsete i kantene. Hvor mange flere slike formelle (og uformelle) regler jeg enda ikke har lært meg, vet jeg ikke. 

 

Kanskje jeg nå egentlig har lært meg alt, men min utrygghet rundt dette skinner fremdeles gjennom. Jeg er ukomfortabel i sosiale samlinger, med mindre de er av veldig komfortabel natur. Og det legger folk merke til. 

 

 

Så jeg unngår sosiale sammenkomster av to grunner. Noen er verre enn andre. I dag unngår jeg en slik som er ille på to måter. En gjeng politisk bevisste ungdom som kommer fra det smalere lag av befolkningen, politikere og statsvitere kjent fra media og slikt, pluss meg. Bortsett fra at jeg ikke er der. Jeg angrer ikke, vil heller henge på en pub og snakke tull med drankerne. 

 

Omsorg for seg selv

Jeg kjenner ikke meg selv, eller mine egne behov, så veldig godt. Det er et par behov jeg har, og som er veldig intense, men jeg tror/håper ikke det er reelle. Det kan da umulig være snakk om sunne behov? Jeg skulle gjerne hatt en slags mamma-figur, som var stolt av meg. Som alltid elsket meg, som passet på meg. Hjalp meg med livet mitt, som setter mine behov foran sine egne.

Noe slikt kan jeg selvfølgelig aldri kreve av noen andre. Men følelsen av at jeg behøver noe slikt er sterk. Det er noe jeg har kjent på lenge, i svært mange år, men jeg tror det egentlig er et uttrykk for at jeg ikke klarer å "føle" på egenhånd. Hjernen min ønsker seg en slags krykke, en annen person som kan vise meg hva jeg har behov for og hvordan jeg skal gi uttrykk for egne følelser og behov. Eller i det minste identifisere mine følelser og behov. Fordi jeg har vanskeligheter med å gjøre dette på egenhånd.

En utfordring etter en oppvekst med omsorgssvikt og traumatiske episoder, er denne emosjonelle nummenheten som oppstår når jeg nå er voksen. Denne gjør det vanskelig for meg å oppdage hva jeg egentlig har behov for. Jeg vet at jeg har problematisert dette på bloggen før, men jeg føler jeg er enda mer bevisst på det nå. På en annen måte. 

Om den emosjonelle nummenheten skyldes en medfødt personlighetsforstyrrelse (asberger og dertilhørende "meltdowns") eller erfaring (kompleks ptsd og dertilhørende dissosiativ lidelse) får vel psykologene i livet mitt krangle om. Det viktige her og nå, for egen del, er at det er åpenbart at jeg ikke er i god kontakt med meg selv og mine behov. Så får jeg, fra et praktisk perspektiv, prøve å klare meg best mulig med de lidelsene jeg må bære til psykologene er ferdige med å krangle (kanskje etter endt utredning, hvis det blir noe av).

 

 

Forrige uke tok jeg fri fra jobben. I løpet av denne uken ommøblerte jeg soverommet mitt. Jeg fikk en mye smalere seng, og et mye bredere og dypere skrivebord. Jeg har gitt meg selv større plass i livet. Jeg ble så utrolig stolt av meg selv når jeg var ferdig. Jeg trives mye bedre i leiligheten min nå. Skikkelig kontorstol har jeg også skaffet meg.

Forskjellen er ikke ubetydelig. Nå kan jeg sette meg ned på "kontoret" mitt med de små hobby-prosjektene mine. Det har jeg ikke gjort en eneste gang siden jeg flyttet inn. Faktisk har jeg ikke hatt tilgang på noe slikt på mange år. Som regel har jeg sittet med slikt ved kjøkkenbordet eller på sofaen. Og det er egentlig helt håpløst.

Første gang jeg satt i den nye sengen min, og så på den nye kontorplassen min, tenkte jeg: "Hvorfor i all verden har jeg ikke gjort dette tidligere?" Hvorfor har jeg levd i et helt år med en suboptimal løsning. Fordi jeg ikke visste at jeg var misfornøyd. Først nå vet jeg hvor misfornøyd jeg var med måten ting har vært på. Det som fascinerer meg er hvor stor jeg opplever denne endringen har vært på mitt liv. Smalere seng, endelig eget skrivebord. Høres enkelt ut. Men sannheten er at et liv uten ordentlig arbeidsbenk begrenset livet mitt unødvendig.

 

 

Jeg vet at en arbeidsbenk ikke høres så mye ut. Det er mange mennesker her i verden som mangler mye mer enn det jeg har. Det viktige i denne historien handler jo da heller egentlig ikke om arbeidsbenken min. Det viktige er at jeg ikke klarer å identifisere mine egne behov, store som små. Og at dette gjør livet mitt unødvendig vanskelig. Jeg har virkelig ikke kontakt med meg selv. Når jeg spør meg selv hva jeg har lyst til, eller behov for, å gjøre, så har jeg ofte ikke noe godt svar. Å tilfredsstille egne behov begrenser seg til matopptak (gjerne med temmelig usunne tendenser), alkohol, tv-titting, spilling og onani.

Men jeg har allerede reflektert noe over dette, og jeg har allerede tatt noen grep. Håndvendinger i livet mitt.

Jeg har fått for vane å gå lang tur på søndager. Det er noe jeg alltid gruer meg litt til i forkant, bevege meg utenfor leilighetens trygge vante vegger. Men når jeg er ute på tur, og ser på verden (skogene i nærområdet), så trives (som regel). Jeg trives på en helt annen måte. Det eneste jeg savner er noen å gå tur sammen med.

Noen ganger forsøker jeg å gråte. Gi uttrykk for den sorgen jeg bærer på. Det er veldig vanskelig. Men jeg føler at det gir meg noe. Når jeg har fått det til, roer jeg meg ned på en helt annen måte. Spenningene i brystet gir seg litt.

Jeg har begynt litt mer seriøst å komponere musikk igjen. Det er en hobby jeg har hatt i to årtier nå, men holdt på med i mindre grad de siste ti år av mitt liv. I løpet av de siste månedene har jeg derimot lært meg utrolig mye. Lyddesign, miksing, mastring, komposisjoner. Det er for å jobbe med dette ordentlig at jeg trengte en skikkelig arbeidsbenk (så jeg får plass til keyboards, høyttalere og datamaskin).

Hva slags flere nye vaner jeg legger til meg, etter hvert som jeg lærer meg selv å kjenne, er ikke godt å si. Jeg håper jeg også vil endre personligheten min noe. At jeg lettere klarer å stå opp for meg selv i situasjoner hvor det gjelder, for eksempel. At jeg er preget av mindre skam. Mindre bekymret for hva andre synes om meg, som i disse dager begrenser seg til det sykelige (om ikke trådd over, jeg må skrive litt om dette etter hvert også).

Det er vanskelig å komme meg ut av det hullet som livet mitt har blitt til. Men jeg tror jeg skal klare det.

 

#asperger #ptsd #psykiskhelse #mentalhelse #angst #behov #emosjoner #lidenskap

Unngåelsesadferd

Med tid og stunder har jeg opparbeidet meg en rekke ting jeg helst unngår å gjøre. Fordi det resulterer i at jeg blir stresset, eller fordi det direkte gjør at jeg får angst/vondt i brystet. Psykologen min vil at jeg skal kompilere en liste over disse tingene, gjerne rangert etter "alvorlighetsgrad", eller hvor vanskelig det er for meg å gjennomføre disse tingene. Ideen er å eksponere meg for disse tingene, trinnvis. Tenkte jeg like gjerne kan bruke plass og tid på dette her på bloggen.

 

Disse tingene er ting jeg helst unngår, men som regel ikke store problemer med det hvis jeg må:

  • Oppholde meg på steder med mange mennesker (uten alkohol)
  • Handle i butikken

Disse tingene kan bli utfordrende for meg, og fører som regel til angst-for-angst:

  • Jogge
  • Gå på kino

Disse tingene gjør jeg absolutt aldri:

  • Ligge på ryggen når jeg skal sove
  • Ligge på venstre side når jeg skal sove
  • Kjøre bil
  • Løpe
  • Gå på konsert

I tillegg er det et par ting jeg gjør, men som allikevel fører til angst-for-angst. Jeg oppdaterer denne posten fortløpende hvis jeg kommer på andre ting.

Kunsten å ikke være alkoholiker i tråd med statens skjemavelde

2 enheter per dag er grensen. I vanlig øl tilsvarer dette 9.33 liter. I går drakk jeg fem liter. Nå er jeg på min fjerde. Det vil si at hvis jeg drikker en liter øl til i kveld, ja da er jeg alkoholiker?

 

For å la det gå opp i tallene, kan jeg jo drikke mindre neste uke. Jeg tror vi får si at jeg gjør det. :D nå er vi på fem liter.

Minn meg på at jeg ikke sender jenter teite meldinger på tinder..... 

Dissosiasjon

 

 

I dag spurte psykologen meg ut om detaljene rundt samlivsbruddet jeg opplevde for halvannet år siden.

 

Dialogen 

 

"Hvordan skjedde det?" Det startet med at jeg snakket med min kjæreste på telefonen på vei hjem fra jobb. Hun sier da at hun trenger en pause fra forholdet, for å finne ut om hun virkelig vil fortsette.

 

"Kom det som noen overraskelse?" Ja, for meg kom det som lyn fra klar himmel. Forholdet hadde riktignok gått litt trått den siste tiden. Hun var langtidssykemeldt, med angst og depresjoner. Vi skulle kjøpe leilighet sammen, og hun var usikker på om hun ville eie sammen med meg.

 

"Hva følte du da?" Vet ikke, tror ikke jeg følte noe særlig.

 

"Hva tenkte du?" Jeg var mest opptatt av det praktiske, at hun skulle ha mulighet til å være for seg selv lenge nok til å tenke gjennom ting. At jeg ikke skulle ta kontakt, uansett hvor mye jeg måtte ønske, da hun sa at hun trengte å ikke bli forstyrret. Jeg håpte vel på at hun skulle komme tilbake igjen.

 

"Men å bli fortalt at hun skal være for seg selv i flere uker, og at du ikke får ta kontakt er jo kjempedramatisk! Følte du ingenting?" Jeg opplevde det ikke som dramatisk, hun trengte å tenke over ting, jeg ville gi henne rom til det.

 

Dissosiasjon 

 

På dette punktet begynte psykologen å snakke om dissosiering (om jeg staver dette riktig). Hun mente at jeg spaltet bort de dramatiske følelsene mine. At dette skjer fordi det er min måte å takle tunge følelser på. Det skjer automatisk, uten at jeg der og da klarer å styre det, eller vet om at det skjer. 

 

Jeg innvendte, det kan jo hende at jeg rett og slett ikke tar slikt så alvorlig? At det ikke er dramatisk for meg med noen ukers pause? 

 

 

Med tanke på at forholdet hadde vart i 11 år, så virker det kanskje ikke så plausibelt. Vi hadde hatt et par pauser tidligere, men da uten full stopp i kommunikasjonen. (Tvert imot hadde vi, i hvert fall den ene sommeren, dates som om vi var nyforelsket igjen. Jeg husker sommerstunder på balkongen med vin, latter, etterfulgt av heftig sex). 

 

Nå var det full stopp og jeg reagerte ikke emosjonelt. Ikke som jeg husker. Etter tre uker ville hun møtes, da sa hun at det var slutt. Jeg reagerte ikke særlig på dette heller. Men jeg fikk etter hvert mer angst, mer smerter i brystet. 

 

Så, kanskje hjernene min spaltet. Den delen med de vonde følelsene ble ignorert. Jeg ble nummen i hjernen. Samtidig bærer jeg på mye annet ballast som også er numment. 

Samfunnet

Trenden i psykologien har i den siste tiden gått på å gi traume-relaterte diagnoser fremfor personlighetsforstyrrelser. To viktige fordeler her: For det første gir det heller et inntrykk av at "her er det noen som har opplevd mye vondt", snarere enn "her er det en som er ødelagt i hjernen". For det andre gir det forbedret håp om lindring og terapi som kan gjøre en frisk. 

 

Flere klassiske diagnoser, som add, adhd, bipolar, paranoid personlighetsforstyrrelse, etc har blitt forsøkt helt eller delvis forklart ved hjelp av "toleransevinduet" i stedet. I mange tilfeller har pasienter kanskje blitt pillebelagt i stedet for å få traumebehandling, og endt opp uten normalfunksjon for resten av livet. 

Meg

Kanskje vi er på vei inn i en ny æra innenfor psykologi og psykiatri, hvor flere kan jobbe seg til å bli frisk igjen. Og at jeg kan ta del av dette. For femten år siden, når jeg først fikk disse lidelsene, var det ikke mye hjelp å få. Jeg havnet stadig mellom stoler. Det gjør jeg fremdeles i dag, jeg er nødt til å betale for terapien jeg får helt selv. Men kanskje jeg med utredning og diagnose kan få hjelp igjen uten å bruke en formue på det. 

 

Jeg vil anta at å jobbe seg ut av en kronisk 15 år lang tilstand vil ta tid. Spesielt når jeg står her alene uten familie eller kjære. Jeg har venner, men det blir ikke helt det samme. Jeg har ingen jeg slipper helt inn på meg, som jeg stoler på, som kan vise meg hvordan dette med følelser egentlig fungerer. Men jeg er ressurssterk og selvstendig. Jeg skal bli frisk igjen (or die trying). 

#psykiskhelse #mentalhelse #angst #dissasosiasjon #terapi 

Hva er det egentlig jeg vil med livet mitt?

Når jeg i alderen 18-21 bodde hos min farmor, hadde jeg ikke de store fremtidsplanene. I fritiden komponerte jeg musikk og skrev poesi. På sommeren hang jeg i en park og drakk øl, ofte alene. Andre ganger sammen med likesinnede. Unge mennesker hvor de fleste ikke hadde noe særlig formål med sine liv. Vi var i grunn en gjeng nerder som hadde møtt hverandre på Internet. Vi diskuterte politikk og filosofi. Snek oss inn på utesteder med live-konserter (aldersgrensen var noe høyere enn det vår alder var).

Jeg tror ikke dette egentlig skjedde så ofte, men det er disse tingene som skjer noen få ganger, men som betyr noe for en i livet. Så i hukommelsen min var vi "stadig" ute og fartet. Som regel hang vi i parker og grillet de billigste pølsene som var å oppdrive og drakk Ringnes fra store plast-flasker (billigst på literen). De av oss som røyka, røyka rullings.

Det var aldri jenter til stede. Vi var sjenerte på den måten alle sammen. Jeg kan ikke huske at det var noe særlig til jenter på vår alder der vi pleide å "vanke" heller (jeg ignorerte dem i tilfelle glatt). Med en forhistorie som mobbe-offer og sosial freak var det å flørte - eller i det hele tatt kommunisere - med jenter noe jeg hadde 0 erfaring med. Jeg kommuniserte mye med en del jenter på Internet, da, på diverse chatte-kanaler. Jeg endte som regel opp med å møte dem, og de endte som regel opp med å aldri ta kontakt igjen. Bortsett fra hun ene.

Hun ene anså meg som en "uslepen diamant", ja hun sa det høyt om meg. Flere ganger. For meg var det fint. Hun investerte en del for å få livet mitt på "rett kjør". Jeg hadde fagbrev, var ansatt som lærling, røyka rullings, gikk i sægge-bukser og hettegenser, hang i parker og drakk billigst mulig øl. Etter at jeg ble sammen med henne, varte ikke dette så mye lenger. Jeg tok opp studiene, startet å gå med vanlige ola-bukser, skjorte og v-genser (hun ville jeg skulle gå med kordfløyelsbukse og sånn femi sjømannsbukse, men det gikk jeg aldri med på). Ja, jeg anskaffet meg til og med "blezer", eller hva det heter.

Jeg fikk et formål med livet. I utgangspunktet skulle jeg studere filosofi, og ende opp som professor. Etter medium karakterer på allmen påbygning ble planene modifisert noe. Jeg studerte informatikk (dataprogrammering og sånt), filosofi og lingvistikk. På universitetet fikk jeg strålende karakterer (bortsett fra matte-tunge fag, da måtte jeg nøye meg med C eller B). Etter endt masteroppgave var jeg så sliten av akademiske sysler, at jeg fikk meg jobb som data-programmerer.

Formål var fremdeles i livet mitt. Vi skulle gifte oss, skaffe oss leilighet, hvis jeg ble frisk skulle vi kanskje få barn. Etter hvert fikk hun seg jobb også. Men så begynte det å skjære seg. Hun ble sykmeldt, og gikk til en psykolog som likte å utbasunere diagnoser uten noen form for utredning. (Det var den samme karen som "ga meg asberger" etter fire 45-minutters lange samtaler.) Forholdet vårt begynte også å rakne litt (kanskje i stører grad enn jeg var klar over), og til slutt trengte hun å være alene i noen uker for å tenke. Tenkingen endte med et samlivsbrudd.

Hun var aldri særlig positivt innstilt til mine "kulturelle sysler". Diktene jeg skrev syntes hun ikke noe om. Det beste hun hadde å si om musikken min var at det ikke var hennes stil. Hun mente det nok ikke negativt, men jeg mistet jo all lyst og ambisjoner til å sysle med disse tingene.

Etter at det ble slutt, har jeg sakte men sikkert startet mine gamle mønstre. Jeg frekventerer ikke steder med høy live-musikk, jeg klarer ikke på grunn av mine psykosomatiske lidelser. Men jeg lager musikk igjen. Jeg henger ute og drikker med likesinnede. Og livet mitt har opphørt å ha noen form for formål.

Fremtidsvisjonene er borte. Og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal få dem. Har jeg egentlig lyst til å jobbe som utvikler? Jeg valgte jobben på det tidspunktet fordi vi trengte inntektene. Det er et godt betalt yrke, og vi skulle spare til leilighet. Nå er jeg derimot gått lei. Ikke minst på grunn av all stresset jeg opplevde i fjor. Motivasjonen min er helt borte. Ambisjonene mine karrieremessig likeså. Det er mentalt slitsomt å jobbe som utvikler. Man bruker mesteparten av dagen til å tenke på svært komplekse ting, og når jeg har gjort det i åtte timer orker jeg som regel ikke stort mer intellektuelle sysler når jeg kommer hjem.

Som lærling leste jeg mye filosofi, politisk teori og andre fagfelter som var spennende. Gjerne primærkildene, hvis det ikke ble for vanskelig. Jeg hadde energi til overs for å sysle med musikk og dikt. Egentlig synes jeg disse tingene er mye mer spennende. Samtidig vet jeg at jeg høres ut som en by-original når jeg skriver dette.

Jeg har ikke startet å sægge igjen, men jeg har kastet ut en hel del med gubbe-klær. I dag har jeg lagt det som er igjen av v-gensere og penskjorter i to store plastikk-poser som skal til Uff (for et treffende navn). Jeg har brukt en del tid på å tenke over dette: "Hva er min stil"? Til nå har jeg sagt meg fornøyd med sorte skjorter og mørke olabukse. "Stilen" min er da heller egentlig ikke så farlig (jeg er da ingen rosa-blogger heller.)

Jeg tror jeg vil prøve å dra livet mitt mer i retning av intellektuelle sysler og musikk. Men hvordan skal jeg få til det, samtidig som jeg har den jobben jeg har, og de psykiske utfodringene som jeg har?

I første omgang skal jeg bli frisk. Kanskje jeg aldri blir 100% frisk, men kanskje brystet mitt ikke trenger å være like ille lenger heller. Kanskje full nattessøvn kan bli normalen i stedet for unntaket. Et liv uten å bekymre meg så mye over brystet mitt og hjertet mitt.

I andre omgang vil jeg produsere. Jeg liker å være kreativ. Om det er dataprogrammer, tekster eller musikk. Noe jeg kan være stolt av og kalle mitt eget.

I tredje omgang skulle jeg gjerne hatt noen som er meg kjærest igjen. Men denne gangen skal det være annerledes. Jeg stiller litt høyere krav enn at "hun liker meg!!!". Hun må være positivt innstilt til mine prosjekter og hobbyer, godta meg for den jeg er, og ikke gjøre meg om til et prosjekt. Jeg har lært meg å sette foten ned, men jeg vil ha noen jeg ikke trenger å sette foten ned for. Det vil uansett bli for slitsomt i lengden.

Fokus nå er å bli frisk. Også vite at når det skjer, så har jeg to andre større planer i livet mitt, som jeg ikke helt har utbrodert og spikret fast enda.

Det er merkelig. Når jeg begynte å skrive denne posten var jeg sikker på at jeg ikke hadde noen plan eller formål. Men nå har jeg det.

Dogmer i psykologien jeg tror på

Psykologi er et omstridt fagfelt. Det er en salig blanding av empiri, synseri, føleri og sofisteri. Jung og Freud var to smarte personer, men de var rasjonalister. De likte å pønske ut teorier og hypoteser, som høres spennende og plausible ut, men som ikke trenger å ha noen belegg i virkeligheten. Mange intellektuelle har siden dem forsøkt å bygge psykologi som fagfelt videre, ved hjelp av forskjellige vitenskapelige og uvitenskapelige metoder. (Det er for så vidt ikke slikt at vitenskapelige metoder nødvendigvis tar deg til sannheten, og uvitenskapelige metoder alltid er feil.)

Alt jeg skriver i denne blogposten er å anse som kladd. Det er mine tanker om forskjellige retninger innenfor psykologien, og jeg er på ingen måte noen ekspert.

Psykoanalyse

Det er mange ting jeg kan gi Freud og psykoanalytikerne rett i. Vi er ofte formet av hendelser i vår barndom som vi i dag til og med kan ha glemt. Å undertrykke oppførsel, følelser og væremåte som vi ikke godtar kaller vi for "forsvarsmekanismer" og "undertrykkelse", noe som ikke er bra. Blir konflikten mellom det bevisste (forsvarsmekanismene) og det underbevisste (følelser og væremåte), oppstår nevrose, angst, nevrotiske trekk og depresjon.

Jeg er derimot skeptisk til såkalte "freudian slips", og annet "oppførsel" som liksom skal avsløre hva som befinner seg i underbevisstheten vår. Samme med i hvor stor grad drømmer kan avsløre vår underbevissthet (bortsett fra åpenbare tilfeller som mareritt etter PTSD, som knapt kan sies å være underbevisst). Jeg er også helt uenig i at det holder for en terapeut å bringe det underbevisste opp i lyset, via analyse, for å "bekjempe" psykiske lidelser. Hele terapi-metoden ved klassisk psyko-analyse, hvor du ligger på ryggen og stirrer i taket og snakker fritt, mens terapeuten tolker og setter ting i kontekst, er jeg svært skeptisk til. Du overgir deg selv til terapeutens TOLKNING av dine utsagn. Terapeuten blir en gud, som skal forklare deg hvordan underbevisstheten din opererer.

 

Behavorisme

Med Karl Popper ble det stort fokus på empiri som metode. Og man valgte å ignorere alle former for menneskelig refleksjon eller slutninger. Å bedrive vitenskap er å komme med hypoteser som kan falsifiseres: Falsifiserer vi hypotesen, vet vi at den er feil. Klarer vi ikke å falsifisere den, vet vi ikke om den er korrekt. Men vi kan "anta" det til den blir falsifisert. Jeg mener dette er pølsevev. På samme måte som at rasjonalistiske psyko-analytikere har buret seg selv oppe i tåkeslottet, virker det som at empiristene simpelthen nekter å tenke.

Dette ga utslag i John Watsons "behavorisme", som vektlegger empiri og vitenskap i psykologien. Dette høres i utgangspunktet bra ut, vi liker jo vitenskap. Problemet er at når Watson sier vitenskap, mener han det i den betydningen Popper har definert vitenskap. Hjernen er sterilisert, og vitenskapen er gjort impotent. Å trekke store linjer, eller å kartlegge komplekse årsaksforhold, blir umuliggjort. De gikk så langt som å si at det ikke fantes noen kvalitetsforskjell mellom menneskelig kognisjon og dyrs kognisjon ... (ja faktisk).

Dette resulterer i at behavoristen ikke bryr seg så mye om hva du tenker eller føler. Psykologiske eksperimenter kan like gjerne utføres på dyr. Man observerer kun adferd, og opererer kun på ting som ser ut til å påvirke adferden. Slutter pasienten å klage når hen har fått en pille? Da er jo problemet løst! De verste behavoristene mener vi ikke har fri vilje, og at all adferd er kondisjonert.

Det finnes ingenting i behavorisme som er verdt å ta med seg videre, men retningen har dessverre hatt stor innflytelse i psykologien, og dertil også psykiatrien.

 

Kognitiv terapi

I den kognitive terapien har man begynt å lytte til pasientens tanker og følelser igjen. Men i stedet for å se etter, og løse, noen årsak, fokuserer man heller på hvordan man kan endre oppførsel. Aaron T. Beck klarte ikke hjelpe sine pasienter utelukkende ved hjelp av psyko-analyse, så han forsøkte derfor i stedet å se hvordan han kunne trene opp sine pasienter til å tenke annerledes, og handle annerledes. Hans modell gikk ut på at tanker, følelser og oppførsel påvirker hverandre.

Kognitiv (adferds)terapi ble veldig populært. Mange pasienter merket rask bedring, noen etter bare noen timer med terapi. Problemet er bare det, at den nye adferden man trenes opp til av psykologen ikke skiller seg nevneverdig fra forsvarsmekanismene og undertrykkingen Freud i utgangspunktet problematiserte. Dette avhenger selvfølgelig i hvilken grad pasienten klarer å forholde seg til følelser og episoder som blir undertrykt.

Emosjonsfokusert terapi

Her jobbes det med en modell hvor man deler inn menneskers følelser i primære følelser og sekundære. De primære følelsene er de som er i tråd med vårt vesen, og som gir mening for oss. Primære følelser er for eksempel sorg, glede, sinne, skam. De sekundære følelsene oppstår når de primære blir for voldsomme, og vi undertrykker dem. Eller de kan oppstå hvis vi aldri har lært av noen andre hvordan man skal forholde seg til sine primære følelser. Sekundære følelser er angst, depresjon, paranoia, hysteri. (Dette er mine tolkninger.)

De sekundære følelsene skygger over de primære. Samtidig skygger de over våres behov. Følelser indikerer behov. Primære følelser indikerer dype, "reelle" behov. Sekundære følelser indikerer vel egentlig behov for å komme i kontakt med seg selv igjen, men får utslag i unngåelsesadferd, andre forsvarsmekanismer og undertrykkelse.

Jeg mener vi har primært minst to måter å komme i en tilstand hvor de sekundære følelsene bobler opp:

1) Vi har opplevd noe såpass traumatisk, eller opplevd noe mindre traumatisk men over lenger tid av gangen, at vi ikke klarer å forholde oss til primærfølelsene. Sorgen, frykten eller skammen blir for stor å bære.

2) Vi har aldri lært oss adekvate måter å gi uttrykk for, og kjenne på, de primære følelsene.

Årsak 2 tror jeg vi finner veldig mye av hos menn. Både det å "ikke vise frykt" ("manne seg opp"), og å bli fortalt at "gråting er for småjenter" fører til at man ikke klarer å forholde seg til sine primære følelser på en god måte. Det er nærmest en slags kulturell sykdom, om du vil. Å derimot si "gråting passer seg ikke sosialt, men når vi kommer hjem kan du gråte så mye du vil, også lager jeg en stor kopp te til deg" mener jeg er helt adekvat. (Avhengig av hvor gammel personen du snakker til er, og årsaken til at personen gråter.)

Man mener også at måten man forholder seg til følelser på er tillært. Jeg vil også tro at dette går i arv. Har man emosjonelt distanserte foreldre, har man stor mulighet for å bli det selv. Har man tipp-oldeforeldre som har opplevd noe svært traumatisk, og som ikke ble bearbeidet korrekt, er det godt mulig å ha nedarvet usunne måter å forholde seg til følelser på (dette er min teori).

 

Konklusjon

Jeg er enig i følgende dogmer som de forskjellige ideologiene i psykologien har kommet med:

  • Vi er i stor grad formet av opplevelser fra barndom (jeg vil også legge til ungdom).
    • Vi er også i stor grad formet av måten vi ble lært å takle slike opplevelser av rollemodeller.
  • Forsvarsmekanismer og undertrykkelse fører til angst, depresjon, nevroser og andre mentale lidelser.
  • Vi kan komme inn i tanke-, og adferdsmønstre som er negative for oss.
    • Det hjelper derimot ikke å gjøre noe med disse mønstrene i seg selv, hvis vi fremdeles har undertrykte traumer eller følelser.
  • Vi er i høy grad emosjonelle vesener, men på samme måte som at vi ikke er født med kunnskapen om hvordan man skal gå eller snakke, er vi heller ikke født med kunnskapen om hvordan man skal kjenne på og gi uttrykk for sorg, glede, frykt og skam.
  • Hvis vi i voksen alder ikke vet hvordan vi skal forholde oss til egne følelser, må vi lære det av andre.
    • På samme måte som at deler av hjernen er fysisk underutviklet hvis man ikke lærer seg språk, er hjernen fysisk underutviklet hvis man ikke lærer seg å takle følelser. I hvilken grad man kan reparere på dette i voksen alder, vet jeg ikke.

Verden: Et skummelt sted

Verden er et skummelt sted. Det er mange tragedier, mye ugang, skjebner. Fæle mennesker, fortapte sjeler. Svik, misbruk, uvennskap, krig, slossing, mobbing, voldtekt. Vi er alle like sårbare.

 

En oppvekst med omsorgssvikt hjemme, mobbing på skolen, lærere som ser en annen vei, et hjelpeapparat fullt av mennesker som åpenbart ikke bryr seg. Det er vanskelig, på bakgrunn av min erfaring, å konkludere med noe annet enn at verden for det meste er fylt opp med rasshøl. Eller på sitt beste, med mennesker som ikke bryr seg med en god andel rasshøl rundt seg.

 

Jeg vet at hvis jeg kom fra et godt hjem og gikk på en god skole, ville mitt perspektiv vært veldig annerledes. Men det gjør ikke perspektivet jeg har nå mindre sant. Tvert imot gjør det perspektivet mitt mer riktig: De som har vokst opp i et trygt og stabilt hjem, og vært heldige med skolen de gikk på, er blind for hvor fæl verden egentlig er.

 

Jeg er misunnelig på dem. Å gå rundt med denne vissheten er fryktelig (i ordets rette forstand). Jeg må akseptere den frykten som jeg føler, og hvor den kommer fra. Å ignorere denne frykten er med på å opprettholde min angst. I stedet for å frykte verden for det skumle stedet som den er, har jeg gått rundt med angst og bekymringer for ting som er helt ubegrunnet.

 

Når jeg aksepterer min frykt, kan jeg også begynne å jobbe med det faktiske problemet. Hvordan møte frykten min på en god måte.

 

Å påstå "verden er ikke så fryktelig som jeg tror" vil bare forverre problemet. For verden ER fryktelig. Å innrømme for seg selv at man lever med mennesker, disse folka som i grupper kan stille seg bak karismatiske demagoger som Hitler. Stiller seg rundt meg i flokk og le av at jeg blir banket opp. Ser en annen vei hvis flertallet, mobben, innfører sin vilje. Det er helt sant at verden er sånn. 

 

I siviliserte land prøver vi å stagge denne naturen i mennesker ved hjelp av lover, politi og rettsvesen. Hvis mennesker flest var snille, hadde vi ikke trengt disse lovene. Et samfunn med lover og begrensninger er et samfunn som har akseptert at verden består av fæle mennesker. 

 

Jeg kan ikke skrive lover, men jeg kan sette mine egne grenser. Bestemme hva som er greit, og hva som ikke er greit, at folk gjør med meg og sier til meg. For å vite dette må jeg lære meg å kjenne etter. Vite hva jeg føler. Og siden jeg ikke har klart å sette disse grensene, føler jeg først og fremst frykt. Og den er reell, den er der av en god grunn, og jeg trenger den for å overleve.

#frykt #angst #psykiskhelse #mentalhelse #verden 

Mitt barndomshjem

Jeg vokste opp i et stort hus, en gammel husmannsplass, mellom et stort jorde og en stor skog. Vi hadde ikke mange naboer, og det var en lang grusvei inn til huset.

 

Fasaden flakket maling, til de grader. Det er vanskelig å beskrive hvordan huset så ut utenfra. Det bildet jeg fant som er nærmest er det under. Vi hadde ikke noe loft, så det øverste vinduet eksisterte ikke. I tillegg var entreen plassert på siden, men vi hadde et tilbygg i likhet med huset under hvor toaletter befant seg. Møne på taket var inntakt, men ellers var huset i den tilstanden som på bildet. Ødelagt tak, flassende vinduer. I tillegg var det åker og skog, ikke vann og fjell, som omringet huset.

Etter hvert fikk vi byttet ut de verste taksteinene og de verste vinduene. Foreldrene mine hadde ikke råd til å pusse opp hele huset. I tillegg så leide de huset, de eide det ikke, så de så kanskje ikke fruktene av å totalrenovere hele bygningen. En sommer sanda vi hele fasaden og malte på nytt, da gikk den fra å være gul til å være hvit. I noen år så det nesten pent ut utenfra. Dette skjedde mens moren min levde, altså før jeg ble 11. Vi malte aldri fasaden igjen før jeg flyttet ut, altså når jeg var 18.

På vinteren sov vi alle i samme rom, hvor det var vedfyring. Alt annet ble for kaldt. Dette rommet lå i første etasje. Jeg og min bror sov ellers i samme rom, helt til foreldrene tok over rommet nede som permanent soverom og broren min tok over deres.

Vi hadde septiktank, og denne var det mye problemer med. Rørene ned til tanken fra badet ble også ofte tette. Derfor var det ikke sjeldent at hele gulvet på toalettet/badet var fylt flere centimeter med vann. Gulvet var av tre og tapetsert. Denne tapeten ble aldri byttet ut, og den så naturligvis helt jævlig ut.

Pipa gikk gjennom bygningen på kjøkkenet, denne var av mur. Denne muren falt mer og mer fra hverandre, og falt utover kjøkkengulvet. På vinteren var det alltid fullt av musebæsj i alle skuffer. Alt av bestikk måtte vaskes to ganger på vinterstid, både før og etter bruk. Dette fikk vi fikset på etter hvert, ved å tette igjen noen hull bak skuffene. Det gamle, store, brune kjøleskapet vårt - som også fungerte for å dekke til pipa som lakk murpuss, ble invadert av mus. De lagde seg et rede helt i toppen av kjøleskapet, ikke inni der maten skal ligge, men mellom dette rommet og taket av kjøleskapet. Her hadde de fylt opp redet sitt med masse tørrfôr ment for katten som hadde som jobb å jage bort musene.

Stuene nede var de beste rommene i hele huset. Den ene av disse ble gjort om til soverom etter hvert. Av møbler hadde vi en skinnsofa og et skap-system (vitrine, kommode og en enslig bokhylle) fra IKEA. Begge deler var noe min mor hadde kjøpt seg til sin første leilighet, før hun var så uheldig og treffe på min far. På bokhyllen hadde vi husets eneste bøker: Et par stykk bøker av André Bjerke, som jeg leste flere ganger i løpet av min barn- og ungdom, samt noen andre jeg ikke husker mye av.

Den andre stuen fungerte mer som et hobby-rom. Her stod det et par sånne bodskap, som med tiden ble fylt opp med Donald-blader. I tillegg hadde min mor en stor samling med Hvem, Hva, Hvor bøker hun hadde fått av sin far (som jobbet i trykkeriet) og et ett-binds leksikon. 

I andre etasje var det to soverom og to kott. Når det blåste gikk vinden rett gjennom alle rommene. Når jeg ble tenåring, pusset vi opp det ene kottet så det skulle bli rom til meg. Jeg ville nemlig ha rom med dør til. Min far mente at jeg ville ha dør fordi jeg skulle runke (døren var mer for å generelt holde verden utenfor, jeg klarte fint å runke uten dør).

Min far kjøpte inn masse planker, og en del isolasjon. Vi fikk ikke isolere hele rommet før vi gikk tom for isolasjon, så faren min gjenbrukt noe av den gamle. Når det blåste ble rommet mitt fylt opp av svevestøv fra denne isolasjonen. Jeg husker jeg hadde vanskeligheter med å puste, og hostet mye, denne tiden. Det varte vel en fire-års periode, men det var bare ille når det blåste ute.

Kjelleren vår ble fylt opp med vann når det regner, eller når snøen smeltet. Vi hadde en pumpe gående, som skulle holde vannet utenfor. Dette fungerte sånn delvis, når det ikke kom så mye vann. Hvis det var mye vann i kjelleren på vinterstid når det ble kaldt, frøs vannet til. Da hadde vi praktisk talt en skøytepark i kjelleren. I tillegg gikk varmtvannsberederen, som stod i kjelleren, i stykker. I tillegg frøs rørene til, så vi hadde ikke vann i huset.

Mens vi ventet på sommeren, og at rørene skulle tine opp igjen, smeltet vi snø på morgenen når vi skulle vaske oss. Faren vår hentet drikkevann i klubbhuset til kommunen, som han fylte opp i drikke-flasker. Dette var like greit, i vannet som kom fra rørene var det store brune rust-klumper, det var litt ekkelt å drikke dette vannet.

Mens moren vår levde, fikset faren vår varmtvannsberederen når våren kom igjen. Etter at hun døde sluttet han med dette, så fra jeg var en sånn 12 år gammel hadde vi aldri mer varmtvann i huset. Aldri mer dusjing. Læreren hadde notert seg i boken sin at det luktet vondt av meg og at jeg var uhygienisk. Hun lot gjerne boken være igjen på kateteret når hun hadde ærender utenfor klasserommet, så det var ingen hemmelighet for de i klassen hva min lærer mente om meg.

Min far hadde også andre morsomme egenskaper. Blant annet brukte han en hammer ved et par anledninger for å ta oppvasken. Når julen var over, kvittet han seg med juletreet ved å kaste det ut i en skråning, uten å ta av julepynten først. En gang fikk han for seg at han skulle drenere huset på egenhånd. Dette gjorde han ved å grave et stort, dypt, hull helt ved hjørnet av huset. Hele huset sank litt ned i dette hullet, slik at klinkekuler trillet ned mot dette hjørnet av huset når man slapp dem på gulvet. Han fylte opp hullet igjen, og etter hvert ble faktisk huset mer rett igjen.

Jeg kan huske å ha hatt mange mareritt om dette huset. Om kottene i andre-etasje. Om kjelleren. Når jeg var liten fantaserte jeg om at det bodde en familie med dodrauger i septiktanken. De kom ut av sluket i dusjen (som ikke hadde noe slikt gitter, det var bare et brunt/sort hull ned i gulvet). Det var en far, en mor og en unge. Jeg snakket ofte med dodraug-ungen mens jeg satt på toalettet. Jeg var veldig redd for faren hans, han var slem. Når jeg var liten var disse figurene veldig ekte for meg.

Når jeg lå i soverommet oppe når det blåste, og glassfiber-svevestøvet blåste gjennom rommet mitt, drømte jeg ofte om at vinden brakte med seg døde sjeler over åkeren. Jeg så dem for meg, gråe, mørke, halvt gjennomsiktige vesener som fløt med vinden over åkeren. Det var utelukkende jenter og kvinner. I voksen alder har jeg snakket med noen fra landsbygda på Irland, som mener at disse kvinnelige spøkelses-figurene er høyst reelle, og vært en del av irsk folkekultur i alle år. De kalles for Banshee:

 

 

#angst #barndom #barndomshjem #minner #mor #far #død #banshee #hus #stue #kjøkken #bad #kjeller #kott #mus #katt etc

Pillerus

http://www.tv2.no/a/9511717

 

Silje var innlagt over svært lang tid for alvorlige psykiatriske diagnoser. Til slutt fant hun ut at symptomene hennes startet som bivirkningene hun fikk av anti-depressiva som tenåring. I stedet for å slutte å gi henne anti-depressiva, fikk hun nye tabletter i tillegg - og slik ballet det på seg.

 

https://www.newscientist.com/article/mg23631530-300-mind-menders-how-psychedelic-drugs-rebuild-broken-brains/

 

Psykedeliske stoffer som psilocybin (sopp) og mdma (extacy) har helbredende egenskaper på hjernen hos mennesker som blant annet sliter med depresjon eller PTSD. Disse stoffene, til tross for at de er mye mindre skadelig og avhengighetsskapende enn alkohol, har i årtier vært klassifisert som narkotika. Derfor er det ikke før nylig at man har avdekket disse positive sidene. Stoffene er fremdeles forbudt og svært tabu i tilbakestående land som Norge.

Alfred og skyggen

  • Å kjenne sine egne følelser er 100% nødvendig for å kunne dekke egne behov.
  • Hvordan du forholder deg til dine egne følelser har du lært gjennom erfaringer, spesielt under oppveksten.
  • Har du opplevd mye vondt, eller hatt foreldre som ikke anerkjenner dine følelser, bygger du opp et panser for å beskytte deg.
  • Med dette panseret klarer du ikke å kjenne til og dekke dine egne behov.
  • Med dette panseret er det stor risiko for angst, depresjoner og psykosomatiske smerter/ubehag.

Se det godt forklart i denne informasjonsrike, korte, tegnefilmsnutten:


#psykiskhelse #mentalhelse #følelser #angst #depresjon

Et mål på alkoholisme

I dag sa psykologen min at alkoholisme er over to enheter hver dag. Jeg vet ikke om det skal måles i snitt, eller om det holder å drikke 14 enheter hver fredag. 

 

I kveld har jeg drukket 5 øl. I morgen skal jeg ut med min aller beste venn og drikke. Og på fredag er det lønningspils. Jeg har bare 9 øl igjen :P

 

Det går veldig bra hos psykologen. Hun får meg til å konfrontere min erkenemesis: Meg selv. Han som sier at hjerteslag, høy puls og brystsmerter er livsfarlig. Jeg er ikke helt klar for denne kampen, men jeg må ta den. 

 

Jeg var også hos legen. Sjekket meg for kjønnssykdommer, tok influensavaksine og fikk henvisning til psykomotorisk fysioterapeut. Neste uke får jeg vite om eksen etterlot seg noen kjønnssykdommer! 

Et nytt minne om mamma dukket opp i kveld

Jeg så på videoer fra en kanal jeg følger, Objectivity, hvor Brady Haran viser frem ulike artefakter lagret i arkivene til The Royal Society. Blant disse var det en filmsnutt hvor de viste frem arkiverte døde planter. De var hundrevis av år gamle, og lå flatklem inni gamle bøker.
 
Det minte meg på at min mor viste meg og min bror hvordan man kunne legge planter og blomster i press under tykke bøker. Jeg tror de lå sånn en stund, i hvert fall over natten, men kanskje flere dager? Vi hadde bare en stor tykk bok, det var et ettbinds leksikon. Med grønt omslag. I tillegg hadde vi mange Hvem, Hva, Hvor bøker som min mor fikk av sin far som jobbet for forlaget eller trykkeriet som lagde disse.
 
Jeg mener å huske at jeg var spent på prosessen. Hvordan gikk det med disse plantene? De skulle brukes for å lage noen slags montasjer. Vi hadde dem på hvite ark og klistret plast over. Jeg tror vi tegnet på arkene også. Kanskje Panduro har stiv hvit papp og sånn klebrig plastfilm jeg kan kjøpe? Fikk lyst til å lage sånne igjen.
 
Det er veldig sjeldent det dukker opp minner, spesielt fine minner, om min mor. Det kunne vært fint å lage et slikt minne om henne som jeg kan ha liggende. Kanskje henge opp hvis jeg blir fornøyd nok.
 
 


 

Hjem til tom leilighet, i kveld igjen

Jeg har alltid oppfattet meg som introvert. Har det liksom mye bedre aleine. Men i disse dager må jeg si at det er fryktelig ensomt å dra hjem til leiligheten min etter jobben. Jeg prøver å være sosial via chatte-medier og annet, men det virker som at de fleste jeg kjenner der er opptatt med annet på kveldstid.

I tillegg har jeg fått meg en ekstra-ordinær utgift. Å gå jevnlig til privat psykolog har virkelig gått utover økonomien. Og eneste sosiale jeg pleier å gjøre med bekjente, er å gå ut og spise og kose meg på byen. Innholdet i forbrukskontoen min har gått drastisk nedover den siste tiden, så jeg må virkelig passe meg med den slags type utgifter nå.

Jeg har prøvd å invitere venner hjem til meg. I forrige uke fikk jeg faktisk besøk. Men som regel takker de nei. Noen takker ja, og så takker de nei i siste liten. De vil heller finne på ting i byen. Jeg skjønner jo det, på sitt vis.

Kanskje jeg skulle prøvd et slags online-spill, hvor jeg kan være sosial med andre virtuelt. Jeg spiller allerede sjakk på den måten, og det har gått mer og mer opp for meg i det siste at jeg koser meg sånn med sjakken mest fordi jeg gjør noe sammen med et annet menneske. Selv om det er på mobiltelefonen min, vet jeg at på andre siden sitter det en person foran datamaskinen eller på mobiltelefonen og spiller mot meg. Det er sosialt, på sitt vis.

Jeg kjøpte inn en del fersk kjøtt fra kolonial som jeg må få brukt opp. Jeg har planlagt mat-innkjøpet mitt for denne uka slik at jeg skal lage mat hjemme. Jeg har en laksefilet som nesten må stekes i kveld. Og så en del koteletter og kyllingfilet som må brukes opp innen utløpet av denne uken. Når jeg kommer hjem skal jeg lage tikka masala med laks. Da har jeg middag for i dag og en dag til. I morgen skal jeg ut og spise mat med en kollega, så blir vel mer laks og tikka på torsdag. På fredag er det lønningspils. Så koteletter og kylling får jeg bruke opp i løpet av lørdagen.

 

Kveldssmerter

 

Brystet mitt tiltar alltid med ubehag og smerte når det lir mot natt. Blir jeg overtrøtt før jeg sovner gjør det direkte vondt, og det blir bortimot umulig å sovne. En av få ting som da hjelper er å spise masse snop, ta en sigarett eller legge meg foran TVen og se på serier til jeg sovner av meg selv.

 

I kveld er som alle andre kvelder. Jeg gjennomfører mitt daglige kveldsritual. Onanering er unnagjort først, den høye pulsen gir meg angst og jeg må legge inn rom for pusteteknikker og roe meg ned igjen. Det er ikke snakk om å hoppe over, det er også en sikker vei mot en søvnløs natt.

 

Deretter er det youtube, de gamle vante kanalene. Alt som har med retro gaming, magi, matematikk eller tekniske ting å gjøre. Når jeg føler meg søvnig setter jeg på en podcast. Krisemøte, Misjonen eller Ben Shapiro som regel.

 

Er jeg heldig sovner jeg i løpet av en eller to episoder. Men enkelte ganger er plagene i brystet for intens til at jeg klarer å sovne. Da kan jeg ligge våken i timesvis. Noen ganger går det over til angst, hjertedunk, kroppslige bekymringer. Da kan jeg i verste fall måtte holde meg hjemme fra jobben.

 

I kveld merker jeg at smertene tiltar. Jeg blir urolig. Samtidig husker jeg på at smertene er en del av kroppens forsvarsmekanismer. Kanskje det er følelser jeg har som kropp og hjerne prøver å skjule.

 

Når jeg kjenner etter, føler jeg meg først og fremst ensom. Det er ikke så mange mennesker jeg føler meg mindre ensom sammen med. Ofte virker vennene mine så stresset, opptatt av eksterne ting. Mobiltelefon, andre inntrykk eller bare generelt ufokusert.

 

Jeg har en venn som absolutt aldri er sånn. Når jeg treffer henne slår jeg alltid av telefonen og legger den ned i sekken. Av respekt for at hun så og si aldri ser ned i sin egen. Vi går aldri tom for noe å snakke om. Men jeg vil noe mer enn bare vennskap med henne, noe hun på ingen måte deler, og det gjør meg litt mer ensom å tenke på.

 

Nesten ingen av mine venner ønsker å besøke meg. De har vært invitert flere ganger. Jeg bor en liten togtur utenfor byen. Samtidig orker jeg ikke alltid å gå ut på byen for å være sosial. Hvis jeg først går ut har jeg vanskeligheter for å begrense inntak av alkohol.

 

Så jeg er ensom, men er det eneste grunn til disse brystsmertene?

 

Jeg er også redd. Jeg opplever verden som et veldig skummelt sted. Under hele oppveksten min var det mye jeg måtte passe meg for. Det er en inngravert del av min sjel. Verden er farlig.

 

Og jeg snakker ikke om disse tilfeldige, plutselige, farlige tingene. Sånn er det for alle. Man kan plutselig bli syk, kjenne noen som dør, bli kjeftet på av en kollega og så videre. Det er helt naturlig, og til og med helt nødvendig å oppleve regelmessig motgang i livet. Det bygger karakter, som det heter. Man lærer seg å leve.

 

Jeg opplever det mer som at å leve under en konstant trussel. Jeg stoler egentlig ikke på noen. Alle er mobbere i forkledning. Dette er noe jeg "vet", på et emosjonelt grunnlag, fordi jeg har opplevd at alle har deltatt i mobbing. Jeg har opplevd lærere som har sett vekk, og endog kjeftet på mobbeofre for at de sitter og gråter etter mobbe-episoder. (Det skjedde ikke med meg, men med en jeg mobbet. Det gjorde allikevel stort inntrykk på meg å bevitne.)

 

Eneste måten å overleve på er å aldri slippe ned guarden. Konstant årvåkenhet. Alt kan skje og verden jobber i mot meg. Jeg vet at dette ikke er sant fra et rasjonelt perspektiv, men det er denne verden jeg lever i emosjonelt. Det er en vanskelig følelse å bære. Ikke i seg selv kanskje, men mest fordi jeg ikke vet hvordan den kan lindres. Ingen kan overbevise meg om at verden ikke er farlig, da ingen er til å stole på.

 

#angst #psykiskhelse #mentalhelse #mobbing #ensomhet #smerte #følelser #terapi #blogg 

Oppgave fra psykologen

Jeg har fått en liten hjemmelekse fra psykologen min. Jeg har lest teksten flere ganger, men jeg skjønner ikke helt hva som menes. Kanskje fordi jeg ikke er vant til begrepene som er brukt. Terapien er "emosjonsfokusert", og oppgaven går ut på å identifisere min underliggende emosjon. Jeg lurer på hva det betyr.

 

Beskriv situasjonen du er i og hvordan det kjennes

Dette kan minst bety to ting: Situasjonen jeg er i akkurat nå, mens jeg leser oppgaveteksten. Eller situasjonen jeg befinner meg i sånn generelt i livet mitt nå. Begge deler er vanskelig å beskrive.

Akkurat nå har jeg sittet en stund og sett på tv, halvsovet litt, og spilt litt spill. Så kom jeg på at jeg ikke har gjort mye "nyttig" i løpet av dagen, og tenkte jeg skulle se nærmere på denne hjemmeleksen jeg har fått av psykologen. Nå sitter jeg og leser setningene i oppgaven og drodler omkring dem. Jeg kjenner meg litt sulten, men har ikke lyst til å spise. Jeg føler jeg har fått i meg nok kalorier for dagen, så da kan jo kroppen bare skrike etter sult så mye den vil. Jeg tar heller en liten matbit nærmere leggetid, så det blir lettere å sove.

Jeg har vondt i høyre skulder og venstre del av brystet. Jeg tror skulderen min har blitt sånn etter at jeg byttet til en stor stiv pute. Den lille myke puten min er så gammel, jeg orker ikke bruke den lenger av hygieniske årsaker. Brystet mitt er alltid litt ømt, anspent og vondt. Men det er kanskje ikke disse kroppslige følelsene psykologen var ute etter.

Inni meg vet jeg ikke hva jeg føler. Kanskje litt trist, hvis jeg kjenner etter. Ikke at jeg vet hvorfor. Jeg har egentlig nok med de fysiske følelsene. Magen min er også rar, litt utblåst og øm. Jeg vet liksom ikke HVOR jeg skal kjenne for å kjenne emosjonene mine. Er jeg trist kjenner jeg det kanskje i øynene. Sinne og angst i brystet, eller overkroppen generelt. Glede i munnvikene. Hvor på kroppen skal man kjenne etter for å vite hvordan man føler seg? Jeg vet ikke.

Generelt i livet er litt lettere å svare på: Jeg er sint, og trist.

Kjenner jeg min primære tilstand, eller dekker den over en annen følelse som er vanskelig å ha?

Hva i all verden er min "primære tilstand"? Jeg aner ikke hva dette betyr. Min primære tilstand er vel et liv i angst, sorg og sinne. Og følelsen av lettelse når jeg finner noe å glede meg over. Jeg vil si det er en følelse som er vanskelig å ha, men som også er i tråd med min følelse av situasjonen jeg generelt befinner meg i nå.

 

Hva dekker over, og hva er vanskelig, ved den underliggende følelsen?

Det er altså ingenting som dekker over den underliggende følelsen. Det som er vanskelig ved den, er det å stå helt aleine. Jeg føler et behov for trøst, forståelse og beskyttelse. Noe jeg ikke klarer å gi meg selv. Å mangle dette gir meg angst, frykt. Når jeg føler at noe går mot meg i livet mitt, blir jeg sint. Og jeg føler det er mye som går mot meg i disse dager.

Hva trenger du fra deg selv for å kjenne den underliggende følelsen?

Ut i fra hvordan jeg har tolket oppgaven til nå, så skjønner jeg ikke dette spørsmålet i det hele tatt. Hva trenger jeg for å føle meg alene og redd? Jeg mistenker at vedkommende som har skrevet oppgaven kanskje tenker på den "primære tilstanden" eller "underliggende følelsen" som noe utelukkende positivt. At mine negative følelser dekker over dette? I så fall, snakk om å ha levd et beskytta liv. Eller kanskje den "underliggende" følelsen er tenkt å være noe negativt, men er ment for mennesker som ikke føler den? Jeg vet ikke.

Tillat deg til å kjenne på den underliggende følelsen. Hva forteller den deg om hva du trenger?

Min underliggende følelse: Jeg er redd, trist, alene. Jeg blir sint når jeg tillater meg å kjenne på dette. Jeg trenger noe som kan føle meg trygg igjen. Jeg føler et behov for en omsorgsperson. Ofte føler jeg at livet mitt blir fragmentert: Vanlige hverdagslige gjøremål blir vanskelige å fullføre. Jeg kan få regninger jeg ikke orker å forholde meg til som bare ligger og slenger. Eller jeg kan la ting forfalle i leiligheten for lenge. Det eneste som gir meg energi er de gangene jeg blir sint. Da kan jeg sette i gang og gjøre noen fornuftige ting. Jeg er ikke så flink til å ta initiativ, komme meg ut, annet enn når det er snakk om å gå ut på byen og drikke øl. Alle venner og bekjente jeg har, har dette som "hobby" når vi skal gjøre noe i fritiden. Nå står det en svær pappeske midt i stua, fordi jeg ikke orker å flate den ut og legge i kjellerboden. I kjellerboden har det over tid samlet seg svært masse papp, jeg aner ikke hvordan jeg skal bli kvitt dette. Jeg er rotete oppi hodet.

Jeg trenger noe som kan få orden på livet mitt igjen. Jeg tror jeg er deprimert, og at det er derfor jeg har vanskeligheter med disse dagligdagse tingene. Jeg tror også at jeg ikke legger merke til min egen depresjon, fordi følelsene mine er så fjerne for meg. Jeg er ikke redd for følelsene mine, jeg bare får ikke tak på dem. Jeg skulle gjerne hatt en mor, som vugget meg og passet på meg, hjalp meg med å kjenne på egne følelser og fortelle meg at det er greit å kjenne disse tingene. Som sier at hun vil passe på meg, at jeg er trygg, og at det vil bli bra igjen til slutt. Noen slik figur vil jeg selvfølgelig aldri få i livet mitt, så jeg må angripe problemet annerledes.

Jeg trenger å føle meg trygg igjen.

Noen generelle tanker om blogging

Tanke 1

Når jeg starter bloggen min skulle jeg skrive om de Store tingene. Livshistorie, viktige minner, faglige ting om psykiatri, mine opplevelser med helsevern. Med tiden har bloggen også blitt mer som en blogg. Jeg skriver mer og mer om hverdagslivet, daglige opplevelser og utfordringer.

Jeg tror det kommer i takt med at jeg får mer kontakt med meg selv, mine behov og mine følelser. Jeg er ikke lenger (bare) en analyserende robot, emosjonelt paralysert av mine traumer og/eller diagnoser. Jeg har blitt et slags menneske. Det er skummelt, fordi livet mitt først og fremst er smertefullt. Det kan jeg være ærlig om.

Men kanskje tiden har kommet for litt heling?

Tanke 2
Jeg liker å følge med på de bloggene som skriver om det samme som meg. Psykisk helse, traumer, mobbing, psykiatri, med mer. Jeg ser at på grunn av dette følger jeg mange flere jenter og kvinner enn gutter og menn.

Menn skriver ikke så mye om disse tingene, virker det som. Kan hende at jeg har et skjevt inntrykk. Kanskje det er blogg.no som har et flertall av kvinnene, og menn blogger/skriver om ting andre steder.

Men jeg tror ikke det. Jeg tror kvinner generelt er flinkere til å føre "dagbok". Også om de vonde tingene. Jeg vet ikke hva slags konklusjoner eller meninger jeg skal trekke fra dette, det er mer en slags observasjon.

Tanke 3

Diagnoser går faktisk inn og ut av mote. I et tiår av gangen får man visse diagnoser som er 'in'. Jeg lurer på om dette også gjelder ved selvdiagnostisering og i hvilken grad blogger bidrar til dette. Jeg føler at jeg lett kjenner meg igjen i det andre skriver. Plutselig mener jeg at jeg lider av det ene eller det andre fordi jeg leser bloggen til andre med denne lidelsen.

Tanke 4

Er blogg med på å gjøre oss bedre eller verre psykisk? Jeg tror i sum det giør oss mye bedre. Mulighetenes til å sette ord på ting. Kjenne oss igjen i andres utfordringer. Få oppmuntrende ord fra andre.

Samtidig så eksponerer vi oss selv, grundig. Jeg står for valget mitt om å skrive pseudo-anonymt. Man kan ikke Google navnet mitt og finne denne bloggen. Men de som kjenner meg kommer til å skjønne at dette er meg, om de kommer over bloggen. Vennene mine vet at jeg blogger, og hvis noen av de spør kommer jeg til å gi dem lenken hit.

 

#blogg #psykiskhelse #mentalhelse #tanker 

Sinne kan være positivt?

Nå ringte de fra kundesenteret sitt for å arrangere ny levering. Før jeg i det hele tatt gikk med på å diskutere nytt leveringstidspunkt, tok jeg opp dette med betaling for levering. Jeg betalte for å få vaskemaskinen levert i går, det skjedde ikke. Så da får jeg vel disse pengene refundert? Det skulle de ordne!

I tillegg gjorde jeg meg litt vanskelig med tanke på leveringstidspunkt. Det blir feil for meg å ta meg YTTERLIGERE fri fra jobben for å ta i mot en vaskemaskin. Jeg måtte allerede gå 1.5 time før tiden i går. Jeg forlangte å få den levert enten før jeg dro på jobb på morningen, eventuelt på lørdag formiddag. Hvis ikke vil jeg bare ha ALLE pengene refundert, så kan jeg heller kjøpe vaskemaskin hos noen som faktisk leverer den når de skal.

Hun jeg snakket med måtte ta kontakt med firmaet som leverer varer for dem, så skal hun ringe meg tilbake. I utgangspunktet hadde de ikke noen leveringsavtale med dem for helgen, men jeg håper de får til dette. Jeg har jo faktisk ingen lyst til å gå et annet sted og kjøpe vaskemaskin. Det koster meg mer tid, og jeg blir fryktelig sliten av å gå i butikker.

Alt dette får jeg til nå, fordi jeg er så utrolig sint for tiden. Jeg er sint på psykiateren min, legen min, min far, de som mobbet meg, lærere, rektorer, hele systemet vi blir tvunget til å leve i. Sinnet mitt kjenner ikke til proporsjoner.

Jeg kunne bli sint før også, men jeg turte aldri la det sinnet gå utover andre. Jeg var redd for at jeg skulle bli til en skrikende, irrasjonell voldelig figur. Men jeg var, til tross for mine krav, faktisk rimelig høflig på telefonen. Det er ikke så farlig å være sint!

Hadde dette skjedd for, ja kanskje bare noen uker siden, så hadde jeg vært en helt annen person. Jeg ville lydig holdt meg hjemme fra jobben nok en dag, og håpt på at denne gangen hadde vaskemaskinen faktisk blitt levert. Jeg ville vært sint inni meg, men ingen ville sett det annet enn kroppen min. Halsbrann, anspente muskler, tegneserie-aktige voldsfantasier.

#sinne #angst #vaskemaskin

Ingen vaskemaskin

Vaskemaskinen min hadde gått i stykker når jeg skulle vaske klær på lørdag. På mandag dro jeg til elkjøp og kjøpte ny. Den skulle de levere til meg i løpet av kvelden.

Jeg måtte dra tidlig hjem fra jobb, i tilfelle de kom klokken 17 (jeg sitter på jobb noen timer utover dette til vanlig). Men nå nettop ringte de og sa at de ikke fikk levert vaskemaskinen.

Jeg ble utrolig sint. Slo hånden i bordet, hardt, to ganger. Det gjør vondt i den nå, men det kommer nok til å gjøre enda mer vondt snart.

Jeg lurer på hva jeg kan gjøre. Hvordan jeg kan klage. Hvordan jeg kan gjøre livet til dette firmaet surest mulig. Jeg har snart ikke mer rene klær, spesielt undertøy. Må jeg vaske klær for hånd inntil jeg får vaskemaskinen? Må jeg kjøpe mer rene klær? Gikk gjennom undertøysskuffen nå, har heldigvis undertøy til ut helgen. Ikke tror jeg at jeg kan vaske klær for hånd de nærmeste dagene heller, merker at jeg har vanskeligheter bare med å skrive det her nå.

Hjelper det å putte is på hånden, eller er det bare gammel overtro?

 

#sinna #veldigsinna

Nok en søvnløs natt

Noen ganger smeller det til med sinne. En liten ide eller fantasi, og jeg vrir meg plutselig hardt rundt i sengen og føler for å kverke noen. Så blir jeg frustrert og lei meg, nesten på gråten, men bare nesten. Jeg ligger og forbanner de som har gjort livet mitt jævlig. Så forbanner jeg meg selv for å ha latt dem.

Hvorfor kan jeg ikke fokusere på noe jeg gleder meg til? Eller være stolt av noe jeg får til? Det er egentlig ikke så mye jeg gleder meg til, når jeg tenker meg om. Alt føles ut som et ork. Jeg gruer meg til jul, jeg er fremdeles ikke invitert noe sted, så det ser ut til at julaften blir tilbragt hjemme alene. Om så er tilfelle skal jeg i hvert fall kjøpe meg en grandiosa. Jeg kommer ikke til å hjelpe til med noe frivillighetsmiddag eller noe sånt, ikke i år.

Kommer jeg til å ende opp som en evig ensom sosial taper? Det er noen sånne på jobben, introverte nerder som har vært single i mange år. Felles for dem alle er at de har full stilling i godt betalte jobber. Det er sikkert hundrevis av mennesker der ute som føler seg alene, og kunne trengt en partner.

Kanskje jeg rett og slett skulle dratt ut på byen og sjekke opp jenter. Swipe date-appene til søppelkassen. Det hadde nok gått særdeles dårlig i starten, men med litt øvelse tror jeg at jeg kunne bydd på litt sjarm og vittige replikker. Men jeg må finne et sted hvor slikt faller seg naturlig, samtidig som at det ikke spilles av for høy musikk. Anspentheten og smertene i brystet mitt tåler ikke høy musikk. Angsten min tåler det ikke.

Kanskje jeg kan få noen piller som kan hjelpe meg til å sove. Eller kanskje det er bra å ikke sove når man er i en slik mental tilstand som jeg er i. Var det ikke noe om at det å døgne er bra for depresjoner? Kanskje det er bra for spontane, plutselige aggresjonsutbrudd og angst også.

Det er uansett smartest å ikke stresse over det. Ta natten som den kommer. Også kanskje det hjelper å skrive litt om det.

I dag skal jeg til psykolog, dobbelttime. Det er åtte og en halv time til. I mellomtiden burde jeg kanskje sove litt. 

Makt og konsekvenser

Forestill deg følgende: I et kontorlokale sitter det en mengde mennesker. Deres jobb er å bestemme over andre mennesker. De skal skrive lover, regler og føringer for andre mennesker. De skal bestemme hvordan forvaltningssystemer skal settes sammen. De kontrollerer i stor grad strukturen i systemet de jobber for.

Forestill deg noe mer: Uansett hva disse menneskene bestemmer, så endres ikke deres liv. Om de tar veldig gode avgjørelser, eller kjempedårlige avgjørelser. Uansett hva de gjør, så påvirker det ikke deres liv nevneverdig. De fortsetter å ha jobben som forvaltere. Makten deres er ikke bestemt ut fra deres gjerninger, men ut i fra deres stilling.

Før i tiden kalte vi slike mennesker "aristokratiet". De hadde nedarvede privilegier, og var urørlige. Kongen hadde utstyrt dem med særegen makt over sitt geografiske område. Dårlige avgjørelser ble bøtet på med beskatning av befolkningen.

I dag kalles disse mennesker for "byråkratiet". Det er tusenvis av dem. De bestemmer hvordan helsevesen, skolevesen, kulturliv og andre utrolig viktige og vitale deler av vårt samfunnet skal struktureres. De bestemmer hvordan lov- og regelverk skal utformes. De behandler og innvilger søknader og klager.

Gjør de en dårlig jobb, er det ingenting som avslører dem. Det er ingenting som ansvarliggjør dem. De er urørlige. Og det er disse som forvalter systemet Norge.

Det er vanskelig å se dette. Folk flest tror vi lever i et folke-styre. Vi velger jo deres sjefer, politikerne. Men deres sjefer byttes ut med jevne mellomrom. Politikerne står også helt utenfor konsekvensene av egne feilaktige handlinger.

En viktig forskjell mellom byråkratiet og adelen, er at byråkratiet er en usynlig mur. Den er der, men den kan ikke pekes på. Det er ingen én enkeltperson som utgjør byråkratiet. Man kan ikke peke på noen spesifikk person og ansvarliggjøre vedkommende. Med aristokratiet kunne man faktisk dette.

Jeg ønsker meg et samfunn hvor de som bestemmer, også er de som opplever de feilene man har gjort på kroppen. Og jeg mener dette oppnås ved at hvert enkelt individ får mer ansvar i sitt eget liv. I stedet for å spille et velferds-lotteri, hvor alle er pliktige til å delta (via skatteseddel), burde man selv får ansvaret for egen helse, kulturliv og barns utdanning.

Jeg snakker ikke om å fjerne sikkerhetsnettet. Man kan ha systemer som ansvarliggjør hvert enkelt menneske, samtidig som man har ordninger som skal fange opp de som faller utenfor. Man kan se et eksempel på dette i helsevesenet til Singapore. Alle må betale helse-forsikring, og de som tjener så lite at de ikke har råd, får dekket forsikringen sin av staten. Mer og mer av helsevesenet blir da  tatt over av det sivile liv, og kommer seg frekk fra byråkratenes klør. (Privatisering, som det så stygt heter.)

Skolevesenet kunne vært finansiert på samme vis. Skolene kunne vært drevet og styrt av det private. Men foreldre burde vært pålagt å sørge for at barna fikk en adekvat utdanning.

Kulturlivet klarer vi fint å holde liv i helt uten statlig involvering.

Hva blir burger-king kundene mest opprørt av: Mobbing eller en ødelagt hamburger

Det ville Burger King finne ut av. Synes det er veldig fint at en stor organisasjon som Burger King gjennomfører en kampanje som dette.
 


#bloggingmotmobbing #mobbing

Jordan Peterson: Å takle selvmord og depresjoner (Engelsk)

Jordan Peterson forklarer hvordan små ting kan bli store katastrofer, som er en nøkkel til hvordan man forholder seg til mennesker som har problemer med selvmordstanker eller er deprimerte. Til slutt har han noen filosofiske refleksjoner omkring meningen med livet (eller følelsen av den).
 


#psykiskhelse #mentalhelse #selvmord #depresjoner

Angstrommet: Dagen derpå

Jeg er ikke så snill med kroppen min. Det er jo en form for selvskading. Jeg blir animert etter tre øl, i godt humør, hvorfor må jeg drikke så mange til? Hvor mange øl drakk jeg egentlig?

Meget full ble jeg, men det er jo en subjektiv følelse. Ikke vet jeg hvor sterk ølen jeg drakk på slutten av kvelden var. Jeg tror det ble syv øl til sammen. Syv halvlitere. 3.5 liter. Det er ikke det meste jeg har drukket på en kveld, men det er mer enn nok. Det burde holde med to, også en tredje på en morsom aften. Syv er egentlig helt hinsides. Spesielt med tanke på hvor dårlig jeg egentlig tåler alkohol.

Alkohol som forlater kroppen, det er ingen god følelse. I går satt jeg på angstrommet alene og drakk. Jeg var en del av en kunstutstilling. Jeg tror jeg til og med ble filmet. Eldre kvinner strøk på skjegget mitt. Jeg satte meg på et bord med andre mennesker, vi skravlet og lo. Husker ikke om hva, om maleriene som hang der. Det var et maleri av en mann som sitter og bæsjer. Den ene kvinnen jeg skravlet med var fascinert av dette.

Edit: Jeg husker nå at jeg tok av meg lua og viste frem mitt skallete hode. Jeg fortalte om åssen jeg begynte å bli skallet allerede ved slutten av tenårene. At det forklarte den sterke skjeggveksten. De syntes dette var morsomt.

Jeg gikk ned og satt meg på angstrommet igjen etterpå. Tid for kontemplasjon. Det er mulig det var smarte tanker i hodet mitt, selv om sannsynligheten for dette er lav. Ikke husker jeg noe av det nå, i hvert fall. Jeg hadde en fin melodi i hodet jeg hadde lagd selv. Men jeg fikk ikke notert den ned på noe vis, og nå er den borte. Jeg så ikke meg selv i speilet.

I speilet så er opp opp, og ned ned. Men venstre er høyre, og høyre er venstre. Hvorfor det egentlig? Hvis man ser både det som er i speilet, og det som speiles, så skifter retningen på tingen i speilet i henhold til hvor speilet er plassert i forhold til tingen som speiles. For eksempel i bildet under, så er speilet under gjenstanden. Da er opp ned, og ned er opp. Mens høyre er høyre, og venstre er venstre.

tree in the mirror
Licensed from: adrenalina / yayimages.com

Men når vi står rett foran speilet, og ser på oss selv, så er det måten vi observerer speilt på som gjør at opp er opp, og ned er ned. Vi ser ikke oss selv opp ned.

Magen min føles opp ned. Jeg er kvalm. Egentlig er jeg sulten, men jeg orker ikke spise noe. Det er min egen feil. Selvpåførte plager. Jeg er sånn fordi jeg er syk.
 

Hjärtskärande rätt

Tenk på noe sykt og farlig som gjør deg glad,
jeg skal lese dine tanker nå, ord for ord, rad for rad.

Tenk på noe mykt og herlig, som gjør deg svak
jeg skal plukka dina onda blommar blad for blad, dag for dag.

DET KJENNES SÅ RETT
HJERTESKJÆRENDE RETT
VI GJØR ALLTING FEIL
PÅ ET HELT VIDUNDERLIG SETT

 


Når jeg var tenåring, var jeg veldig ensom. Jeg hadde en fantasi. En fantasi om å bli sammen med en skurk av en jente. Vi skulle drepe verden. Rane banken. Innta alle ulovlige stoffer som finnes. Hun gikk med hvite klær, var likblek med sort hår. Jeg gikk med sorte klær. Vi hadde solbriller og ga faen. Det var min ungdomsfantasi.

Selve historien er en klisjé. Man ser det i Natural Born Killers, Bonnie and Clyde, The White Stripes, Fucked Up. Utgangspunktet er to personer som har en ødelagt fortid, men som finner sammen. Og blir dynamitt. Det er en spesiell kraft der, som ingen kan ta fra deg.

Jeg synes Silja Sol og Bobbie Hund tar dette på kornet. Det er opprinnelig en Bobbie Hund-låt. Men å ta den svenske sangen, og la den bergenske rocka jenta være med i en duo, er helt genialt. Bare lyrikken jeg har sitert øverst er helt fantastisk grensesprengende for min del. "Vi gjør allting feil, på et helt vidunderlig sett." Fy faen. Hadde jeg funnet en sånn jente, skulle jeg brutt hver eneste lov som eksisterer med glede. Det er et opprør, et velretta opprør, mot det eksisterende. Mot establissementet. For å ha fucka oss opp. (Det er antageligvis ikke det Bob Hund mente når han skrev sangen, med pytt.)

Sorg, hat og lettelse

Dette er mitt følelsesreportoar: Sorg, hat og lettelse.

Før trodde jeg at jeg kunne føle glede. Det er ikke glede. Noen ganger kan jeg føle en lettelse. Lettelse og glede er to forskjellige ting.

Når jeg var liten så spilte jeg fotball. Det beste jeg visste, var å sette på legg-beskytterne ekstra stramt. Så det gjorde vondt omtrent. Fordi, når kampen var over og jeg kunne ta av meg legg-beskytterne, så føltes lettelsen så deilig. Akkurat sånn føles det når jeg føler "glede". Jeg blir lettet, men det er det. Jeg er aldri glad.

Men jeg føler sorg. Og det er en helt ny følelser for meg. Vanskelig å håndtere. Jeg sitter på toget og gråter på vei hjem fra jobb. Jeg ligger i sengen og gråter. Jeg ser på episoder av Dag og gråter. Jeg hører på trist musikk og gråter. For et års tid siden hadde jeg ikke gråtet på over ti år. Å gråte og å kjenne på sorgen er noe jeg har tvunget meg selv til. Fordi jeg vet at jeg trenger det. Fordi jeg vet at mine psykosomatiske smerter kommer av undertrykte følelser. Nå kan jeg føle sorg, men bare alene.

Hat, og bitterhet, er også på mitt følelsesreportoar. Det sitter langt inne. Jeg føler det aldri automatisk. Ofte må jeg bli fortalt av andre at jeg har blitt behandlet feil. Jeg har en veldig god kollega på jobben som har utdannet seg innen psykologi. Når jeg forteller ham om samtalene med psykiateren min, reagerer han momentant. Måten min psykiater har behandlet meg på er feil. Først når jeg ser ham reagere, og snakke om det, så reagerer jeg selv. Han har rett! En psykiater skal ikke oppføre seg sånn. Først da kan jeg ta frem sinnet, hatet, bitterheten.

Barn som vokser opp trenger denne speilingen av sine foreldre. Man trenger å bli lært opp til hva som er riktige følelser, og riktig respons. Mine foreldre ga meg ikke dette. Jeg trenger andre mennesker, for å kunne speile og å finne riktige følelser. Men det tar tid. Jeg er 33, min hjerne utvikles langsomt. Den naturlig måten er å lære det som barn, når hjernen utvikles raskt. Den muligheten fikk jeg ikke. Heldigvis har jeg musikk. Jeg komponerer musikk selv, for å uttrykke mine følelser. Også hører jeg på mye musikk. Jeg elsker musikk. Og jeg har ikke noen sjanger jeg følger med på, alt som er med på å identifisere følelser jeg bærer på, er fantastisk.

Så til slutt har jeg lettelse. Jeg følte mye lettelse når jeg var med eksen min. Endelig hadde jeg noen som faktisk var glad i meg, elsket meg. Jeg ble lettet. Jeg trodde jeg ble glad, men det ble jeg ikke. Jeg ble lettet over å erfare at noen kan like meg. Elske meg. Men det må mer til før jeg blir glad. Hva dette er, vet jeg ikke. Men jeg skal finne det ut.

Jeg har følelser, men jeg oppdager de så sent

Jeg reagerte emosjonelt når psykiateren min hevdet at det måtte være uproblematisk for meg å fortelle om opplevd mobbing. Jeg har jo asperger, og aspergere er ikke så knyttet til egne følelser. Jeg ble opprørt, lei meg og følte en avmakt. Problemet er bare at disse følelsene kom mange dager etterpå. Når han sa dette, følte jeg ingenting der og da. Jeg stusset på det han sa, men jeg følte ingenting.

Mine følelser kommer i form av spenninger og smerter i brystet. Det strammer seg til. Det er fordi jeg opplever at verden er et utrygt sted å være i. Jeg kan ikke senke guarden, vise at jeg er sårbar. Da må man stramme opp brystet, og vise at man duger. Det finnes ikke noe sted hvor jeg kan føle meg trygg. Trygg nok til å gjøre meg sårbar.

Noen ganger klarer jeg å gråte for meg selv, mens ingen er rundt meg for å se. Det løser opp en god del spenninger. Allikevel føler jeg meg ikke mettet. Jeg ønsker å dele min smerte med andre. Jeg ønsker å føle forståelse og medlidenhet fra andre. Jeg opplever meg selv som ond, som ønsker dette. Påføre andre mennesker min lidelse, det er jo helt sykt.

Min frykt er at jeg er et sort hull. Jeg kommer aldri til å få nok emosjonell oppmerksomhet. Stadig vil jeg kreve mer og mer medlidenhet, medfølelse, trøst og trygghet. Uten å noen sinne nå bunnen av min egen desperasjon.

Det er dette som er ekte ensomhet, isolasjon. Jeg er en emosjonell eremitt. Jeg lever i havet. Følelsene beveger seg sakte. Men de er ikke sementerte. Jeg har følelser. Jeg kan oppdage dem. Har du prøvd å slå ut med armen mens du er under vann? Sånn føles det ut for meg når jeg har et gledesutbrudd. Når jeg blir sinna smeller det. Men det tar lang tid før jeg er sint, ofte for sent og da alt for ukontrollert.

Noen ytterst få ganger klarer jeg å slappe av. Da merker jeg at det rumler i magen. Endelig får kroppen min lov til å fordøye mat. Oppta de mer normale oppgavene som den ellers ikke bruker tid på når den lever i frykt. Magen min eser tidvis ut som en ballong, masse gass. Det heter stress, og jeg hater det.

Når jeg har fri flere dager på rad, blir jeg ikke mindre stresset. Som regel blir jeg mer stresset, fordi jeg gjør ting jeg føler meg så utrygg på. Sitter på et fly, gjør aktiviteter som går utover de vanlige rutinene mine. Jeg kunne tenkt meg å leve på et hvilehjem, med faste aktiviteter og tidspunkter for mat. Men jeg måtte ha bodd der i lang tid før jeg fikk slappe av. De første dagene hadde gått med på å føle meg utrygg, fordi alt er nytt. Og jeg ville ha hatt behov for å trekke meg tilbake for meg selv når jeg følte for det. Jeg lurer på om det finnes noe slikt sted man kan leie seg inn på.

Det hadde egentlig holdt med å bo en ukes tid hos noen som selv bor veldig landlig til. Jeg kunne mer enn gjerne betalt for kost, losji og litt til. På den annen side måtte det ha vært noen jeg stolte på. Å bo hjemme hos totalt fremmede, tanken på det gjør meg litt urolig. Hadde det vært et offisielt opplegg, et firma, foretak eller institusjon. Også måtte de andre som bodde der være rolige og sindige mennesker. Som selv bare trengte et sted å hvile.

Kanskje vi kunne hatt brettspill, tv-stue, håndverk. Blitt servert frokost, lunsj, middag og kvelds hver dag til faste tidspunkter. Gå turer i skogen alene eller i planlagte grupper. Eller spontant sammen med andre, hvis noen var sosial nok for det.

Asperger, PTSD og å forholde seg til traumatiske hendelser

I følge psykiateren jeg går til nå, så er aspergere "beskyttet" mot PTSD. Ikke bare det, men aspergere har visstnok ikke problemer med å snakke om for eksempel opplevd mobbing, fordi de ikke har traumatiske minner om dette.

Dette bruker han ikke som at argument for at jeg ikke har asperger, men som et argument for at jeg ikke er traumatisert og ikke trenger traume-behandling.

Hvor mye er dette fundert i empiri og forskning? Jeg aner ikke, men for meg høres dette helt sinnsykt ut.

Nå sitter jeg her

4 minutter til mine tilmålte 45 minutter. Hvert minutt koster meg 27-28 kroner, håper det er verdt det. Kjenner adrenalinet pumpe, noe som i disse dager pleier å bety raserianfall... 

Første møte med ny psykolog

I dag skal jeg til en ny psykolog. Spørsmålet mitt er jo, hva skal jeg si? Førsteinntrykk er viktig. Får hun feil inntrykk får jeg i verste fall feil behandling. 

Jeg tenker å fortelle om det nye sykdomsforløpet mitt. Det startet med forhøyede smerter i det allerede kronisk plagede brystet mitt. Jeg fikk time hos psykomotorisk fysioterapeut, hvor jeg fortalte på eget initiativ om traumatiske opplevelser. Terapeut mener at smertene i brystet ikke vil forsvinne før jeg blant annet kan forholde meg til egne følelser, noe jeg trenger hjelp til.

Legen skriver da henvisning til psykiater, som i første omgang skal hjelpe meg til å bearbeide sorg etter at mamma døde for 22 år siden. En sorg min far nektet meg å bearbeide. Til psykiater forteller jeg om enda mer traumatiske opplevelser. I tillegg ymter jeg frempå at jeg vil bli utredet, kanskje jeg har ptsd, disaasosiasjon eller annet som må behandles spesifikt. Han nevner modum bad, som jeg har lest om før.

Hos legen bra jeg om henvendelse til modum, noe han nekter å gi meg. Samtidig sier legen at jeg  ikke burde behandles for traumer, men få kognitiv terapi for å hanskes de utfordringene jeg har i dag. På tvers av det psykomotorisk mener. Jeg trenger en fagkyndig som kan veilede meg videre.

 

#mentalhelse #psykiskhelse #terapi #terapeut #psykiater

Les mer i arkivet » Desember 2017 » November 2017 » Oktober 2017
James Madison

James Madison

33, Oslo

Jobber med IT, gikk på blindern, har mastergrad og fagbrev. Vokst opp under det man kan kalle relativ fattigdom, var mobbeoffer på barneskolen og både mobber og offer på ungdomsskolen, noe jeg lider under den dag i dag. Opplevde en del omsorgssvikt som liten, og mistet også min mor i ung alder. Sorgen etter mamma er noe jeg ikke har startet å bearbeide før nå i voksen alder. Har opplevd en del ille ting i helsevesenet. Fastleger som fnyser av meg eller ikke tror på meg. Terapeuter som har ledd hånlig av meg. Å få adekvat hjelp er en kamp jeg fremdeles kjemper daglig. Mye sliten, sliter med angst og kroniske smerter. Aggresjoner, frustrasjoner, depresjoner, det går i en berg og dalbane. Jeg har ingen offisielle diagnoser, men mener jeg har en mild PTSD lidelse sammen med høyfungerende autisme/asperger, som igjen resulterer i angst, depresjon og lite kontakt med egne følelser. Jeg kan også oppleve meltdowns under press. Prøver å finne roen i livet, gitt opp å finne meningen med den.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer