hits

Ny time hos psykolog over

Vi fikk gtt gjennom 3 / 8 sinnefantasi-kategorier, som jeg skrev om sist gang. Neste gang skal vi fortsette g gjennom disse. I tillegg har jeg ftt en ny oppgave: Skrive ned "triggere", ting som fr meg til emosjonelt reagere. Men med vekt p ting som ikke er naturlige/fornuftige.

For eksempel s kan man trigge p at kassadamen tar seg USEDVANLIG god tid. Men dette er normalt og naturlig (selvflgelig, mten man reagerer p kan jo vre unaturlig overdrevent eller underdrevent). Man kan ogs trigge p at noen har p seg rde sko. Dette skyldes antageligvis et mer "maladaptivt" flelsesregister. Slike maladaptive triggerpunkter er det jeg skal utforske videre. Sammen med mine sinne-fantasier, selvflgelig.

Pause og sinne

Jeg har tatt en lang pause fra skrivingen p denne bloggen. Jeg har rett og slett tatt meg en psykisk sommerferie. Har ikke sett noen psykolog, og forskt nyte sommeren fremfor bekymre meg for mine psykiske plager.

Jeg har ogs hatt noen sm triumfer: Jeg har vrt p konsert for frste gang p 12 r! For tolv r siden mtte jeg forlate lokalet fr det hadde gtt 10 minutter. De hye lydene fremprovoserte kraftige (psykosomatiske?) smerter i brystet. Jeg fr fremdeles vondt i brystet, men jeg klarer vre p en hel konsert av gangen.

 

N har jeg derimot startet g til psykolog igjen, og temaet er sinne. Det er sinne-anfallene mine som er mest synlig for tiden, og de kommer daglig. Jeg langer ikke ut mot noen, men jeg har fantasier. Det bokstavelig talt KOKER inni meg. Jeg knytter nevene og ansiktet, og fantaserer om sl, voldta, hugge folk med ks, etc. Fordi de gjr urett mot meg. Her er et knippe av noen av fantasiene jeg kan ha i lpet av en dag:

Politiet ransaker leiligheten
Naboen mistenker at jeg ryker hasj, og har rapportert dette til politiet. (Jeg ryker ikke hasj, men jeg ryker sigaretter ut av vinduet. Samtidig lukter jeg at det er noen i blokka som faktisk ryker hasj.)

Nr politiet str p dra, forlanger jeg se en ransakelsesordre fr de fr slippe inn. Noen fantasier ender med skriking og vold allerede her, politiet vil inn uten noen slik ordre. Har de en ordre, s leiter de rundt uten finne noe. Da gr jeg i fantasien ls p naboene mine. Jeg banker og ringer p hver eneste dr, og skriker til de som pner: ER DET DU SOM HAR RAPPORTERT MEG TIL POLITIET?

I noen fantasier vet jeg hvem dette er, og angriper vedkommende med slag-gjenstander. Da blir det gjerne mye grr og blod.

 

Overfalt p gata
Denne er det flere varianter av. Gjenger som prver rane meg. Gjenger som bare vil banke meg. Enkeltpersoner som ser stygt p meg, eller som "ypper til brk". Smunger som spytter p meg. Intensiteten og lengden i sinnet varierer, avhengig av scenario.

 

Musikk p toget
Jeg sitter p toget, noen ungdommer sitter like ved og hrer p musikk hyt via mobiltelefonen. Jeg gr bort til dem og sier flgende: "Jeg har kjpt en togbillett, og ikke en konsertbillett". S flger det en del voldelige scener, hvor jeg kjrer albuen opp i ansiktet p dem, kaster mobiltelefonen deres ut av togvinduet, dytter dem ned i bakken og hopper opp dem med knrne frst, rett ned i hodet eller brystkassen dems. Sparker dem i skrittet. Sparker dem i ansiktet. Mens de ligger nede.

 

Avslre at jeg gr til psykolog
I noen fantasier "tvinger" medarbeidere meg til avslre at jeg gr til psykolog. Ved for eksempel kreve at jeg sier hvor jeg har vrt, nr jeg har vrt borte fra jobben.

 

Ikke kontakt med far
Folk konfronterer meg med at jeg ikke har kontakt med min far. Dette har jeg opplevd et par ganger i virkeligheten, men jeg har aldri blitt sint da. Men i fantasien min fr de gjennomg, som oftest verbalt.

 

Blir antatt for vre privilegert
Det er et annet oppheng jeg har. Feminister som alltid skal ta utgangspunkt i kjnn nr de diskuterer politikk. Hvem er jeg, som en hvit privilegert mann, klage eller mene noe som helst politisk. Slike fantasier kan jeg gjerne f nr jeg direkte observerer noe i virkeligheten. For eksempel feminister som fr statssttte av "danse" samtidsdans mens de tagger over ordet "penis" for "ta makten". Jeg tenker da p mten eksen min var mot meg i starten av forholdet: Klagde over liten ereksjon og manglende ereksjon. Mten hun gjennom hele forholdet s skuffet ut i ansiktet nr jeg ikke "fikk den opp". Men i flge disse feministene er jeg privilegert, p grunn av denne penisen. I fantasiene mine har jeg lyst til drepe dem, etter ha torturert dem brutalt. I virkeligheten nyer jeg meg med si "Det handler ikke om kjnn eller kjnnsorganer, det handler om individer og individuelle erfaringer."

Jeg har ogs en tilsvarende klasse med "antatt for vre privilegert" fantasier, men da i diskusjon med sosialister og sosialdemokrater. Folk som sier at jeg skal vre "takknemlig" for ha ftt "gratis" skole. (Skole jeg ble tvunget til g p, og hvor jeg ble kraftig mobbet mens lrerne s en annen vei.) Folk som sier at jeg bare kan "flytte ut av landet" hvis jeg er s misfornyd med hvordan det er her til lands (s med "demokrati" mener du alts at bare de som mener det samme som deg skal f bo her?) Og ikke minst: Folk som mener jeg er hyklersk, fordi jeg er motstander av alle statlige og kommunale stnader og hjelpe-ordninger, nr jeg mottar dem selv (s du mener at jeg skal bli tvunget til betale skatt, uten f noe som helst igjen for det pga mine politiske meninger?)

Alle disse scenarioene har jeg opplevd flere ganger. I virkeligheten tar jeg det med fatning, men i fantasien min ...

Trivialisering av plagene mine
Jeg forteller folk om mine angst-lidelser, eller min brokete fortid, som en forklaring p hvorfor jeg ikke er med p konserter, eller firmaturer til utlandet, eller andre sosiale ting. Og de reagerer tilbake ved vre helt uforstende, og insistere p at det vil g s fint s, eller si at jeg overdriver eller simpelthen bare le av meg. Jeg har ikke opplevd dette s ofte, men det er en person jeg har hatet INTENST i over et r n, fordi hun har reagert p en slik mte. Og nr jeg tenker p det, knytter det fremdeles i meg pga voldsom sinne.

 

Psykologen min vil at jeg skal prve identifisere den "emosjonelt bakenforliggende" rsaken til disse fantasiene, men jeg er usikker p om jeg er i stand til det riktig enda. Jeg skal fortsette loggfre dem. Kanskje det er nye "grupperinger" av fantasier jeg har, som jeg enda ikke har observert. Jeg er egentlig fornyd med finne disse syv kategoriene her.

 

#psykiskhelse #mentalhelse #sinne #mobbing #sosialdemokrati #stpeskje

"Adaptivt" sinne

Jeg har fremdeles daglige sinne-anfall. Knyttet til ganske konkrete og levende fantasier.

FANTASI:

Jeg mter foreldrene til kjresten min for frste gang. Vi begynner snakke om politikk, og jeg forteller om at jeg vil privatisere det meste av offentlige institusjoner. Skole, helsevesen, kunst og kultur, veier, etc.

Moren hennes sier "Du burde vrt takknemlig for muligheten til g p norsk skole".

- Skolen hvor jeg har vrt mobbe-offer fra dag 1? Som har pfrt meg traumatiske lidelser jeg sliter med den dag i dag? Du mener virkelig at JEG skal vre TAKKNEMLIG for bli utsatt for pgende tortur?

Jeg husker ikke helt hva som skjer videre i fantasien. Jeg snakker dritt til henne. Prver sette henne p plass. Kjefter p henne. I noen versjoner gr jeg til angrep, slr henne, drar henne ned i bakken og sparker henne. I andre versjoner prver jeg befinne meg. Sier at psykopater som henne holder meg nede den dag i dag, med sine feilaktige oppfatninger om dra alle med seg ned i dragsuget som heter sosialdemokratiet. At folk som meg alltid vil bli holdt nede av slike som henne. At jeg tippet p at hun var med p mobbe andre selv som liten.

Jeg husker ikke. Jeg husker virkelig ikke hva fantasiene inneholder. Men jeg vet at jeg gr rundt ute og fekter med armene. Strammer ansiktet.

 

Nr jeg prver fortelle psykologen min om disse anfallene, sier hun at dette er "adaptivt sinne". Jeg gr jo faktisk ikke til angrep p andre. Jeg holder sinnet inni meg.

 

MEN FY FAEN SOM JEG HAR LYST TIL ANGRIPE ANDRE!

 

Det fles ikke sunt ut ha s mye sinne inni meg, som ikke kommer ut. Jeg fler meg som en trykk-koker. Jeg lurer genuint p om jeg kommer til eksplodere en dag. Jeg har LYST til eksplodere, i hp om at trykket skal bli mindre. Jeg fantaserer ofte om bare g til angrep, drepe og lemleste andre mennesker. Driter i om de faktisk har gjort noe vondt. De er fremdeles en del av et samfunn jeg ikke fler at jeg fr lov til ta en del i.

 

Kommentaren om at jeg burde vre takknemlig for f g p den norske skolen, har jeg ftt fr, nr jeg har argumentert for mine egne politiske. Jeg hadde ikke noen svar p tiltale da, men kommentaren sret meg. Nettop fordi jeg ble mobbet og delagt p skolen. De tingene jeg har ftt til i eget liv, har jeg ftt til p TROSS av statens institusjoner og ikke p grunn av dem.

Jeg tror at moren til min kjreste er en del av fantasien fordi jeg generelt er skeptisk til mennesker jeg ikke kjenner. Jeg stoler ikke p andre mennesker.

 

#psykologi #psykiskhelse #mentalhelse #sinne

Utredning avsluttet

Utredning hos Traumepoliklinikken er n avsluttet. Utreder har skrevet en epikrise jeg kan si meg fornyd og enig med, som skal sendes over til fastlege og psykologen min.

Jeg har ikke ftt noen diagnose, men hun nevner at mine symptomer og livsbelastninger antyder at C-PTSD er den mest nrliggende. En diagnose som fremdeles ikke er i bruk i Norge.

Nr jeg ser over forslag til behandling, s ser jeg at bde emosjonsfokusert terapi og psykomotorisk fysioterapi er midt i blinken for meg. I tillegg vil utreder at jeg skal prve noe hun kaller "mentaliseringsbasert gruppeterapi". Jeg aner ikke hvor man kan f slik terapi, og jeg tviler sterkt p at min fastlege vet det heller. Jeg skal prve forhre meg litt rundt.

Jeg lurer p om jeg, i stedet for gruppeterapi, skal benytte meg av de ressursene som finnes p mentalisering.no. De har skjemaer og verkty tiltenkt terapeut, men jeg kan jo vre min egen terapeut!

bli kjreste med sin bestevenn

Jeg og en av mine beste venner har blitt kjrester. Det er ganske snodig, egentlig.

Jeg skal innrmme at jeg har vrt interessert i henne over lang tid. Helt siden vi frst mttes. Hun er kul, pen, smart, kreativ, lite selvhytidelig. Hun var derimot ikke s interessert i meg, s vi har vrt venner. Med tid og stunder har jeg lrt meg at vi er bare det.

Her om dagen fortalte hun meg at hun har blitt interessert i meg. Nr hun sa det hadde det gtt tre dager siden vi s hverandre sist, og hun hadde tenkt mye p meg, og blitt forelsket i meg siden da. Jeg var ikke vond be, med en gang jeg hadde henne p tomannshnd begynte jeg kline med henne, kjrtegne henne.

Noen dager senere, og vi bestemte oss for kalle oss kjrester. I hvert fall delvis. Egentlig litt uromantisk hele opptrinnet, men ingen av oss er egentlig s veldig romantiske av oss. Jeg kanskje hakket mer enn henne?

Men i lpet av den tiden vi har kjent hverandre som venner, s har jeg sagt ting til henne som jeg kanskje ikke hadde sagt til noen kjreste. Eller i hvert fall ikke formulert meg p samme mte. Om mine psykiske utfordringer. Om hva slags jenter jeg liker. Hva slags seksuelle preferanser jeg har. Bemerkninger som passer seg fortelle til venner, men ikke til kjrester.

P en mte kan det kanskje vre like bra, n er det absolutt ingenting ved livet mitt som jeg skjuler for henne. Og hun ble forelsket i meg til slutt allikevel. :)

At vi plutselig er kjrester, er allikevel litt utfordrende. Over tiden som vi har kjent hverandre, har vi etablert en del vaner, rutiner og mter kommunisere p som ikke er veldig kjreste-aktig? Eller kanskje det bare er jeg som surrer. Uansett, jeg er utrolig glad i henne (egentlig s elsker jeg henne, men det er nok litt for tidlig avslre det for henne riktig enda), og jeg fler meg utrolig heldig som har ftt en s fantastisk kjreste.

Psykiske lidelser og adferdsforstyrrelser (ICD-10)

Det er lenge siden jeg bladde gjennom ICD-10 n, og sist gang leste jeg frst og fremst om fysiske lidelser (i forbindelse med mine studier). N har jeg nettop bladd gjennom Kapittel V (F00-F99) Psykiske lidelser og atferdsforstyrrelser og som mentalt syk er det interessant lese.

Det frste som slr meg, er at mine lidelser ofte havner helt eller delvis utenfor alle disse diagnosene. De gangene jeg fr litt treff, s klarer de allikevel formulere seg p en slik mte at diagnosen ikke passer p meg:

 

F40.2 Spesifikke (isolerte) fobier

Jeg har fobi mot hy puls. Den har riktignok blitt mye bedre i lpet av de siste mnedene, p mirakulst vis. Mye eksponering har hjulpet meg. Denne diagnosen treffer forsvidt 100%.

F41.1 Generalisert angstlidelse

Denne treffer ogs meg 100%. Muligens ogs F41.2.

F43.2 Tilpasningsforstyrrelser

Denne var det terapeuten ved Traumepoliklinikken trakk frem som mest relevant for meg. Den treffer allikevel ikke 100%. Noen av formuleringene kan vre litt uheldige:

 Individuell predisposisjon eller srbarhet spiller en viktig rolle for risikoen for forekomst og utviklingen av symptomene ved tilpasningsforstyrrelser

Hvis det oppleve seksuelt misbrukt, omfattende omsorgssvikt og mobbing p skolen kan anses som "individuell predisposisjon" slik at jeg ikke taklet mors bortgang og fars kreft-sykdom, som er jo formuleringen korrekt. Men generelt s virker det ikke som at ICD-10 tar hyde for at mennesker kan oppleve flere, uavhengige, kjipe ting i lpet av et livslp. Uflaks er ikke noen diagnose.

Problemet er kanskje at F43 i seg selv omhandler mentale problemer oppsttt i forbindelse med "Alvorlig belastning", og at "Alvorlig belastning" i dette tilfellet dreier seg om enkelthendelser, og ikke uheldige livslp. Det skal komme en ny runde med nye diagnoser, hvor komplekse lidelser ogs er en del av diagnose-verktyet (for eksempel kompleks PTSD). Men per i dag finnes det ikke.

 

F45 Somatoforme lidelser

Jeg har psykosomatiske lidelser i brystet mitt. Jeg merker dem n, jeg merker dem alltid. De er kroniske. si at jeg har somatoforme lidelser, er alts en slags underdrivelse. Allikevel klarer ICD-10 legge inn flgende formulering:

somatiske symptomer i kombinasjon med stadige anmodninger om medisinsk utredning, til tross for gjentatte negative funn og forsikringer fra legene om at symptomene ikke har somatisk grunnlag

Siden jeg aksepterte allerede som 18-ring at lidelsene mine er psykiske, og ikke fysiske s gjelder alts ingen av diagnosene under F45 for meg. Med andre ord, hvis jeg hadde latet som at jeg trodde det var noe fysisk galt med meg, og klagde som om det var noe fysisk galt med meg ? kanskje jeg hadde ftt en diagnose og behandling?

Men siden jeg gr rundt med daglige smerter i brystet, og selv anerkjenner at disse er psykologisk begrunnet, ingen hjelp til meg!

 

Det fles i hvert fall slik ut n.

Nrmer seg avslutning p Traumepoliklinikken

Utredningen hos Traumepoliklinikken er egentlig ved veis ende. Jeg skal innom en siste tur p torsdag, fordi det var noen punkter i epikrise/konklusjon som var feil. S personen som har utredet meg skal fikse p disse, s skal vi g gjennom konklusjonen en siste gang fr vi sender den videre til fastlege med mer.

 

Jeg m for det frste si meg veldig fornyd med at jeg har ftt lov til lese gjennom og komme med kommentarer p epikrisen fr den blir "spikret". Jeg opplevde aldri noe slikt fr, terapeutens konklusjon var fasit som jeg ikke hadde noe jeg skulle sagt noe om. Uavhengig av hvor feilaktige pstandene mtte vre. Men bde hos psykomotorisk fysioterapeut, psykologen jeg gr til n og n til slutt ogs ved Traumepoliklinikken s har jeg ftt mulighet til lese gjennom offentlige papirer som beskriver meg fr de sendes videre. Og alle innvendinger jeg har hatt, er blitt tatt til flge.

 

Og s til konklusjonen: Det er ikke grunnlag for diagnostisere meg hverken med PTSD eller dissosiasjon. Jeg mener selv at jeg lider av sekundr dissosiasjon og komplekst PTSD, men jeg tror ingenting av dette er en del av ICD-10, som fremdeles er diagnose-standarden brukt av det offentlige i dag.

Derimot har personen ved Traumepoliklinikken skrevet at alle mine nvrende lidelser mest sansynlig er traume-relaterte lidelser. Det vil si, lidelsene kommer som flge av tidligere vonde erfaringer, og er ikke medfdt. Bare dette er en liten seier for min del. Fra n av skal det vre vanskeligere bortforklare symptomene mine med asperger eller lignende.

 

Men s var det veien videre, hva gjr jeg med de lidelsene jeg har? Utreder hadde to konkrete forslag, den ene har jeg overveiet en stund selv. Det dreier seg rett og slett om mte opp p en av info-mtene til Angstringen, for se hva slags tilbud de har som kan vre til nytte for meg. I tillegg nevnte hun noe hun kalte for mentaliseringsgrupper. Vi prvde kjapt finne noen slike tilbud, men fant ikke noen p sparket.

Institutt for mentalisering har noen ressurser, men det virker som at de retter seg mot terapeuter, og ikke pasienter. S jeg er litt i villrede om hvor jeg skal henvende meg for eventuelt bli tilbudt mentaliseringsbasert terapi.

 

Jeg har i den siste tiden blitt mye bedre. Livet mitt er ikke i like stor krise som det var for et r siden. Kanskje jeg n har kapasitet til st i k for vente p behandling, noe som fltes uutholdelig i fjor. Jeg har lyst til klore noen faktiske tilbud ned p et ark, og beske legen min for henvisning. Men med tanke p hvor vanskelig det var for ham skrive henvisning til Modum Bad for utredning, vet jeg ikke hvor reelt dette er. Psykologen jeg gr til er privat, og f henne til skrive henvisning koster en del penger.

 

Det jeg burde gjre utover n, i tillegg til opprettholde de nye gode vanene mine, er f oversikt over hva slags tilbud som kan passe meg, og prve f henvisninger til disse tilbudene.

 

#mentalhelse #psykiskhelse 

Eksen VS kjresten

Eksen: Kjeftet p meg hvis jeg bare brukte gaffel mens vi spiste, eller ikke holdt bestikket "korrekt" eller satt med albuen p bordet.

Kjresten: Bare slenger en gaffel (ikke noe kniv) p tallerkenen min, sitter i sofaen og spiser.

 

Eksen: Reagerte nr jeg brukte tannpirkeren "feil" (ikke dekket til munnen), selv nr vi satt hjemme alene.

Kjresten: Stapper hele hnde inn i munnen for pirke ut matrester bakerst i munnen, mens vi sitter p restaurant.

 

Eksen: Klagde hvis det kom prumpelyder mens jeg satt p do. "Det er lytt her vet du!" Ville at jeg skulle rape forsiktig ned i serviett hvis jeg MTTE rape.

Kjresten: Prumper og raper nr hun vil. Bare synes det er artig nr jeg gjr det.

 

Eksen: Ville henge absolutt hele tiden, hver dag, hele tiden. Vi skulle flytte inn fortest mulig etter vi ble sammen.

Kjresten: Holder se hverandre noen ganger i uken. Vi'kke at vi skal flytte sammen med det frste akkurat.

 

Eksen: Hadde veldig bestemte meninger om hva slags klr jeg skulle g med. Hvor ofte jeg skulle trene. Nagget meg for den store magen min. Kom med andre ufine kommentarer om kroppen min.

Kjresten: Liker meg snn som jeg er!

 

Btw jeg har ftt meg kjreste da.

 

 

 

 

 

Jeg synes synd p meg selv og jeg er s stolt av meg

Man skal visstnok ikke g rundt og synes synd p seg selv. Men jeg synes synd p meg selv. Jeg har ikke et fullendt liv, og jeg klarer ikke gjre livet mitt fullendt. Men jeg kan jo prve fokusere p det som er bra.

 

P fredag dro jeg p stranda og badet med en veldig god venn. Jeg er egentlig ikke s glad i bade. Jeg lrte meg aldri svmme som liten, og har alltid skammet meg over det. Men med tiden har jeg lrt holde meg flytende, og n kan jeg propeller meg litt fremover i vannet.

 

P fredag var jeg for frste gang i mitt liv p s dypt vann at jeg ikke kunne st der, samtidig som jeg badet i sjen. Jeg har gjort lignende i basseng, men aldri i naturlige vann. Med blger, dyreliv og saltvann. Jeg fler meg mer kompetent, men samtidig fler jeg meg ogs litt dum som ikke har lrt det fr.

 

P lrdag var et enda strre gjennombrudd. For frste gang p mange mange r har jeg vrt p konsert. Og i motsetning til sist gang (som var i 2006), mtte jeg ikke flykte lokalet. Jeg har alltid ftt angst av kjenne hy bass pulsere mot brystet. Panikk og frykt for hjerteinfarkt har medflget. Men p lrdag hrte jeg p metall nesten helt uten problemer.

 

Det var utfordrende og det var slitsomt, men panikken uteble. (Jeg feller noen trer nr jeg skriver dette.) Jeg nt hre p musikken, og det var kjempeartig se p alle rockemenneskene, med tatoveringer, sre frisyrer og sorte klr. Jeg hadde det veldig fint.

 

P sndag var jeg ute og badet igjen, og dyttet grensene videre. Jeg lrte meg flyte p ryggen, ikke perfekt, men jeg fikk det til. Hun jeg badet med lo litt av teknikken min. Jeg merket at jeg ble litt fornrmet, samtidig som jeg ogs klarte le av meg selv. Det er jo litt komisk med en voksen mann i Norge som ikke klarer bade.

 

S, det har vrt en helg med mange utfordringer og jeg har virkelig vokst som person. I alle tre dagene hang jeg med den samme vennen min, og jeg er utrolig takknemlig for at hun har tlmodighet og er med meg hele veien. Jeg tror hun vet det, men jeg har allikevel lyst til si det til henne. Men kanskje irl denne gangen, og ikke gjemme meg bak meldinger p chatten.

 

S jeg er stolt av meg selv. Samtidig synes jeg synd p meg selv og det m det vre rom for. S lenge jeg aktivt prver gjre livet mitt bedre. synes synd p seg selv er ikke synonymt med gi opp. 

Mer sinmefantasier og strandtur

I dag skal jeg mte en ny person og sinne fantasiene har flammer siden avtalen ble lagt. Jeg skal p stranda med noen venner og en til som de kjenner.

 

I fantasien kommer hun med dmmende kommentarer. Hvorfor kan jeg ikke svmme. Hvorfor har jeg ikke lappen. Hvorfor har jeg s mye plastemballasje p tingene mine.

 

Jeg tror sinnet kommer av at jeg er redd for mte nye personer. Jeg stoler sjeldent p andre mennesker, av forstelige rsaker. Nr jeg vet at jeg skal forholde meg til et nytt menneske gruer jeg meg. Jeg bekymrer meg for hva som kan g galt, og fantasiene mine er disse bekymringene.

 

Det at jeg reagerer p bekymringene med sinne er ekkelt. Jeg blir redd for meg selv. Men det har blitt litt bedre i det siste. Jeg er ikke like bekymret for sl fra meg, fordi jeg har blitt sterkere 💪 og fordi jeg har litt lyst til kjenne p den fysiske grensen mellom meg og en annen person. Jeg har eksperimentert litt med det allerede, og adrenalinrushet var deilig. Noe helt annet enn angst.

 

Vi fr hpe at bekymringene mine ikke slr til. At den nye personen jeg mter er hyggelig. Vi har funnet en liten oase, en liten strand med s og si ingen mennesker. Og skal henge der i hele dag. Jeg tror dagen skal bli fin 😊

Frem og tilbake

I gr skulle jeg trene igjen, men drakk meg s full p tirsdag at jeg flte meg helt delagt. Merker at smerter og ubehag i brystet ker nr jeg har drukket meg full kvelden fr. Det henger faktisk igjen enda, to dager senere.

I leiligheten er det altfor varmt. Kattene mine mistrives i varmen, og det gjr jeg ogs. Jeg har demontert et hundebur og satt opp foran balkongdren, slik at jeg kan ha dren pen uten at kattene rmmer. Men det hjelper jo ikke nr det er s jvlig varmt ute. P det kaldeste var det 16 grader i natt.

I morgen skal jeg kanskje bade. Jeg skal i hvert fall ut p en slags piknik og ta med meg badety. Jeg gleder meg til det.

Egentlig skulle jeg trent forrige helg, men det var buss-for-tog. Og buss er faen meg ikke tog! Hvis togene gr som normalt igjen tenker jeg trene p sndag. Bare tanken p komme meg ut av leiligheten noen timer p sndag fr opp humret.

 

Jeg har ftt meg en TODO-liste. Jeg vet ikke om jeg skrev om den tidligere. P den frer jeg opp alt jeg m gjre. Den fungerer veldig bra. Den fungerer som en widget p telefonen min, slipper pne noen app. Den tar en full skjerm p "skrivebordet" til telefonen. Det verste er at jeg faktisk fr ting gjort pga den. Nederst p listen har jeg punktene "F dame" og "Bli rik". P den mten kan jeg evaluere om alle mindre TODOs er en vei i riktig retning til de to store mlene i livet mitt.

Rotlshet

Jeg har funnet ut at, jeg er jo egentlig rotls. Det er et av mine "issues". Etter at det ble slutt med min forlovede, er det ingenting som knytter meg til noe som helst.

Jeg fly(t/k)tet hjemmefra nr jeg var i tenrene. Min mor dd. Min far et rasshl. Mobbet p skolen. Ignorert av lrere. Jeg har ikke noe som helst som knytter meg til "hjem"kommunen.

Jeg flyttet til farmor, og gikk i lra. Hang i parker i Oslo med en flokk sringer jeg mtte p Internet. Jeg hadde en slags tilhrighet, og jeg hadde et slags hjem.

Men n s er jeg rotls. Jeg merker at jeg har lite med moralske flelser for andres liv og eiendom. Med mindre det er folk jeg bryr meg om fra fr. Jeg er ikke kriminell, men mest fordi det er mer convenient for meg ha en jobb og ikke f problemer med loven. Faen s digg det hadde vrt skrapa opp noens bil. Eller stjlet ting jeg har lyst p i butikker. Eller sltt ned mennesker jeg ikke liker trynet p. Jeg er faktisk veldig sikker p at jeg ikke hadde ftt noe srlig drlig samvittighet etterp.

En annen sannhet er at jeg er en nevrotisk pingle. Angsten min styrer fremdeles mye av livet mitt. P ungdomsskolen gjorde jeg en del sprell. Innbrudd, narkotika, slosskamper, ryking i klasserommet, mobbing av lrere. Jeg var et mobbeoffer, men samtidig nsket jeg jo vise meg selv. Jeg hadde noen venner, og flere av dem var selv pbler. I dag hadde jeg ikke trt bryte meg inn noen sted. Tenk om noen ser meg? Tenk om det er alarm? Tenk om det er vakthund innenfor? Angsten lager mange utfordringer som ikke er der.

Men det er p vei til endre seg. Jeg her et "problem" med sinne, dvs flere ganger daglig fr jeg raseri-anfall. Som regel klarer jeg skjule mesteparten av det for omverden. De ser nok at knyttnevene mine og ansiktet mitt strammer seg, men ikke stort mer. Men inni meg er jeg forpult rasende. Jeg fantaserer om at jeg blir plaget av andre, p forskjellig vis, og at jeg deretter gir dem juling. Knuser dem. Dreper dem.

 

Jeg har startet trene, uten freake ut av hy puls. (Jeg har nemlig en slags fobi mot hy puls, fr angst og panikk-anfall av det.) I disse dager kjenner jeg i armer og ben og bryst og rumpe, ja hele kroppen, at jeg har vrt og trent. Stiv og stl og m. Og f raseri-anfall med denne flelsen i kroppen er faktisk veldig digg. Det fles ut som at jeg er Hulken. Smerten og motbren gjr meg sterkere. Jeg har enda mer lyst til finne et slagvpen og bare begi meg ut i slosskamper. Gjerne disse wannabe-gangsterne som gr i flokk rundt i Oslo sentrum. Fy faen som jeg hater dem. Jeg tror problemet dems frst og fremst er at ingen hittil i deres liv har satt dem p plass, fordi ingen tr.

Det er en vei ut av angsten, tillate meg selv bli et monster. la raseriet slippe seg ls. Jeg vil ta hevn p samfunnet som har delagt meg. Jeg fler ingen tilknytning til noen kultur, ingen identitet knyttet til nasjon eller verdier. Det er ikke jeg som nekter meg det, men dere, resten av verden. Jeg brer p nske om hevn. Jeg vil hevne meg, for de tingene jeg har opplevd. Men jeg vet ikke hvordan enda. Jeg skal ikke bryte loven nr jeg gjr det. Men jeg skal f andre mennesker til angre. Fylle dem med skam.

Jeg fler meg rotls. Jeg tilhrer ingen sted, ingen gruppe. Moral og verdier lager jeg for meg selv. 

elske noen med depresjon

Jeg elsker deg mer enn du elsker deg selv.

 

Om denne sangen har vokalisten selv sagt flgende:
 

[Det er] en sang om elske noen med depresjon og hvor vanskelig det er n dem, f dem til fle seg elsket og hvor frustrerende det er nr de ikke kan finne glede. Sangen handler om komme i kontakt, noe som ofte fles helt umulig ut.

 


#psykiskhelse #mentalhelse #musikk #depresjon

Jeg blir friskere

I dag var jeg og trente i treningsstudio, for frste gang p kanskje 2.5 r? Noe enda mer bemerkelsesverdig. Jeg fikk ikke angst for hy puls. I det hele tatt. Og jeg tror det er frste gang p 15 r. Det fles veldig bra.

Jeg kommer nok til falle tilbake til angsten, flere ganger fremover. To skritt frem og en tilbake, eller noe. Men jeg blir bedre. Det fles deilig ut ha vrt p trening. Det er veldig sjeldent jeg fler det.

I dag tidlig knuste jeg pakken med sigaretter som jeg hadde liggende, og kastet i spla. Jeg har ikke ryka i hele dag. Jeg tok en l nr jeg kom hjem, for feire at jeg hadde ftt til trene. Med pizza til.

Jeg har et eple i skapet jeg skal spise i kveld. Det gleder jeg meg til. Jeg skal prve vre mindful igjen. Ikke tenke eller fokusere p noe annet enn eplet. Hvordan det ser ut. Lukten. Lyden den lager nr jeg tygger p den. Smaken. spise et eple kan vre smekkfullt med inntrykk og underholdning.

I kveld skal jeg ogs prve legge meg tidlig for en gangs skyld. Har blitt f timer med svn de siste nettene. Etter treningskten, er jeg sliten og trtt allerede! Klokken er bare ti over halv ti!

Jeg har utfordra den sjenerte katten min i dag. Hun satt i kattehuset, et pittelite hull som svidt rommer henne. Hun freser mot meg nr jeg nrmer meg. Jeg la noe kattesnop p en sleiv, og prvde mate henne. Hun slo vekk sleiven og skrek hver gang, livredd. Men jeg fortsatte og fortsatte.

Hun spiste til slutt den ne biten, etter at jeg la den rett foran henne. Jeg fr si meg fornyd med n bit. Jeg la ogs merke til at hun straks lp og drakk vann nr jeg gikk inn i sofaen. Jeg tror at hun egentlig vokser p bli utfordret litt. Selv om det er litt kontra-intuitivt. Nr jeg har angst, blir jeg bare verre hvis folk skremmer meg. Men katter blir litt mer selvsikker og standhaftig?

Kattene fr det bedre og bedre

Kattene jeg passer p fr det bedre og bedre i leiligheten min. Den yngste er veldig nysgjerrig og leken. Den er veldig glad i f kos nr jeg sitter p toalettet ... eller nr jeg kommer hjem fra jobb og hun savner meg.

Den eldste er fremdeles veldig lyssky og redd. Men hun blir mindre og mindre redd for hver dag som gr. N tr hun g p toalettet selv om jeg er i samme rom. Hun spiser ogs kattesnacks som jeg kaster til henne, mens hun gjemmer seg under sofaen. Gitt at snopet lander rett foran ansiktet hennes!

Det er veldig fint passe p to katter. Jeg hper at den eldste blir spass vant med mennesker at hun kan bli adoptert av en familie som har lyst og kapasitet til passe p en sjenert katt. Jeg er trygg p at den yngste fint kan adopteres bort, sikkert allerede n, men jeg bruker henne for vise den eldste at mennesker ikke er farlig.

Nr hun observerer en annen katt f kos, s kanskje den fr lyst p kos selv etter hvert. Jeg holde fingrene unna enn s lenge, hun prver frst gjemme seg hvis jeg nrmer meg. Kommer jeg for nrme gr hun fremdeles til angrep. Jeg lurer p hvor lang tid det tar fr jeg kan kose litt p henne.

 

Viljens makt

Jeg husker jeg satt i kirken, i en begravelse. Var det min mors? Jeg fantaserte om at jeg kontrollerte usynlige rep, som fly rundt i luften. Med dem knuste jeg rutene i kirken, drepte presten og skremte alle deltagere. Det er noe med denne kombinasjonen sterke flelser og barndom. Fantasiene blir veldig livaktige, og man fr overnaturlige evner. Hvor kom forestillingen min om usynlige flyvende tau jeg kunne kontrollere med tankene fra? Jeg aner ikke.

Gjennom barndommen og ungdommen har jeg flere ganger fantasert om at hvis jeg bare VILLE sterkt nok, s kunne jeg f nesten alt til skje. Gjenstander til levitere. Fly. Teleportere.

Denne tanken om teleportering kom opp igjen i hodet mitt i dag. Jeg forestiller meg at jeg kunne teleportert hjemmefra og ned p kontorstolen min p jobb. Om jeg bare fokuserer hardt nok. Bruker nok energi.

 

Men jeg vet selvflgelig at det er umulig. Og jeg visste det som barn ogs. Det hadde vrt fint n sine ml uten planer og bruk av tid. Men slik m det vre.

Smiler jeg rart?

I slutten av parforholdet vrt, gjorde min davrende forlovede meg oppmerksom p at smilet mitt ser rart ut. Det har alltid sett rart ut, i flge henne. Psykologen jeg gikk til p det tidspunktet poengterte det samme. Jeg husker ikke hvem som gjorde meg oppmerksom p det frst. Om min forlovede sa det, og at jeg tok det opp med psykologen, eller omvendt. Men begge mente at det ser rart ut nr jeg smiler.

Psykologen min brukte det rare smilet mitt som et poeng nr han hevdet at jeg har asperger (noe jeg har lrt i ettertid at jeg slettes ikke har). Noe jeg finner srdeles underlig.

Jeg husker godt at jeg ikke reagerte bra p hre at smilet mitt ser rart ut. Jeg smilte som regel nr jeg passerte andre. P gaten, i oppgangen, p jobben. Ofte opplevde jeg at folk jeg ikke kjente hilste p meg, fordi jeg hadde som vane mtes andre blikk og smile. I nesten alle tilfeller smilte de tilbake.

Jeg er ikke en person som gr rundt og smiler lenger. Jeg bestemte meg for det allerede p den tiden. Ikke smil, med mindre smilet kommer av seg selv. Hvis smilet mitt ser rart ut, hva slags inntrykk gir jeg egentlig til andre mennesker? Kanskje de som hilste p meg, trodde jeg var tilbakestende?

Jeg blir lei meg nr jeg tenker p dette. Egentlig fler jeg meg litt mobbet, av eksen min og psykologen jeg hadde p den tiden. Egentlig synes jeg begge er vemmelige mennesker.

Smykker

Da fant jeg frem smykkene som l igjen etter eksen. Jeg har tatt bilde av dem, og tenker jeg kanskje skriver litt om hvert smykke p bloggen. Kanskje det kan vre med p bearbeide et tap og en sorg etter 11 rs samboerskap. I mai er det nyaktig 2 r siden det ble slutt. 13 r siden vi fant sammen. Det er ganske utrolig egentlig. Som tiden flyr!

Smykkene minte meg p noe annet. Etter at min mor dde, s l det igjen smykker etter henne. Jeg husker at jeg og lillebroren min noen ganger s gjennom dem. Brukte dem for minnes min mor. Noe som er litt rart egentlig, kan aldri huske ha sett henne med smykker p seg, annet enn gifteringen. Jeg husker ikke hvordan disse smykkene s ut. Jeg forestiller meg at det var mer av den "billige" sorten, som gr under navnet accesories/tilbehr. Ikke at jeg hadde noe begrep om det p den tiden.

Bearbeide sorg. Det er et begrep som fremdeles er vanskelig for meg. Hvordan gjr man det, egentlig? Man skal vel kanskje prve minnes det som har vrt fint. Og kanskje det som ikke var s fint ogs? Jeg har nok vrt flinkest med fortrengning.

Sinneanfall

N har jeg plutselig mange sinneanfall p rad. Tanker og fantasier dukker opp, og jeg knyter ansiktet, nevene og brystet  Fantaserer om sl fra meg og drepe. 

Jeg har hatt det helt fint frem til for litt siden  S ble det plutselig game over. Det var sol vi var ute og spaserte, spiste mat. Men s hendte det noe kjipt (men helt uskyldig), og jeg dro hjemover. Jeg lurer p hva "primr" flelsen min er, antageligvis ikke sinne. Fler jeg meg trist, ensom, sveket? Vet ikke.

Mens jeg satt p bussen p vei til toget, p vei hjem igjen, kom jeg til tenke p forlovelsesringen og smykkene jeg har etter eksen. Etter at hun forlot meg, etterlot hun noen av smykkene jeg har kjpt til henne gjennom tidene. Spesifikt forlovelsesringen og snne smfigurer man fester p lenke, suvenirer som skulle minne oss om ulike opplevelser vi har hatt sammen.

De ligger i en konvolutt i skapet hjemme. Jeg har ikke lyst til ta vare p dem  men samtidig er de litt for dyre til kastes. Kanskje jeg kan skrive et lite blogginnlegg for hver av dem, minnene de vekker i meg. Og donere dem bort til noen som har lyst p dem.

Forlovelsesringen er ekte diamant i hvitt gull, men eksen tok vare p ekthetsgarantien. Kanskje man kan skaffe en ny, hvis noen undersker den. Men diamanter har s lav gjensalgsverdi at jeg tviler p at det lnner seg.

 

#psykiskhelse #mentalhelse #sinne #ensomhet 

Sinne, skam og kompetanse

Jeg er sint. Flelsen som preger min hverdag er fremdeles sinne. Det er to veier jeg m g samtidig for komme meg ut.

 

I flge psykologen min setter angsten min et lokk p sinnet mitt. Selv om jeg er rasende innvendig, tr jeg ikke slippe sinnet helt ut. Hun mener jeg omhyggelig veier hvert eneste ord fr de kommer ut, i frykt for sre andre.

 

Dette minner meg p mten eksen min reagerte ette vi hadde kranglet. Hun sa at hun skulle nske at hun hadde tatt opp samtalen, slik at jeg kunne f hre hvor urimelig jeg hadde vrt. Hun var flink til gi meg skamflelse. Jeg tror skam er min akilleshel, og at hun fant den. Sikkert ikke bevisst, men det var mten hun vant enhver krangel. Hvis jeg hadde sagt noe hun mente var urimelig, var det ikke mye rom igjen for forstelse.

 

Jeg flte meg trengt opp i et hjrne. Hver gang jeg prvde si ifra om noe, eller sette foten ned, mistet jeg besinnelsen. Jeg ble klnete i mten jeg oppfrte meg p eller ordla meg p. Fordi det st opp for meg selv er unaturlig for meg. Hele livet har jeg mttet legge til rette for foreldre eller mobbere, som ikke tolererte sinne. P skolen ble jeg latterliggjort, mitt sinne var patetisk fordi jeg var svak. Hjemme ble jeg sett p som urimelig.

 

Hun vil at jeg m ve meg, p vre sint og handle "korrekt" (adaptivt) ut ifra sinnet. Ikke sette bnd p meg selv, men si det jeg fler. Og heller gjre opp igjen etterp hvis jeg har vrt urimelig? Bare tanken p snakke med noen etter ha vrt sint p dem fyller meg med skam. Frykt for at de skal sette meg p plass.

 

S vei nummer en er komme mer i kontakt med meg selv. Vei nummer to er stadig forske tenke positivt om fremtiden, gjre resten av livet mitt fint, fremfor vre bitter for fortiden min. Ha fremtidsplaner og gi meg selv flelsen av kompetanse, mestringsflelse. Bli flinkere til skryte av meg selv nr jeg har ftt til noe.

 

Jeg jobber med en vanskelig oppgave p jobben, som jeg mener jeg vil f til. Kanskje gripe tak i dette og tillate meg selv fle meg kompetent nr oppgaven gr fremover. Samtidig er jeg frustrert fordi jeg fler at oppgaven er tullete. Vi m innrette oss etter nye meningslse byrkratiske krav, og i den forbindelse gjre om p lsningen. Men kravene er der, og jeg kan lse dem. Hper jeg.

 

#psykiskhelse #mentalhelse #sinne #skam #kompetanse

Burde jeg fortsette med utredning?

Var p traumepoliklinikken igjen i gr, luftet mine tanker om avslutte utredningen. Fler at f pklistret en diagnose bare kan gjre ting verre. Flte at tankene mine ble godt mottatt av terapeuten, og vi ble enige om prve videre.

 

Hvorfor ville jeg bli utredet?

 

Fordi jeg vil bli frisk

 

Fordi jeg vil bli tatt serist i helsevesenet, og tenkte at en diagnose kunne hjelpe

 

Fordi jeg opplever at det er vanskelig f hjelp, og at det kanskje ville bli lettere med en diagnose

 

For lre meg selv bedre kjenne

 

 

Hvorfor ble jeg skeptisk til utredning?

 

Fordi jeg flte at det ble feil fokus under utredningen

 

Fordi jeg ikke stoler p det offentlige helsevesenet spesielt, eller mennesker flest generelt

 

Fordi jeg er redd for at diagnosen vil henge igjen, og bli brukt mot meg, snarere enn vre til hjelp.

 

_____

 

Jeg har mer og mer tenkt p ideen om at jeg frst og fremst m hjelpe meg selv. Stoppe synes synd p meg selv, og fortsette med livet mitt. Men n tenker jeg at jeg kan jo stoppe synes synd p meg selv, samtidig som jeg ber om profesjonell hjelp. 

 

Problemet er at jeg betaler for mesteparten av terapien selv, og det er bittert. Det er penger jeg aldri vil se igjen. Samtidig er det andres skyld at jeg har de lidelsene jeg har. Hadde det vrt medfdte lidelser, hadde det kanskje vrt enklere bre. Samtidig er jeg tvunget til betale skatt for finansiere helsevesenet som har gjort mitt liv vondt verre.

 

#psykiskhelse #mentalhelse #terapi 

 

 

Trengt opp i et hjrne

Jeg fortsetter ha sinnefantasier, sinne-utbrudd og sinne-innbrudd. De er gjerne akkompagnert med sure oppstt, smerter i brystet og et ansikt som vrir seg i emosjonell smerte. Det er fremdeles sinnet mitt som er fokus p lengre sikt hos psykologen min.

I dag tenkte jeg p hvor likt sinnet mitt er det dyr uttrykker nr de er trengt opp i et hjrne. Jeg kjenner det igjen p katten jeg n passer p, som har vrt villkatt hele livet. Hun har mange av de samme utfordringene som meg. Nr jeg nrmer meg henne, begynner hun frese og gjemmer seg. Prver jeg klappe henne, gr hun til angrep. Jeg hper jo at hun vil bli trygg p meg etter hvert.

Men det er noe med det, jeg tror jeg kan identifisere meg med det vre trengt opp i et hjrne. Fle at det ikke er noen vei ut. Og s f plutselige sinne-anfall. At mye av sinnet mitt kommer fra frykt. Psykologen min mener ogs at skam kan vre noe av flelsene som ligger bak sinnet. Det er vanskelig for meg riktig f tak p.

Depresjon og ensomhet

Jeg er ensom. Det er utrolig hvor ensom man kan bli. Jeg er sosial p kveldstid, med kollegaer og venner. Det involverer alltid alkohol, og jeg er gjerne den som drikker fortest og mest.

 

Jeg er fryktelig ensom. Jeg har prvd slutte ta kontakt med andre. Jeg vil se hvor lang tid det gr fr de tar kontakt med meg. Ogs har jeg ikke lyst til sprre, fordi alt jeg klarer foresl er tur ut p byen.

 

Hva mer er det finne p? Film kan jeg jo se p alene. Spille kan jeg gjre p Internet. G tur kan vre koselig, men teit sprre etter?

 

Jeg ville liksom dra meg ut av offerrollen, men depresjonen innhentet meg. Jeg klarer ikke aktivisere meg selv. Jeg sitter og skriver dette samtidig som at jeg trster. Fordi selv det hente meg vann hres slitsomt ut.

 

Jeg skal hente meg vann, henge opp klr til trk, etter at jeg har postet dette. S har jeg gjort to produktive ting. 

Svn

Noen ganger har jeg bare lyst til sove, fordi tiden da gr kjappere. Dessverre kommer det alltids enda en dag i morgen. :( God natt.

Flelsesskjema

Jeg fikk et skjema med oversikt over flelser fra psykologen min. Radene er fordelt p fem flelser: Trist, Sint, Redd, Skam og Avsky. Kolonnene har flgende overskrifter: Navn p flelsen, rsak, Kroppslig fornemmelse, Behov, Handlingstendens. Skjemaet ser alts slik ut:

 

Flelse rsak Kroppslig fornemmelse Behov Handlingstendens
Trist        
Sint        
Redd        
Skam        
Avsky        

 

Det er underlig se og forholde seg til dette skjemaet. Avsky er den mest interessante. Fler jeg avsky? Avsky er gjerne forbundet til kroppslige ting, sa psykologen min. Det er sikkert mye avsky hente hos meg p det seksuelle planet (og ogs skam). Men jeg vet ikke om jeg orker forholde meg til det n?

Fl fritt for kopiere skjemaet til din egen blogg!

La oss starte verst.

Trist. Hva fr meg til fle tristhet? Jeg ble jo trist nr begge mine bestemdre dde. Jeg ble trist nr min mor dde. Det er de gangene jeg kommer p nr jeg er trist, og jeg vet rsaken. Forrige helg grt jeg endel, men jeg kommer ikke p noen rsak. Hva slags kroppslig fornemmelse har jeg nr jeg er trist? Jeg kjenner at det snrer seg i brystet, noe som gir meg angst. Jeg kan kjenne at trer presse seg p, hvis jeg er veldig trist.

Hva slags behov har jeg nr jeg er trist? Det fles ut som at jeg trenger noen til trste meg. Men slike mennesker finnes ikke i livet mitt, s dette behovet gjr meg skamfull (mer om det senere). "skjule" flelsene mine med sigaretter, l og snop melder seg gjerne. Det er sikkert "maladaptive behov" (om det er noe som heter det), men jeg fler n disse behovene. Handlingstendensen min er vel mer sinnefantasier, innkjp av snop, og i den siste tiden mer og mer grt.

Sint. Jeg er ofte sint. Flere ganger om dagen, Som oftest p grunn av fantasier. I gr kveld ble jeg kjempesint p telefonen, nr jeg snakket med en "venn av familien". Han prver unnskylde min fars handlinger. Mener at ingen har fri vilje, og at faren min ikke kan noe for sine handlinger. Det er noe av det siste jeg trenger i den fasen/perioden jeg befinner meg i n. Selve sinne-utbruddet kom i en filosofisk diskusjon om fri vilje, hvor han vendte og vridde p ordene mine p en srdeles usympatisk og lite konstruktiv mte.

Nr jeg blir sint merker jeg det ogs i brystet. Hjertet pumper, og brystet p venstre side blir vondt og mt.

Redd. Hva fr meg til bli redd, egentlig? Hyder kan gjre meg redd. Jeg har ofte angst, og det er det samme som vre redd, bare at det ikke er noe "fornuftig" man er redd for. Jeg ble ikke redd nr noen truet med banke meg opp p gaten. Jeg ble beveget emosjonelt, men jeg vet ikke om jeg kan kalle det redd. Han som skulle banke meg opp var redd. Hva ble jeg?

Skam. Jeg skammer meg fordi jeg fler at jeg trenger andre. Det er et behov jeg skammer meg over, fordi jeg ikke fler at jeg har noen "rett" p andres affeksjon eller medflelse. Og jeg mener, med min fornuft, at jeg ikke har noen slik rett heller. Og jeg fler ikke at jeg kan stole p noen, hvis de skulle prve "trste".

Jeg vet ikke helt hva slags kroppslig fornemmelse jeg fr av skam. Ei heller hva slags behov jeg har. I flge psykologen min, skyver man mennesker vekk nr man fler p skammen. 

Avsky. Jeg har blogget noe om mine tidligere drlige erfaringer med sex og samliv med eksen. Hun ville ikke se p penisen min hvis den ikke var fullstendig erigert, og hun viste avsky i ansiktet sitt nr jeg mistet ereksjon under akten. Det var mange r med drama, som startet med at vi diskuterte om vi i det hele tatt kunne vre sammen, fordi hun mente penisen min var for liten.

Jeg har p grunn av disse erfaringene mye skam og avsky knyttet til min egen kropp. Hun klagde ogs en del p den "store" magen min (som egentlig ikke er s veldig stor, i flge terapeuter og kolleger). Hva slags behov har jeg nr jeg fler avsky? Aner ikke. Hva slags handlignstendens har jeg? Gjerne inaktivitet. Jeg kan fle avsky av nsket om ha sex, og miste potensen min pga det. 

Flelse rsak Kroppslig fornemmelse Behov Handlingstendens
Trist

Familie dr

 

Snrer seg i brystet
Trer presser seg p
Trst
Snop
 

Ryke
Drikke
Spise snop
grte

Sint

Fantasier
Formaninger

Vondt i brystet
Strammer seg i ansiktet
Knytter nevene
Drepe noen Sl i veggen
Redd Hyder
Angst
Vondt i brystet ? ?
Skam Behov for trst ? ?
(Kanskje at noen trster meg, eller sier fine ting til meg, selv om jeg skyver dem vekk).
?
Stenge folk ute (i flge psykologen min)
Avsky Seksuelle behov
Stor mage
Fravr av fornemmelse, nummethet ? ?

 

#psykiskhelse #mentalhelse #flelser #trist #sint #redd #skam #avsky

Katt i hus

N har jeg ftt en katt jeg skal passe p. Hun er nylig operert, og mtte adoptere bort ungene sine. Hun ligger under sofaen min og hisser p meg nr jeg nrmer meg. Min eneste oppgave i disse dager er f i henne medisin, og fylle opp matskler. Samtidig snakker jeg mye med henne, og blunker til henne, for f henne til fle seg trygg. N har hun mye smerter, blir spennende se om hun blir litt snillere nr smertene gir seg.

Offerrollen

Jeg begynte g til psykomotorisk fysioterapeut for smertene i brystet. Hun ville ogs bruke mye tid til snakke, og jeg fortalte om mobbing, tap av mor, samlivsbrudd med mer. Jeg opplevde noen som syntes synd p meg, og jeg opplevde bli retraumatisert.

 

Jeg begynte g til psykiater, som ikke fungerte for meg. N gr jeg til psykolog, og det fungerer bedre.

 

I lpet av denne tiden har jeg opparbeidet meg en slags offerrolle. "Det er synd p meg". Vel, det er jo synd p oss alle. Men det er MER synd p meg. Jeg er blitt urettferdig behandlet, av lrere, helsevesen, foreldre, ja alle som vanlige mennesker burde stole p har sviktet meg!

 

Og det er jo sant. Men hva skal jeg gjre med det n? G rundt i min offerrolle? Det er jo ikke slik at lrer, foreldre eller helsevesen plutselig hadde kommet stormende til og gjort opp for seg. Og hva skulle de gjort?

 

Det er ikke mer synd p meg enn p andre. Det er bare jeg som kan ta ansvar i livet mitt, og f meg dit jeg vil. Derfor vil jeg utover prve blogge og tenke mer p fremtiden min. Hva har jeg lyst til oppn? Hva slags planer har jeg? Jeg m endre mten jeg tenker p.

 

Samtidig skal jeg selvflgelig ikke neglisjere utfordringene mine. Jeg har fremdeles daglige raserianfall som tapper meg for krefter. Jeg har fremdeles smerter og ubehag i brystet. Og sikkert problemer med kjenne mine egne flelser. Men jeg kan jobbe med dette, samtidig som at jeg tenker fremover. Og ikke bare gr rundt og synes synd p meg selv.

 

Jeg vil:

 

- Lre meg spille piano

- Ta lappen

- Vre fosterhjem for katt

- F meg kjreste

- Bli sterkere og generelt komme i bedre form

 

Alle disse tingene m jeg starte blogge om. Passe p at hjernen holder fokuset det er det trengs.

 

#psykiskhelse #mentalhelse #offerrollen #oppvekst #mobbing 

Skam

Lydspor: Moonlit Beast - Alex Rose 

 

Fler jeg p skam? Jeg snakket med psykologen min i dag (tirsdag). Hun mener jeg brer p skam. Er skam noe av det som gjr at jeg brer p ting inni meg? Holder ting skjult? 

 

Jeg godtok ikke at jeg fler skam. Jeg er pen om mine utfordringer, snakker hyt om s mangt. Jeg rett ut benektet at skam er et problem i mitt liv. Hun ville allikevel at jeg skulle tenke p dette til neste gang. 

 

Kanskje skam er den flelsen jeg frykter mest. Sorg, sinne, frykt, tar jeg og kjenner p ofte. Skam deriblant, sjeldent.

 

Jeg blir fort flau, det er vel en form for skam? 

 

Fr hadde jeg episoder hvor det dukket opp minner fra tidligere, nr de dukket opp svei det i ansiktet mitt. Jeg lukket ynene og ville at flelsen skulle forsvinne. Dag Solstad beskrev slike episoder perfekt i T. Singer. De minner om mine daglige sinne-episoder, bare at det i stedet for sinne var... Skam.

 

Hvorfor har jeg ikke slike intense episoder med skamflelse lenger? Hvorfor er de byttet ut med sinne? Jeg tror jeg brer p mye skam, uten fle det. Hva er skam? Et behov for skjule seg selv. Gjemme seg vekk, eller deler av seg selv. Startet det etter at jeg ble sammen med eksen? Hun hadde mange krav til min oppfrsel (hun kalte meg for sin uslepne diamant). 

 

Skam fr oss til kle oss pent. Stolthet, som er skammens motsats, skinner nr vi fler at vi blir sett p positivt, nr pene klr gjr jobben sin. Skammen regjerer nr vi nsker gjemme oss.

 

Noen farger hret bltt, gr med nagler, delagte olabukser, sort skinnjakke. Er ikke dette skam? Jeg har alltid likt disse mennesker, som gjemmer seg i dagslyset, gjr seg selv enda mer synlig. Kanskje er det et uttrykk for sinne ogs? Opprr. Kanskje jeg er p villspor. Men er ikke denne mten kle seg p en form for skam? De fler seg ikke hjemme i samfunn, og skaper sin egen virkelighet. 

 

Skam holder meg fra kommunisere mine behov og mine flelser med andre mennesker. Det er mye jeg skammer meg over. Kviser. Ereksjonsproblemer. Flelser. Hemoroider. Ensomhet og behovet for omsorg. mte opp p arrangementer, i frykt for hva andre synes om meg. g p "fine" restauranter. Samtidig er jeg jo egentlig pen om disse tingene, men kanskje jeg holder tilbake enda mer grunnleggende ting? 

 

Skam er flelsen mobbere angriper direkte. Jeg husker de gjorde narr av klrne mine, hvor sm muskler jeg har, hvor korte sosiale antenner jeg har, hvor patetisk jeg er. Skam/Stolthet er den mest sosiale flelsen.

 

Jeg tror det bli mobbet, utsatt for skam, samtidig som at man mangler omsorgspersoner, er en ddelig kombo. Moren min dde og jeg ble mobbet. Det var ingen andre voksenpersoner som viste meg omsorg heller. Som var stolte av meg. Jeg hadde ingen arenaer hvor jeg kunne kjenne stolthet, ei heller vise og f trst for skammen.

 

Jeg er veldig dmmende nr mennesker stikker ut nakken. Nr de gjr ting jeg synes er dumt. Oppfrer seg "uten skam". Jeg er ikke ndig. Vitser som ikke er morsomt. Tullete oppfrsel. Jeg blir fort gretten. Skam er en flelse jeg ikke har noe naturlig forhold til.

 

Jeg brer p mye skam.

 

#psykiskhelse #mentalhelse #skam #mobbing 

Sosiale medier gone full circle

Selsomt sitte hjemme alene i psken og fle meg ensom mens jeg ser perifere venner og familie som gir likes og hearts p facebook-kommentarer om hvor viktig det er vre inkluderende og geners slik at folk uten familie eller venner ikke skal sitte ensomme hjemme aleine i psken.

Nr jeg gjorde denne observasjonen bestemte jeg meg for g ut en tur  Jeg gikk i to timer i strekk  og fler meg snn passe sunn. N har jeg "kost" meg med wienerplser, dvs stappet alt for mange i meg og kastet opp noen av dem igjen etterp .

Menn uten kvinner

Jeg tilhrer den ymse kategorien "Menn uten kvinner". Det har jeg n gjort i 2 r. Jeg har aktivt forskt skaffe meg en ny kvinne, men forskene har hatt varierende, min lite, hell. Jeg har ftt et par nye venner, og en ny bestevenn, i lpet av forskene. Men ingen nye romantiske interesser (fra kvinnenes side, i det minste).

Jeg skylder frst og fremst p meg selv. Jeg er en tafatt tffel. Jeg har et langt forhold bak meg, og det var fint. Vi elsket hverandre, og ga hverandre mye kjrlighet. Allikevel, i ettertid fler jeg meg forsmdd. Jeg plasserte alle eggene i en kurv, og regnet med at det skulle vare livet ut. Det gjorde det ikke. Jeg vet ikke hvorfor, og burde kanskje finne ut av det.

Det var mye jeg gjorde feil. Jeg hadde anfall av sinne-utbrudd. Jeg var urimelig nr vi kranglet. Det kunne g dager fr jeg kommuniserte igjen. Etter at en psykolog hevdet at jeg har asberger, begynte begge anta at dette var den underliggende grunnen. Meltdowns og manglende sosiale egenskaper. N vet jeg bedre, men det er ikke s mye jeg kan bruke denne visdommen til.

Hun hadde veldig spesifikke behov, og jeg fulgte dem lydig opp. Jeg burde kanskje ha sagt nei tidligere. Men det var frste gang jeg opplevde at noen elsket meg. Hun ville ha en Mann som passet p henne. Det var ikke noen rom for meg vise meg srbar eller svak. Jeg skulle rettlede henne, bestemme over henne, og ivareta henne. Fysisk avstraffe henne nr hun ikke gjorde som jeg ville. Til gjengjeld skulle jeg f seksuell tilgang. Idealet var det klassiske parforholdet, med gentlemannen og husmoren. Hun skulle bli sltt p rumpen av bjrkeris. Jeg skulle holde masken, og vre en trygg oase i enhver storm.

Men mine psykiske utfordringer gjorde dette umulig over tid. Daglige psykosomatiske smerter, angst, depresjoner. Jeg flte meg utrolig ensom i dette parforholdet. Jeg ble verre nr jeg startet g til terapi. Fordi man blir verre nr man begynner snakke om traumatiske ting fra barn- og ungdommen som fremdeles er ubearbeidet. Det var i denne tidsperioden hun gjorde det slutt med meg. Jeg tror ikke det var tilfeldig. Samtidig gikk det ogs drlig med henne, hun var sykemeldt og perioden var hektisk for oss begge.

----

P Internet har det dannet seg tre interessante grupperinger. Den frste gruppen er pick up artists (PUA). De kriger med hverandre om sjekke opp de beste damene. Men de vil aldri delta i noe serist forhold. De skal erobre kvinner, knulle dem, og forlate dem. Ghoste. De som fortsetter en slik livsstil, lykkes.

Den andre gruppen er yngre, og kaller seg incels, involuntary celebasies,. De lever i ufrivillig slibat. Frustrerte fordi de ikke klarer sjekke-markedet. De har ikke de sosiale ferdighetene som skal til for tilnrme seg kvinner. De hater kvinner og de hater feminisme. Mener at samfunnet er skjevt, i disfavr av mannen. Det er feminismens feil at de er jomfruer. Dette er ganske hplse og tafatte menn, og lar sin bitterhet delegge dem.

Den tredje gruppen er enda nyere, de kaller seg mig-tow/MGTOW, men going their own way. De minner om incel, men er p en mte mindre tafatte. De gr ikke rundt i slibat, men fler at et romantisk forhold utelukkende bestr av at menn ofrer seg selv for kvinner. Samfunnet er spass skjevt fordelt, til kvinners fordel, at menn m ofre alt. Hvis ikke finner kvinnene en ny mann. Det er en tilsvarende tafatthet, men med et sterkere ansvar og aktrskap bak. De fler selv at de VELGER leve i slibat. Et parforhold er ikke verdt investeringen.

Det er interessant at disse gruppene popper opp i disse tider. En ting som muliggjr slikt er selvflgelig Internet, hvor man kan danne anonyme grupper og skape sub-kulturer. De fler at de er en del av noe nytt, et kvinnedominerende samfunn som aktivt undertrykker dem. Men sannehten er selvflgelig en helt annet. Sannheten er at menn som faller utenfor det seksuelle samlivet p ingen mte er noe nytt. Det har alltid vrt en kamp om de vakre kvinnene, og det er bare de mest kompetente som vinner. Slik har det alltid vrt, og slik vil det alltid vre.

Det er jo andre ting slike grupper gjerne trekker frem. Skolen er som skreddersydd for jenter som kan sitte stille, holde kjeft og rekke opp hnda nr de vet svaret p lrerens sprsml. Gutta sitter som maur og kribler etter f lpe og skrike og lekesloss. Og det er sant, men denne type skolegang er heller intet nytt. Det som er nytt, er snarere fravr av disiplin p skolen. I stedet for spanskrr benytter man i dag ritalin. Jeg mener ritalin er mye mer barnemishandling enn et spanskrr. Men det er ikke et mannehat som har frt til at man har fjernet spanskrret fra den offentlige skolen, eller innfrt moralmedisinen ritalin (f gutter til sitte stille-medisinen).

PUA, incels og mig-tow alts. Tre nye grupperinger av menn i det postmoderne samfunn. Filmer som Fight Club gir et godt bilde av hva slags menn dette er.

----

Hvor er jeg oppi det hele? Jeg er et individ. Jeg nekter la meg klassifisere i noen gruppe. Og nr jeg treffer andre mennesker, treffer jeg dem som individer. Nr jeg mter en kvinne, er det en person jeg mter. Med sine egenskaper og meninger og verdier. Enten er det en person som jeg har romantiske interesser for, eller s er det ikke det.

Det er interessant flge med p disse sub-kulturene. Det er mye jeg kjenner meg igjen i. Jeg fler ogs at jeg investerte mye i mitt siste (og eneste) parforhold. Men jeg fler ikke at jeg ofret noe - gitt premisset om at det var meningen at vi skulle vre sammen for alltid. Nr hun gjorde det slutt, derimot, ble alle mine investeringer plutselig et offer.

N sitter jeg her alene. Uten familie, ingen foreldre, ingen kone, ingen barn. Ingen falle tilbake p hvis jeg plutselig skulle bli invalid, ufr. Jeg er livredd for om det skulle skje meg noe. Hvis jeg havner p sykehus i ukesvis, hvem ville kommet og beske meg. Hvis jeg ble lam, hvem ville heiet meg frem gjennom restitusjon og trening? Jeg har egentlig ingen akkurat n. Annet enn meg selv. Vi er altfor skjre til leve alene.

 

#parforhold #romantikk #angst #asperger #incel #incels #migtow #pua #slibat #ensomhet #skjrhet

Les mer i arkivet September 2018 Juli 2018 Juni 2018