Smerte og følelsen av å føle seg verdsatt

Smerte som fenomen er et veldig sterkt fysisk og psykologisk fenomen.

Smerteopplevelsen kommer av at hjernen responderer på noe den tror er en trussel. Man ser det veldig tydelig når man stikker en hånd i flammen, eller stikker seg selv i hånden med en nål. Mange signaler sendes opp til hjernen din om økt temperatur eller trykk, hjernen tolker dette naturlig nok som en trussel, og responderer ved å gi deg en opplevelse av smerte i hånden. Vi ser ved fantom-smerter at smerte-opplevelsen er noe som oppstår i hjernen, i hjernens virtuelle representasjon av kroppen. Smertens oppgave er å få deg til å trekke deg vekk fra fare.

Det er altså en sterk kobling mellom fare og smerte. Smerte er en "call to action" når hjernen føler seg truet.

Samtidig vil alarmsystemet, som setter i gang smerte-opplevelsen, bli mer og mer sensitiv over tid. Hvis man er utsatt for kronisk smerte. De delene av nervesystemet som kommuniserer fare- og smerteopplevelser blir mer oppjaget, samtidig som de produserer enda flere sensorer som skal avdekke fare. Hele nervesystemet, inkludert alle hjernecellene dine, gir hjernen informasjon om hvorvidt noe er farlig, og kan til slutt i sum resultere i en smerte-opplevelse.

Tanker og oppfatninger er også en del av nervesystemet. Disse kan også påvirke hjernen til å tro at noe er farlig, som igjen resulterer i smerte-opplevelser. Bare det å leve seg inn i andres smerte kan gjøre vondt i seg selv. Du har kanskje opplevd å ta deg til øyet, og føle at det gjør vondt, når du på TV ser en nål som stikkes inn i et øye? Ren psykisk stimuli er nok for å gi en reell smerte-opplevelse.

Det sympatiske nervesystem

Når man opplever smerte, begynner kroppen å spytte ut adrenalin og kortisol i blodet. Adrenalin produseres også ved angst-anfall, sterke minner, etc. Oppgaven til disse hormonene er å gi kroppen mindre fokus på oppgaver som er uviktig når man skal komme seg ut av fare. Energien blir rettet til hjernen, muskler og hjertet (så du skal tenke og løpe raskere, slå hardere og få mer oksygen i systemet). Pupillene utvider seg (så du skal se bedre). Samtidig blir fordøyelses-systemet, immunforsvaret og sperm-produksjonen slått ut av system. Dette er en veldig viktig funksjon for å få deg ut av fare, få deg gjennom en muntlig eksamen (med mindre hjernen din forbinder symptomene med nervøsitet, og velger "flight" i stedet for "fight"), etc.

Denne funksjonen kalles det sympatiske nervesystemet. Du opplever det når du blir oppjaget, skremt, truet, får jackpot i lotto, og den type ting. Kroppens muskler og hjerne høy-aktiveres, mens de mer "langsomme" funksjonene, som fordøyelse, reproduksjon og immunforsvar dempes.

Det parasympatiske nervesystem

Vi har også en motsatt type aktivering av kroppen. Hvor musklene slapper av, hjernen tenker litt mer langsomt og hjertet er mindre fokusert på å pumpe oksygen rundt i blodet. Samtidig starter kroppen opp fordøyelsessystem, reproduksjon av kroppens celler, reproduksjonssystemer og immunforsvar. Hormonet som sørger for dette heter oxytocin.

Hvis man er sympatisk oppjaget, hjelper det å komme inn i en mer parasympatisk stemning når man føler at man får støtte og blir verdsatt. Ikke bare det, men hos barn er dette en nødvendig stimulering som må til, da hjernen ikke enda er ferdig utviklet. Man trenger foreldre, ansvarspersoner, som trøster, holder rundt en og roer ned barnet som er under sympatisk stress. Dette er en nødvendig del av oppveksten for å "gro" det parasympatiske systemet.

Voksne som mistet sine foreldre som barn, eller opplevd lite kjærlighet eller omsorgssvikt på annet vis, har ofte problemer med angst. Denne angsten er rett og slett det sympatiske nervesystemet som ikke får hvile. Hjernen klarer ikke på egenhånd å starte de parasympatiske prosessene. Man har sett at å medisinere slike med kunstig tilførsel av oxytocin hjelper i stor grad.

Man ser også tilsvarende symptomer hos mennesker med autisme, som også har vanskeligheter for å produsere oxytocin. Jeg innbiller meg at denne vanskeligheten kommer av at autistiske mennesker ikke knytter like sterk kontakt med sine foreldre, og på samme vis opplever at de parasympatiske systemene ikke blir utviklet i naturlig grad. Man ser også hos disse at oxytocin hjelper dem med angst og stress-relaterte lidelser. I tillegg kan oxytocin hjelpe disse til å bli mer sosiale!

Jeg kommer med en rekke påstander over her av vitenskapelig og medisinsk art. Ikke ta mitt ord for god fisk, men spør gjerne om referanser i kommentarfeltet! Jeg har lest en del, og baserer meg i helhet på seriøs litteratur.

Min situasjon

Jeg kan ikke huske å ha opplevd særlig nærhet eller kjærlighet fra mine foreldre. Min mor døde når jeg var 11. Jeg ble mobbet på skolen, fra jeg var 7 til jeg ble 15. Første gang jeg opplevde kjærlighet, var med min eks. Men hun var veldig lik mine foreldre på mange måter, hun ville gjerne motta trøst og støtte, men var motvillig til å gi det tilbake. I slutten av årene vi var sammen, prøvde hun ? jeg tror hun så at jeg trengte det ? men det føltes ikke oppriktig ut. Jeg var ukomfortabel i situasjonen.

Jeg lever med kroniske smerter, angst- og stresslidelser, dårlig fordøyelse, sviktende reproduktive evner, og jeg må bare anta at immunforsvaret mitt også er svekket. Jeg lever kronisk med sympatisk stress. Jeg kan gjøre meditasjonsøvelser, når jeg får det til, men jeg vet ikke hvor mye dette hjelper. Det nærmeste jeg kommer kos og nærhet er en varmeflaske.

Jeg fungerer sånn nogenlunde på jobben, men med variarende kvalitet. Jeg lurer på hvor lenge jeg klarer å holde på slik. Jeg er ganske sikker på at jeg for tiden "brenner lyset i begge ender". Uansett hvor høylytt og bekymret jeg er for det overfor fastlege og psykiater, virker det ikke som at de har noen forståelse. Jeg møter i hvert fall ingen empati. Det kan også være at jeg bare ikke vet hvordan empati ser ut.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal gå videre for å bedre på min egen situasjon. Et kjæledyr kan kanskje hjelpe. En person i livet mitt som kunne holdt rundt meg, og vist meg den kjærligheten jeg til nå aldri har sett, ville vært det beste. Men, dette er jo ikke noe man kan avkreve noen. Jeg er tidvis på date, men jeg får dårlig samvittighet. Skal jeg virkelig utsette andre for mine dype, komplekse psykologiske og mentale utfordringer? På mange måter føles det ut som at jeg har stjålet 11 år av min eks sitt liv. Jeg føler meg som en psykisk vampyr.

Som regel er jeg tidlig ute ved å advare, og som regel går det ikke lang tid før kontakten er brutt. Jeg har fått (via tinder) en venninne som ofte lytter til meg, god bless her, hun har på kort tid blitt min aller beste venn. Hun er selvfølgelig ikke interessert i å starte noe romantisk forhold til meg, og jeg klandrer henne ikke. Jeg håper bare at jeg kan gi henne halvparten tilbake som det jeg har fått, jeg prøver i hvert fall så godt jeg kan.

 

#psykiskhelse #mentalhelse #smerte #kronisk_smerte #psykosomatisk #angst #stress #sympatisk #parasympatisk #empati #varmeflaske #alarmsystem #adrenalin #kortisol #oxytocin #oksytosin #immunforsvar #fordøyelse #reproduksjon #kjærlighet #psykologi #mental #psyke etc

Sterke brystsmerter

I kveld har smertene tiltatt i styrke. Jeg tror det er fordi jeg er opprørt fordi min bestemor døde forrige uke. Begravelse til fredag igjen. 

Jeg tror anspentheten ville gitt seg om jeg fikk til å gråte, men jeg tør ikke føle på mine egne følelser. Skulle ønske jeg hadde noen som kunne klappet meg på armen og sagt at gråting er helt greit.

Etterpå skal jeg lage meg en kopp te, sånn uten koffein. Også gjøre noen strekkeøvelser. 

I dag skulle jeg egentlig til psykomotorisk fysioterapeut, men de ringte fra klinikken og sa han måtte avlyse. Når tiden var inne for den avlyste timen min sendte han meg tekstmelding og lurte på hvor jeg blir av...

Jeg merker jeg blir opprørt og jeg merker at eneste emosjonelt kroppen min har å stille opp med er aggresjoner. Men egentlig er det en liten trist gutt inni meg. En liten sårbar gutt jeg må passe på, for vi lever i en stor stygg skummel verden.

#smerter #opprørt #død #angst #emosjoner #psykiskhelse #mentalhelse 

Asperger meltdowns

Leste nettopp Sarah sitt innlegg om dyssosial personlighetsforstyrrelse. Og det fikk meg til å tenke ... (du må nesten lese den først, før du forstår innholdet i denne posten).

Jeg kan ha perioder med "meltdowns" hvor jeg blir sånn som personlighetsforstyrrelsen er forklart her. I noen timer, noen ganger kanskje noen dager, så blir jeg akkurat sånn. Jeg klarer ikke se den andre partens side, jeg får helt irrasjonelle oppfatninger om hvordan verden er (gjerne med et perspektiv med at folk som er nær meg har intendert å skade meg), og jeg er helt uten samvittighet eller evne til å bry meg om hva andre føler. Jeg kan bli aggressiv og utagerende (men jeg har aldri, og tviler sterkt på at jeg vil, skade andre mennesker).

Når jeg "snapper ut" av denne tilstanden, er det veldig surrealistisk å tenke på hvordan min egen oppførsel og tankegang har vært. Jeg har for eksempel, slik jeg opplevde det der og da, ikke jugd. Jeg har bare hatt en oppfattelse som er helt på siden av hva som er sant. Jeg har genuint følt at jeg har "visst" ting som åpenbart ikke kan stemme med virkeligheten. Ufølsomheten overfor andre har jeg begrunnet med at den andre «åpenbart» vil meg vondt. I en episode viste jeg fingeren til kjæresten min. I en annen skrek jeg til henne at jeg hater henne. Vi har sittet og diskutert i timesvis, hvor jeg anklager henne på helt sviktende grunnlag.

Jeg tror ikke det er ulikt hvordan alle mennesker kan bli hvis de blir veldig sinte og utagerende. Kortsynte, trangsynte. Det minner om en angst-reaksjon, bare at man har valgt "fight" i stedet for "flight". Forskjellen er varigheten, og at man kan være/virke nokså rolig og avbalansert. For min del var jeg veldig utagerende først, mens alle de andre symptomene (kortsynthet, trangsynthet, ufølsomhet, irrasjonell oppfatning av virkeligheten, etc) vedvarte i flere timer.

Det verste jeg har gjort er å ikke klare å komme med en ordentlig unnskyldning. En ting er situasjonen jeg er i, i et meltdown har jeg faktisk liten mulighet til å kontrollere meg selv. Skummelt nok som det høres ut. Jeg har enkelte dype moralske sperrer som aldri vil brytes, så som vold mot andre personer, men utover det er det "anything goes". Men ja, unnskyldningen sitter litt langt inne noen ganger. Sikkert fordi det er vanskelig for meg å ta inn over meg hvor fæl jeg faktisk har vært.

Meltdowns som det jeg beskriver her er typisk hos folk med asperger. Ikke nødvendigvis alle som har det, og man har det i varierende grad. Noen aspergere har gått så langt som å drepe nære familie-medlemmer, eller vært voldelig og utagerende. Dette tilhører selvfølgelig et utrolig lite mindretall, men når det skjer blåses det jo opp i mediene. Jeg tror det er mye av det samme som ved en dyssosial peronslighetsforstyrrelse. Jeg tror det er mange av de fysiske faktorene bak som er de samme. Måten hjernen er "koblet" sammen. Jeg tror mengden peptider har en del å si, for eksempel at fravær av oxytociner fører til at man er i mindre balanse når stress-hormonene flommer over. Jeg har derimot ikke lest om nevrologien bak dyssosiale personlighetsforstyrrelser, så jeg kan ikke si det for sikkert.

Det er jo noe av denne bakgrunnen her som er av det samme som hos meg. Omsorgssvikt, ustabilt hjem, lite kjærlighet fra foreldrene. Samme type ubalanse, bare ikke så utpreget hos meg. (Jeg liker å tro at jeg for det meste er grei og snill.) Jeg tror det i utgangspunktet er denne kroniske mangelen på omsorg og kjærlighet som fører til at man blir sånn. Og at det er den vedvarende mangelen på omsorg og kjærlighet, som følger med når man vokser opp til å bli en drittsekk, som gjør at man fortsetter å være på denne måten. Og jeg tror at man kan pinpointe mye av forklaringen i hvordan hjernen er utviklet og strukturert. Jeg tror også at det er mulighet for å videreutvikle seg selv, at refleksjon, terapi, nærhet og kjærlighet kan gjøre en bedre. Når jeg får tid skal jeg lese mer om alt dette. :)

#asperger #meltdown #aggresjon #psykiskhelse #mentalhelse

Psykiatriske helsearbeidere gjennom tidene

Den første gangen jeg ble utsatt for psykolog må jeg har vært rundt 12 år gammel. Etter å ha opplevd en del traumatiske ting, så som kraftig mobbing og fysisk ydmykelse i klasserommet, en mor som var død uten at jeg fikk rom for å sørge og voldelige foreldre i hjemmet, hadde jeg nok god nytte av å se en psykiater. Problemet var bare det at hun så meg én gang, jeg tipper en standard time som varer 45 minutter, og etter å ha fortalt henne at "alt var helt greit", så jeg henne ikke igjen. På veien til denne psykologen hadde min far truet med hvordan jeg og min bror ville bli kidnappet av barnevernet hvis psykologen fikk mistanke om at noe var galt.

Neste gang jeg møter på en psykolog var seks, syv år senere. Med panikkanfall og sterke brystsmerter blir jeg kjørt til akutten til den lokale DPSen. Her møter jeg en eldre herremann som skulle hypnotisere meg med et ur i en lenke. På en eller annen måte fungerte det. Jeg fortalte ham om mange av traumene jeg hadde opplevd i løpet av mitt liv. En psykiatrisk sykepleier var der sammen med ham, og hun tok seg av det meste av kommunikasjonen ellers. Hun sa at nå hadde ballongen min sprukket. Jeg så hverken henne eller denne eldre mannen igjen.

Behandlingen jeg fikk var piller og gruppeterapi. De var forholdsvis unge damer som drev terapitimene. De hadde ikke så mye å si, men så var jo opplegget at vi skulle snakke sammen i gruppen. Jeg tror ikke jeg sa stort, i hvert fall ikke om min fortid, snakket mest om angsten jeg opplevde og alle smertene. Jeg fikk telefonnummeret dems, så jeg kunne ringe ved akutt. Hver gang jeg ringte kunne jeg høre hvor oppgitt de var på andre enden av røret. Noen ganger la de på, for eksempel når min far begynte å kjefte på meg mens jeg var på telefon med dem.

Etter dette, eller kanskje samtidig begynte jeg å se noen kommunale psykiatriske sykepleiere (jeg tror det var tittelen deres). Hun ene snakket med meg en gang i uken, det gikk mest på praktiske ting. Hun hjalp meg med skolearbeid og å få meg lærlingplass. Det var for så vidt til stor hjelp.

Der gikk jeg også på matkurs, og ble "kjent med" en annen psykiatrisk sykepleier. En gang fektet hun med hånda mot magen min. Når jeg trakk hendene mine foran magen og snudde meg vekk, ble hun tydelig irritert på meg. Hvordan kunne jeg våge å innbille meg at hun var på vei til å slå meg? At mange av mine psykiske plager kom på grunnlag av at jeg jevnlig fikk juling, gjerne ved å bli slått opp i solar plexus så jeg fikk problemer med å puste, var ikke den psykiatriske sykepleieren så oppmerksom på.

Når jeg ble myndig flyttet jeg for godt inn til byen, samtidig som at jeg fikk jobb som lærling. Der fikk jeg en ny psykiatrisk sykepleier som jeg jevnlig snakket med. Hun var utrolig deprimerende å snakke med, husker jeg. Jeg aner ikke hvorfor jeg gikk dit, følte meg alltid fælere etter å ha vært der. Jeg har epikrisen hun skrev etter det besøket, en gang skal jeg se om jeg får lest meg gjennom det. Interessant å se hvor mye av det jeg har opplevd som jeg faktisk fikk meg til å fortelle den gang, for 15 år siden.

På denne tiden får jeg meg kjæreste, noe som nok er det beste som har skjedd med meg psykisk. Hun var på noen måter kanskje ikke det jeg trengte. Hun hadde høye krav til meg, og veldig spesifikke syn på hva et kjæresteforhold skulle gå ut på. Det største problemet mitt var nok at jeg var enig med henne. Etter hvert går jeg til en ny psykolog, dette tror jeg må ha vært i 2008, altså 9 år siden. Han ville at jeg skulle ligge på ryggen, se opp i taket, og si det jeg kom på. Noen ganger kunne jeg ligge der i 45 minutter uten å si noe som helst. Kom jeg ikke på noe, så kom jeg jo ikke på noe. Vi snakket så og si aldri om traumene jeg bærte på. Når jeg foreslo kognitiv terapi eller lignende for brystsmerter og aggressiv adferd lo han av meg. Til slutt erklærte han meg frisk.

Neste person jeg ser er en som jobbet på et familievernkontor. Jeg var voldelig og aggressiv hjemme, ikke mot kjæresten min, men mot gjenstander i huset. Og det er skummelt og fælt nok. Siden jeg hadde problemer med aggresjoner, ga han meg en stein han ville jeg skulle ha bukselommen til enhver tid. Nei, jeg skulle ikke bruke steinen til å kaste på folk når jeg ble sint. Når jeg ble sint skulle jeg klemme rundt den, og så gradvis slippe taket samtidig som jeg skulle la sinnet slippe taket. Han her var for øvrig en nogenlunde trivelig fyr, problemet her var vel heller at vi aldri snakket om årsaken bak aggresjonene mine. Jeg lærte meg kun sinnemestring i seg selv. Som jo er bra det også.

I fjor gikk jeg å så en privatpraktiserende psykolog. Han brukte ikke mange timer på å finne en diagnose på meg. Asperger har jeg. Det er jo rart at ingen av de andre psykologer og annet jeg hadde sett til nå fant noe tilsvarende. Jeg er fremdeles ganske usikker på diagnosen. Det stemmer at jeg har mange av trekkene til en med asperger, men med omsorgssvik, ingen mulighet til å utvikle med sosialt, mobbing på skolen, tap av forelder i ung alder, en kreftsyk far som brukte hammer for å ta oppvasken... så tror jeg at alle disse trekkene jeg bærer på kommer av helt naturlig erfaringsbaserte grunner. Men det kan jo hende at man også kaller dét for asperger.

Etter å ha fått en kronisk diagnose ble det slutt mellom meg og kjæresten. Etter 11 år. Hun gjorde det slutt med meg. Jeg vet fremdeles ikke helt hvorfor. Det var nok en pott av mange gode grunner.

Nå har jeg fått tildelt en psykiater som lukker øynene helt og ser ut til å sovne fra tid til annen mens vi snakker om traumene mine. Men jeg har i det minste begynt å faktisk snakke om traumene mine med psykiatrisk helsepersonell. Dette gjennombruddet var det en psykomotorisk behandler som stod for. Hun brukte lang tid på å snakke med meg, og få min tillit, så jeg endelig følte jeg hadde noen jeg kunne snakket ut med. Jeg er utrolig takknemlig for at jeg har møtt henne. Hun jobber på en privat klinikk.

Så av de jeg har sett gjennom mitt liv så har vi:

  • Barnepsykolog, ser meg kun en gang
  • Gammel overlegepsykolog, prøver å hypnotisere meg, ser meg kun en gang
  • Assistenten hans som er glad i ballonger, ser meg kun en gang
  • En gjeng på fire fem damer på DPS som blir oppgitt når jeg tar kontakt og som ellers forer meg piller og ikke vil snakke
  • En psykepleier som hjelper meg med skole og jobb
  • En psykepleier som spøker med å ville slå meg i magen, etter at jeg har blitt traumatisert av lignende hendelser
  • En psykepleier som er helt depressiv å snakke med
  • En psykolog som lo av forslagene mine og som erklærte meg frisk helt uten at jeg la merke til noe forskjell
  • En psykolog (?) som ga meg en stein fordi jeg var aggressiv
  • En privatpraktiserende psykolog som diagnostiserte meg med asperger
  • En privatpraktiserende psykomotorisk fysioterapeut som var den første av alle jeg har nevnt til nå som jeg fikk tillit til
  • En psykolog som sovner når jeg snakker med ham

Jeg er ikke overmåte imponert av denne samlingen med mennesker. Noen har vært flinkere enn andre. Jeg har for det meste sett folk i det offentlige helsevesen, men de få jeg har sett via det private har gitt meg et mye bedre inntrykk. Ja, psykologen jeg så ga meg denne diagnosen jeg er litt usikker på. Men han var veldig engasjert, aktiv i samtalen, og vekket på den måten tillit. Den psykomotoriske behandleren min så at jeg trengte å snakke, og fikk meg gradvis til å begynne å fortelle om fortiden min. Jeg tror det at vi av og til gjorde helt andre ting, kroppslige øvelser som skulle helper meg med smertene, også hjalp på samtalene i seg selv. Når man ikke fikk snakke, kunne man gjøre andre produktive ting i stedet.

#psykiskhelse #mentalhelse #psykiatri #psykologi #traumer #psykologer #psykiatere #mobbing #asperger etc

Når psykiateren sovner i timen

Det er selsomt. Jeg sitter der og snakker om ting som har vært veldig traumatisk for meg. På grunnlag av ting han har spurt meg om. Mens jeg snakker, lener han hodet mot den ene hånden, lukker øynene og detter ned i stolen.

Da skjønner jeg jo hva sengen på kontoret er til. Jeg var redd det var tiltenkt god gammeldags freudiansk psyko-analyse. Men den er jo åpenbart ment for ham.

Det er også interessant å legge merke til måten jeg reagerer på selv, emosjonelt. Der og da, i situasjonen, så gir jeg fullstendig blaffen i at han oppfører seg slik. Etterpå derimot, spesielt etter jeg har formidlet hendelsen til noen andre, så merker jeg at jeg blir litt opprørt. Dette at jeg sjeldent har noen umiddelbar emosjonell respons på ting, denne tregheten, er jo noe. Det er jo noe.

Hva kommer det av? Hva fører det til? Hvem vet. Jeg er egentlig litt fraværende i denne verden.

Han mente jeg burde "ta en titt på" modum bad. Modum bad er det jo noen her på bloggen som har foreslått tidligere også. :) Jeg har allerede bestilt legetime for å få en henvisning. Så får vi se hva slags ventetider det er der, og hva de eventuelt kan hjelpe MEG med.

 

#psykiskhelse #mentalhelse #psykiater etc

I dette hjørnet av verden

Jeg har nettopp sett en film som har berørt meg dypt. Latter har glidd over til tårer og snørr, for så å kaste seg over i latter igjen. Og ingenting er så selsomt som å plutselig styrtle mens gråtesnørra henger ut av nesa.

Skal du se på "In This Corner of the World", ta med lommetørkle. Og aller helst ikke les resten av dette blogginnlegget, da jeg er nødt til å spoile litt. Filmen går for tiden på cinemateket (Oslo), ut oktober.

Settingen er en jentes oppvekst i Japan på 30 og 40 tallet. Familien bor i Hiroshima. Første halvdel av filmen er veldig søt og lystig, og ville vært en skikkelig feel good film. Om det ikke var for at nedtellingen mot 6. August 1945 er aktivt i gang...

Jeg skal ikke røpe så mye mer, for da er jeg nødt til å spolere hele filmen. Jeg kan si så mye at det er en skikkelig slem film. Selv i de mest sorgtunge scenene kommer det subtile vitser som slenger deg kraftig fra gråt til latter.

'Selv om" det er en anime, kommer du dypt under huden til hovedpersonen, en jente hvis største lidenskap er å tegne. Tegningene og dagdrømmene hennes fyller hele narrativet. Selv når hun blir voksen, og lever med full krig rundt seg, er hun et dagdrømmende barn. Tegningene i filmen er helt fortryllende, musikken er engasjerende og historien vil du ikke glemme. Se denne!

#film #anime #anmeldelse #filmanmeldelse 

Ensomme, skamfulle menn som kjeder seg

Kom over et interessant innlegg av Charlie Hoehn som prøver å forklare hva som psykologisk ligger bak at en mann kan begå massedrap av en slik skala vi nylig så i Las Vegas. Jeg er ikke helt enig i analysen hans, men synes allikevel at de psykologiske faktorene han bringer frem hos menn i Vesten er interessante.


 

Ensomhet

Det første han peker på at er menn i USA er kronisk ensomme. Han peker spesifikt på sosiale interaksjoner som berøring, omsorg, varme, empati og nære relasjoner. Etterhvert som menn vokser opp, mister man den type relasjoner og menn har vanskelig for å etterspørre eller gi uttrykk for et slikt behov.

Jeg opplever det samme selv. Fysisk nærhet blant venner hos "gutta" er en sjeldenhet. Man kan gi hverandre en ironisk klem og si "no homo" etterpå, hvis man er litt beruset først. Men det stopper der. Og jeg har observert at menn i andre kulturer, som på andre måter gjerne er mer "macho" og tøffe enn menn i vesten, ofte er mye mer fysisk intime enn hos vestlige/nordlige menn.

På 60-tallet var det et massedrap ved en skole. På 80-tallet var det 27. På 90-tallet 58. I det siste tiåret har det vært over 120. Når man skal diskutere hvorfor det er så stor forskjell på slike masse-drap i USA og Europa er det riktig å peke på tilgang på våpen. Når man derimot spør seg hvorfor massedrap i USA har vokst enormt i løpet av de siste ti-årene, holder ikke den analysen lenger. Det var like enkelt å få tak i våpen på 60-tallet som i dag.

Det som kanskje har endret seg er synet på hva det "maskuline" består i, og hvor ensomme menn i dag føler seg. Dette er dog vanskelig å si noe konkret om, veldig lite forskning på dette feltet er gjort ? kjønnsforskning har en tendens til å forutsette mannen som en privilegert overgriper. Forskning som tar utgangspunkt at menn/gutter skal lide nød av noe slag blir gjerne underprioritert. (Det heter gjerne blant annet "Senter/Forening for kvinne- og kjønnsforskning".)

 

Kjedsomhet

Etter at Charles Whitman i 1966 drepte 16 mennesker og skjøt over 40, skulle Dr. Brown og hans forskerteam se på hva Whitman hadde til felles med andre massemordere. Som de kom frem til:

None of them engaged in healthy rough-and-tumble play. The linkages that lead to Charles Whitman producing this crime was an unbelievable suppression of play behavior throughout his life by a very overbearing, very disturbed father.

Å la barna leke uten tilsyn, bruk av lekepistoler og pil og bue, og andre "røffe og tøffe" leke-aktiviteter har blitt mer og mer politisk ukorrekt de siste tiårene. Jeg husker jeg lekte krig i skogen med en venn (vi var venner på fritiden, men ikke på skolegården, det var jeg for upopulær til). Han hadde lagd "geværer" av treplanker, som vi skjøt "fiender" av luft med. Til og med denne totalt uskyldige leken ble sett ned på av både lærere og mødre. Heldigvis lot vi oss ikke affektere så mye av hva voksne måtte mene ...

Jeg husker også at vi bedrev sverd-lek, med tre-sverd, og det var i grunn veldig voldsomme saker. Store sjangser for å skade seg. Men det var i en setting hvor jeg ikke ble mobbet, jeg følte meg inkludert ved sånne type leker.

Dr. Grey har forsket på forholdet mellom lek og psykiske lidelser, og har følgende å si:

?Over the past half century, in the United States and other developed nations, children?s free play with other children has declined sharply. Over the same period, anxiety, depression, suicide, feelings of helplessness, and narcissism have increased sharply in children, adolescents, and young adults? The decline in play has contributed to the rise in the psychopathology of young people.

Hvis man for et øyeblikk slutter å tenke på mannen fra et kulturelt perspektiv, men heller fra et rent biologisk. Og ser hvordan mannlige pattedyr oppfører seg, spesielt under oppveksten i naturen, begynner dette å falle på plass. Ikke bare er primat-hjernen en del av oss alle, hos barn er de mer sofistikerte "kulturelle" delene av hjernen underutviklet, og man trenger riktig form for sosial stimuli for at disse "ytre" delene av hjernen skal utvikle seg ordentlig. Å drepe dype biologiske behov, som røff lek og riktig sosial interaksjon, dreper den naturlig psykologiske utviklingen hos gutter/menn.

Skam

En tredje ting nesten alle massemordere har er følelsen av å bære på en dyp skam. Og opplevelsen av at dette er noe man ikke må, eller kan, dele med andre. De normale sosiale konstruksjonene, som ellers ville sørget for at man får ventilert dårlige følelser, eksisterer ikke lenger. Fordi man er ensom, fordi man ikke har "lekekamerater". Og jeg har opplevd den selvsamme skammen på kroppen selv. Folk som har reagert negativt når jeg har delt negative personlige følelser eller opplevelser. Kjærester som synes det er usexy og lite mandig hvis jeg gråter. Fraværet av venner jeg kan være fortrolig med.

Jeg har dog åpnet meg mer og mer det siste året. Og jeg skammer meg mindre. Jeg føler meg fremdeles veldig ensom, men jeg har venner jeg åpner meg mer for. Jeg klarer noen ganger å gi andre menn ikke-ironiske klemmer, og det virker som at de fleste som opplever det (som mottagende part) setter pris på det.

 

#psykiskhelse #mentalhelse #ensomhet #lek #skam #menn #massemord 

Mitt største ønske

Jeg ønsker at noen holder rundt meg og trøster meg når jeg gråter. Men jeg er takknemlig for at jeg får til å gråte.

Ingenting fra fortiden

Noen ting er bare ikke til å beskrive med ord.

 

Jeg har brukt en del tid på å skrive om vonde minner fra fortiden i det siste. Ikke er jeg ferdig med det heller, de skal også analyseres og bearbeides .... og jeg forventer at dette vil ta sin tid da jeg alltid blir opprørt når jeg driver med dette, og klarer kun korte intervaller av gangen. Det er et aspekt ved dette som jeg føler ikke tar opp ting fra min fortid som også har vært med på å forme meg i stor grad: Nemlig alt det jeg ikke fikk oppleve.

For eksempel er det en del tv-serier og underholdning jeg ikke klarer å få med meg i dag. For eksempel The 70s shows. Og annet som går greit, men allikevel uten å få en del vonde følelser, sånn som the Misfits. Ikke fordi disse minner meg om traumatiske opplevelser, men fordi de minner meg om ting jeg savnet i min oppvekst.

Jeg klarer rett og slett ikke denne melankolske mimringen om ungdomstidens lek med kjærlighet og seksualitet. Hvor ungdommen flørter og eksperimenterer seg imellom. Det er noe jeg på ingen måte var noen del av. Jeg står nok ikke i noen særstilling her, å føle seg helt utenfor på denne måten. Det er allikevel en form/variant av mobbing som er viktig å ikke glemme og lett å overse.

Når jeg skriver om måten jeg har fått juling, stygge ord som ble ropt mot meg eller tagget opp på dassveggen på skolen, eiendeler som ble frastjålet og så videre, så er jo dette ille ja. Men mobbing trenger ikke inkludere slike stygge handlinger, og fremdeles lage mange arr. Bare det å ikke høre til, å ikke bli inkludert sosialt, selv om det aldri er noen som gjør eller sier noe direkte stygt mot deg.

Det er nok også derfor jeg har taklet bruddet med eksen min såpass dårlig. Hun var den første jeg opplevde kjærlighet med. Kjærlighet eksisterte ikke i familien min, på skolegården eller i klasserommet. Arenaene jeg oppholde meg i under min oppvekst.

Så alskens mimring om hvor flott barndom eller ungdomstid er, styrer jeg unna. Men det er spesielt mimringen over ungdomstidens utforskning av romantisk kjærlighet og seksualitet jeg ikke klarer å forholde meg til. Jeg føler meg fremdeles veldig klønete når det kommer til den type følelser og aktivitet.

 

#barndom #mobbing #kjærlighet

Fra fulle folk hører du ikke sannheten

Jeg ble slått av min far, i ansiktet, når jeg var 12. Han kjeftet på meg, fordi han mente jeg hadde ødelagt ferien. Han var full, vi var på en campingplass i danmark. Jeg og broren min hadde lagt oss, og sov når han kom inn. Men våknet med en gang. Han var full. Han kjeftet på oss, på meg.

Hele ferien hadde jeg vært sur og tverr. Han hadde betalt for ferien med erstatningspenger etter mors død. Nå skulle vi ha det fint, kose oss, vi var på ferie. Vi skulle ikke være sure eller triste.

Men jeg var sur og trist. Og det var feil. Så han slo meg. Og kjeftet på meg. Når han var full.

Han hadde et mantra han ofte sa. "Av barn og fulle folk hører du sannheten." Han sa også dette etter denne hendelsen. Gjerne mens han var full. Hver gang han sa dette, tenkte jeg på når han kjeftet på meg og slo meg. Selv om han ba om unnskyldning dagen etterpå, så sa han senere, flere ganger. Av at fra fulle folk hører du sannheten.

 

#omsorgssvikt 

Takle angst: Gi hjernen kontakt med kroppen igjen

Hvis du merker at du begynner å få et angst-anfall, eller hvis du har et angst-anfall men du er skjerpet nok til å følge instruksjoner. Her har jeg en liten guide til hvordan du kan roe kroppen ned igjen, og få hjernen og kroppen din tilbake til en mer stabil situasjon. Jeg kan ikke love at det hjelper for noe som helst for deg. Men disse øvelsene hjelper for meg.

Start

Finn en stol det er nogen lunde komfortabelt å sitte på. Len deg mot rygglenet. Sitt vanlig rett opp ned. Finn en stilling som du tror ville vært uanstrengt, om det ikke var for at du sitter der med angst.

Plasser hendene på lårene/fanget, så ikke armene henger rett ned. Pass på at det er god kontakt mellom gulvet og føttene, gulvet skal være i mest mulig kontakt med underlaget av føttene, uten at du bruker krefter på å presse ned føttene.

Trekk pusten dypt inn, med magen, via neseborene. Slipp pusten langsomt ut med munnen igjen. Pass på at lungene faktisk er helt tom for luft.

Pust

Ved angst begynner du å hyperventilere, og hjertet starter å slå fortere. Den mest effektive måten å roe ned kroppen igjen, er å ta kontroll over hvordan du puster. På den måten kan du fortelle hele kroppen at du egentlig ikke er i en fare-situasjon allikevel.

Start å gjør den puste-øvelsen du liker best, og som roer deg ned best mulig. Her er et par puste-øvelser jeg liker:

  1. Se for deg en firkant. Når du puster inn, følg blikket fra et hjørne til det neste. Når du puster ut, følg blikket fra dette hjørnet til neste. I en klokkebevegelse.
  2. Pust inn og tell til to: een, too. Pust ut og tell til fire: tree, fiire.
  3. Pust inn og hold for et nesebor. Pust ut og hold for det andre.

Rull fot

Når du har angst kan hjernen bli veldig opphengt i enkelte spesifikke kroppsdeler, eller den kan "sone ut" helt og ikke forholde seg til kroppen. Vi kan fikse på dette ved å stimulere den kroppsdelen som er lengst unna hjernen, føttene.

Finn en helt rund, tynn, pinne. For eksempel kan du kutte av en del av et kosteskaft (ca. 20 centimeter). Selv bruker jeg kjernen til en aluminiumsrull, men den har det problemet at jeg ikke kan presse hardt på den.

Før du starter øvelsen, kjenn etter hvordan det føles under føttene når de hviler mot underlaget. Prøv å sett ord på det. Ingen ord er feil.

Plasser den ene foten oppå rulle-pinnen. Pinnen skal rulle langs med foten, fra tåballene til hælen. Bruk gjerne litt kraft, og rull bestemt med foten opp og ned.

Pass på at skuldrene slapper av og fortsett å rulle. Hold på i mellom 2 og 5 minutter.

Når du er ferdig, hvil begge føttene mot gulvet igjen. Prøv å sett ord på forskjeller du føler på foten du har rullet. Forskjell mellom høyre og venstre fot, samt forskjell fra før og etter rulling.

Gjør samme øvelse med den andre foten.

Gå en lang spasertur i rolige omgivelser

Hvis de forrige øvelsene har hjulpet, er du nå litt mer rolig enn før du startet dem. Kanskje det er på tide med litt sjokolade og/eller en kopp te og en koselig film? Mosjon kan også være en god terapiform, men ikke hvis du føler det som en plikt eller hvis turen er stressende (mange trafikklyder eller annet ved turen som stresser deg opp). Prøv å knytt gode følelser til de aktivitetene du gjør for å hanske med angst-plagene.

 

#angst #terapi #øvelser #pusteteknikker #pusteøvelser #grounding 

Kroniske smerter og angst

NB: Dette er en blogg-post å Internet. Jeg er ingen ekspert i det jeg skriver om her. Dette er et viktig tema for meg, og jeg bruker bloggen som en slags kladdebok. Jeg skal lese mer om dette temaet etter hvert, når jeg finner pålitelige gode kilder.

Når du har angst-anfall spruter binyrene ut stress-hormoner i kroppen din. Adrenalin og kortisol. Man begynner å hyperventilere og får høy puls. Man kan også begynne å oppleve smerter eller andre skumle kroppslige reaksjoner. Dette er ikke innbilning, slik helsepersonell ofte vil ha deg til å tro. Men det er heller ikke farlig. Det er hjernen din som er høy-sensitiv. Små sanse-sensoriske inntrykk, som man vanligvis kanskje ikke legger merke til engang, blir av hjernen overdrevet til å bety fare. Og når hjernen mener den kjenner fare, så sender den tilbake smertesignaler til relevante (og noen ganger irrelevante) kroppsdeler. (Se for eksempel Explain pain av Moseley og co.)

Dette er et faktum få mennesker vet, også blant helsepersonell, men det er viktig å få med seg hvis du opplever smerter i forbindelse med angst: Det er hjernen som sender smertesignaler til kroppen. Det betyr IKKE at du bestemmer om elelr hvor du har vondt. Vi snakker ikke om den bevisste delen av hjernen. Det betyr bare at hvor vondt noe gjør, avhenger av konklusjonen på et spørsmål hjernen alltid stiller seg: Betyr disse signalene jeg mottar at noe er farlig?

Hvis hjernen tror at et signal den får fra kroppen er farlig, sender den et smertesignal tilbake. Dette er for å få deg til å reagere på smerten. Få hånda ut av flammen! Med forhøyede nivåer av kortisol, adrenalin og hva annet som gjør at hjernen er i "alarmberedskap", så vil alt virke farlig, og smertene kan fort komme.

I tillegg blir man under angst anspent, gjerne ved halsen, brystet, magen. Og muskler som spenner seg påvirker sanse-nervene. Bare stram hånden din, du kjenner at den er stram. Disse sensoriske følelsene kan da, ved angst, tolkes av hjernen som farlig. Og plutselig gjør det veldig vondt, i brystet, i magen eller andre deler av kroppen. Og du reagerer naturlig ved å anspenne denne kroppen enda mer, som setter i gang en syklus som er vanskelig å vende.

Hvis du ender opp med kroniske smerter, så har hjernen blitt vant til å tolke all sensorikk fra denne delen av kroppen som smerte. Da trenger du hjelp for å normalisere hjernen din igjen. Man kan prøve kognitiv terapi, psykomotorisk fysioterapi, eller basically en hvilken som helst terapeut som er villig til å ta din opplevelse seriøst. Du kan ha problemer med å få tildelt en slik terapeut via det offentlige, avhengig av hvor heldig du er med fastlegen din. Og denne type terapi er tidkrevende, så det kan bli litt av en utgift å dekke det selv.

Jeg ser for meg at dette er noe som kan fungere bra i gruppe-terapi sammenheng. Jeg vet at kroniske psykosomatiske smertelidelser er relativt vanlig. Jeg vet også at mange av de som opplever dette ikke får tilbud om behandling, og at de som får et slikt tilbud kan takke nei fordi de opplever sin smerte-lidelse som kroppslig, og ikke psykisk (noe den faktisk er, jeg mener helsepersonell ikke er så flinke til å kommunisere om denne typen lidelser).

Faktisk mener jeg at alle med kroniske lidelser kunne hatt godt av å gå i et slikt kurs. Også hvor det er fysiske tilstander til stede, så som kronisk betennelse, artrose og andre tilstander som fører til smerte. Jeg tenker meg at også hos de med slike lidelser, så kan hjernen over tid overtolke signaler fra kroppen, og smerte-opplevelsen kan bli sterkere enn den trenger å være.

For alt jeg vet kan det hende at det finnes slike kurs allerede. Jeg har ikke aktivt sett etter slike, men jeg har heller ikke fått noe slikt anbefalt av helsevesenet.

Hva burde et slikt kurs bestå av? Jeg har et par tanker, og jeg kommer straks med en blogg-post om dette nå.

 

#angst #smerte #psykosomatisk #psykosomatisk_smerte #kronisk_smerte #kroniske_smerter #terapi #gruppeterapi

Skoleballet

Det var siste året på barneskolen. Min mor hadde vært død et halvannet års tid. Jeg ble fremdeles mobbet og skyflet rundt på skoleplassen.

En spesifikk person angrep meg et friminutt. Jeg husker ikke hva han gjorde. Jeg husker bare at jeg ble veldig opprørt, jeg hylgråt og løp vekk fra skolen. Inn i skogen. Jeg så nesten ikke hvor jeg løp på grunn av tårene.

Med ett gjør det veldig vondt i benet, og løpingen stopper brått. En skarp sten har truffet leggen min. Det gjør veldig vondt.

Jeg klarer å hinke meg tilbake til skolen igjen. Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Tørte ikke gå til klasserommet. Jeg går mot lærerværelset. Jeg tror en lærer se meg komme hinkende før jeg har entret bygningen. Jeg blir tatt med inn i et rom i administrasjonsbygningen, og venter på at far skal hente meg. Dette blir ikke siste gang han kjører meg til legen på grunn av skader som kommer som en følge av mobbingen.

Jeg har kuttet over et leddbånd og må gå med krykker i flere uker. Halter i flere måneder.

Like etter denne hendelsen var det et slags skoleball. Det var snart på tide å starte på ungdomsskolen. Nye fjes fra andre barneskoler. I den forbindelse ble det arrangert et ball, hvor man skulle bli kjent med de andre. Jeg ble liggende hjemme den kvelden, på grunn av skaden i benet mitt. Jeg ligger helt alene, for faren min var frivillig med på å arrangere ballet.

Jeg husker dette som både traumatisk, og veldig sårt.

#traumer #mobbing #barneskole #angst #depresjoner #psykiskhelse #mentalhelse

Traumer

Jeg holder på med et prosjekt som heter "Self authorship". Her skal man systematisk skrive om sin fortid, nåtid eller fremtid. Og enten takle minner, endre vaner eller fokusere sine planer. Jeg holder nå på med fortiden min, hvor jeg skriver ned minner jeg anser som betydelige fra min fortid.

Jeg har her samlet alle minner jeg bærer på som jeg 1) anser som mulig traumatiske og 2) som jeg mener jeg ikke har ferdig bearbeidet på et eller annet nivå. Denne oppsummerende listen skal blant annet være meg til hjelp hvis jeg ber fastlegen om henvisning til 

Minner jeg fremdeles bærer med meg, og som er anser som traumatiske, inkluderer.

  • Bli slått av far som liten
  • Nabojenta utnytter meg seksuelt når jeg er i førskolealder
  • Mor kaster stol mot meg så den knuser
  • Mor slår i stykker salongbordet av glass
  • Stukket av en blyant i håndleddet
  • Blir ridd rundt i klasserommet som en hest av "medelev" (tilsvarende ydmykende hendelser skjer flere ganger)
  • Får daglig/ukentlig omgang med juling
  • Mor dør, ingen rom for sorgprosess
  • Før besøk til psykiater i en alder av 12 prepper faren min meg om hvor farlig psykiatere er
  • Faren min slår meg og kjefter på meg i fylla for å ha "ødelagt ferien" han har betalt for forsikringspengene etter mors dødsfall
  • Enda mer voldsomme mobbe-episoder på ungdomdsskolen
  • Jevnlig blir jeg kvelt til jeg besvimer. Er med på det frivillig, i et forsøk på å bli populær
  • En lærer tar tak i kragen min ved nakken og slenger meg rundt og rundt i klasserommet så jeg ikke får puste
  • Faren min får kreft og blir innlagt på sykehus
  • Faren min kommer hjem igjen og avslører all gjelden han har. Svær bunke med inkassovarsler, betalingspåminnelser og oversikt over forbrukslån
  • Mitt første panikkangstanfall, jeg er sikker på at jeg skal dø
  • Blir kjeftet på av far mens jeg har et panikkanfall
  • Finner ut at faren min har stjelt alle sparepengene mine. Får raserianfall inne i banken.
  • Fastlegen min ler av meg når jeg prøver å få hjelp for angst-anfallene mine.
  • Min aller første kjæreste mener jeg har for liten penis til å tilfredsstille henne. I en episode løper hun ut av rommet og skriker at hun hater meg.
  • Senere i forholdet vil hun at jeg skal slanke meg, da det både fører til at den ekle magen min blir mindre og at kanskje mer av penis vil stikke ut av kroppen...

Jeg har opplevd ting i nyere tid også, som kanskje ikke er like dramatiske som de over, men som jeg allikevel ikke klarer å takle på noen god måte fordi jeg fremdeles bærer ballasten av de hendelsene før nevnt. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Mange av tingene ovenfor har jeg for øvrig skrevet om i tidligere bloggposter:

 

 

#traumer #mobbing #vonde_minner #fastlege #angst etc

Bølla og syndebukken

Han sitter hos helsesøster og gråter, helt fortvilet. I magen har han fire brukerdoser med hasj, pakket inn hver for seg med aluminium. Han var en pliktoppfyllende elev, som gjorde alle hjemmelekser. Hjemme hjalp han til med husarbeid (men var nok like tverr som man kan forvente av den gjennomsnittelige tenåring). Aldri hadde han brukt narkotika før. Men her satt han med fire brukerdoser i magen.

Politiet hadde kommet på et uanmeldt besøk inn i klasserommet. Han satt ved vinduet, lengst vekk fra døren. Ikke langt unna satt klassens verste bølle. Som tjente penger på dealing, mest for å kjøpe stoffer til seg selv. Og som alltid gikk rundt med varene på seg. Når politiet kom inn, fikk det øya opp hos bølla. Men han visste råd. Han satt tett ved klassens sjenerte gutt, som aldri turte å stå opp for seg selv eller si i fra om noe var galt til lærerne. Denne gutten var også ivrig på å passe inn, og ville aldri sladret om rampestreker.

Bølla tar sine brukerdoser og slenger i fanget til den stille gutten. «Hold på disse» hadde han sagt, og sett ham truende inn i øynene. Og gutten observerte godt og tydelig at politiet var på vei opp mot kateteret. Han fikk kanskje sjokk og panikk på en gang. Han visste godt hva de små kulene med aluminium var for noe. Før han hadde visst ordet av det, hadde han svelget samtlige.

Og politiet var faktisk der for å se etter narkotika. De var knapt 14, men ryktene hadde nådd politikammeret. Deres saktmodige adferd hadde derimot ikke medført til noen arrestasjon, men snarere til at en uskyldig liten gutt satt hos helsesøster og gråt.

 

(Ikke en selvopplevd historie.)

Utredning

Tenk å kunne bli utredet. At man systematisk fikk gå gjennom en rekke spørreskjemaer, tester, prøver og undersøkelser for å kartlegge hva slags psykiske lidelser og utfordringer som man har. Med tanke på at jeg har opplevd en rekke traumatiske hendelser i løpet av mitt liv, sliter daglig med angst og stress og har fått en pekepinn fra psykolog om at jeg kan ha asperger.

Samtidig kan man ha med i regningen at å leve under konstant stress faktisk ødelegger hjernen. For mye kortisol over lengre tid ødelegger den delen av hjernen som har med episodisk hukommelse i gjøre. I tillegg tilskynder den eldingen av hjernen. Folk som har opplevd tilsvarende ting som meg ? i sær tap av forelder som liten og omsorgssvikt ? har faktisk lavere forventet levealder blant annet på grunn av dette.

Derfor skulle man tro at når man går til fastlegen gjentatte ganger på grunn av angst, og når man nevner erfaringer som mobbing, omsorgssvikt og tap av forelder til legen, at vedkommende straks henviste deg til noen som kan utrede deg. Som ved alle andre sykdommer, tidlig avdekking via utredning kan gjøre mye. Man vet i dag veldig mye om hvordan man kan hjelpe på for mye kortisol. Moderne forskning viser blant annet at kunstig tilføring av oxytocin er med på å balansere hormonsystemet.

Når jeg har tatt diagnostiseringstester på Internet, bærer det ingen tvil om at jeg har store utfordringer med angst og stress. I tillegg er det store muligheter for at jeg har PTSD og asperger. Men, tester man tar på Internet kan man jo ikke ta seriøst (selv om de på alle måter er de samme skjemaene som man fyller ut når man er til utredning).

Jeg nevnte også ønsket om å bli utredet overfor psykiateren som det norske helsevesen har begunstiget meg. Han virket ikke nevneverdig interessert i dette, men jeg får prøve å "nevne det" en gang til.

Privat og offentlig

Et alternativ er jo å få en utredning hos en privat klinikk. Det koster en god del penger, men hvis jeg kan bruke resultatet til å bli bedre er det så absolutt verdt pengene. Spørsmålet er da, KAN jeg bruke funn fra private klinikker for igjen å få behandling hos det offentlige helsevesenet? Svaret på dette er et stort TJA. Jeg er da igjen avhengig av å få henvisninger fra min fastlege, og det må finnes klinikker/terapeuter som synes at jeg er et "viktig nok" tilfelle.

Og dette er selve hovedkjernen i norsk psykiatri, og ofte helsevesen som sådan. KØ. Det er lange køer. Og folk blir mer syke mens de venter på behandling i kø. Helseministeren prøver å skryte på seg kortere kø i Norge for tiden, men dette er bare triksing med tall. Hvis en klinikk kaller deg inn, spør deg "Hvordan har du det?" og så sender deg hjem igjen, så står du ikke lenger oppført på listen over folk som venter i kø. Da har du jo nemlig fått din første konsultasjon! Det finnes derimot ikke noe mål på hvor lang tid det går (hvor stor kø du venter i) fra du blir diagnostisert til du blir frisk igjen. Telte man på den måten, ville nok folk som ikke har vært eksponert for det norske helsevesenet vært så fornøyd som de er i dag.

Det verste med køene i psykiatrien, er at det som i utgangspunktet er lettere psykiske lidelser, kan forverres til det uhelbredelige. Nettop fordi hjernen faktisk blir ødelagt av for høye eller for lave hormonelle nivåer over tid. Som sagt, forhøyede kortisol-nivåer ødelegger episodisk minne og elder hjernen kjappere. Når man da, for eksempel i Oslo, i gjennomsnitt må vente 6 måneder på å få se en psykolog eller psykiater, kan mye være ødelagt før man får hjelp. Jeg har også lært at flere som utvikler paranoid schizofreni opplever mye stress og belastning over tid, helt til man ikke klarer å bære vekten av alle bekymringer lenger.

Tar man turen innom nettsidene til private psykiatriske klinikker, hevder alle det samme: Det viktigste er å først få en diagnose, for å vite hva man skal behandle. Man trenger en utredning. Men, som en av disse skriver «Men innen psykisk helsevern er dessverre dette ingen selvfølgelighet.» At det ikke er noen selvfølgelighet å få noen utredning eller diagnose, er jeg styggelig klar over. Ingen av mine offentlig ansatte fastleger, psykiatere, psykologer eller annet helsepersonell har noen sinne ytret ordet "utredning" i mitt nærvær. Noen sinne. Og nå har jeg snart 14 års erfaring.

Hva gjør man?

Så hva skal man gjøre, mens hjernen forfaller og kroppen durer av adrenalin og kortisol, og venter på at ingenting skal skje?

Vel. For det første må man jo bare prøve og prøve igjen. Jeg har vært hos fastlegen min tre ganger i år, og selv føler jeg at det er en del ganger. Jeg blir flau når jeg ser ham, fordi jeg "syter" over angsten min. Samtidig burde jeg nok være enda mer frempå for å i det hele tatt komme noen vei.

For det andre har man jo det private alternativet, og kjøpe seg en utredning. Det koster penger, og resultatene man får kan det offentlige helsevesen velge å ignorere helt. Da står man tilbake på å betale private psykiatere, psykologer etc. for å få behandling for de lidelser utredningen påpeker at du har.

Men selv dette kan ta tid. Og er du som meg, så er du allerede treg med å finne ut av hvor du kan gå, hvem du bør kontakte, for utredning. Fordi når man sitter der med stress, angst og depresjoner er det å lete etter alternativer på Internet veldig tungt og vanskelig. Tja, hva kan man gjøre?

Selv benytter jeg meg av mindfulness for å klare å slappe av. Ofte gjør jeg dette med en gang jeg kommer hjem fra jobb, og gjerne sovner jeg mens jeg mediterer. Når jeg våkner ut på kvelden en gang lager jeg middag, ser litt på tv, og så går jeg og legger meg igjen.

Jeg bruker også alle slags tenkelige remedier. Te, varmeflaske, ullpledd og et stykk Ludde fra IKEA kan roe meg ned. Med mindre det ikke gjør det.

 

Nå har jeg faktisk sendt et par eposter til private klinikker og spurt om hvor mye det koster å få en fullstendig utredning. Så får vi se.

 

#psykiskhelse #mentalhelse #helsevesen #helsevesenet #privatklinikk #angst #asperger #depresjon #ptsd #ikea #ludde #hjernen #kortisol etc

Fremdeles opprørt

I en tidligere bloggpost skrev jeg om en hendelse som gjorde meg litt opprørt.

Jeg er høysensitiv, og takler ikke mye lyd- eller sanseinntrykk. På grunn av en rekke erfaringer med å ha bli mobbet ? noe som fremdeles påvirker min psyke betraktelig ? er jeg engstelig for andre mennesker. Spesielt mennesker jeg ikke kjenner, og veldig spesielt når det er mange av dem til stede på en gang.

Derfor er det veldig slitsomt for meg å være med på såkalte conventions. Jeg vet ikke helt hva man skal kalle det på norsk. Tusenvis av mennesker, mye ting som skjer i løpet av en dag, veldig mange inntrykk. Jeg var med på en slik convention i forrige uke, som varte fra fredag til og med tirsdag. Jeg hadde heldigvis fått mitt eget hotellrom, som jeg flyktet til stadig. Hoppet over en forelesning, og sov litt. I tillegg hadde hotellrommet mitt et badekar, noe som hjelper veldig på med å roe meg ned, (i tillegg til de fine øvelsene jeg har lært av psykomotoriske fysioterapeuter).

Allikevel var disse tre dagene veldig slitsomt for meg. Jeg følte aldri at jeg fikk slappe av helt, selv ikke på hotellrommet. På natten fikk jeg ikke sove ordentlig, og når jeg trakk meg tilbake til rommet på dagtid lå jeg mest og kjente på hvor anspent og vondt brystet mitt var.

Dessverre så var det ikke slik at vi skulle hjem når opplegget var over. Vi skulle være der en dag til, og bedrive såkalt "team building". Vi skulle gjøre to aktiviteter, og begge deler ble holdt hemmelig for oss. Aktivitet en viste seg å være sykling rundt i byen vi oppholdt oss i. Det var for så vidt veldig fint, selv om jeg var litt skeptisk på forhånd.

For det første så får jeg angst av å ha høy puls. Helt siden jeg fikk panikk-angst anfall for 14 år siden (eller så), har høy puls gjerne ført til sterke bekymringer for hjertet mitt. I tillegg til dette, så har jeg lært en del puste-teknikker for å roe meg ned når jeg får angst. Disse fungerer som regel utmerket til vanlig. Men når jeg er andpusten etter fysisk utmattelse, så fungerer disse øvelsene særdeles dårlig. Disse ser snarere ut til å forverre angst-tilstanden min. Så tanken på å sykle rundt i en hel fremmed by, sammen med mange kolleger som ikke aner om disse lidelsene, var veldig, veldig skummelt.

Heldigvis fant jeg fort ut at å sykle rundt i bedagelig tempo på ingen måte gjør at pulsen går opp. Eneste problematiske stedet var en liten bakke, men vi tok heldigvis en pause rett etter at vi var ferdig med å bestige denne bakken.

Når vi tok denne lunsjpausen, avslørte de derimot neste aktivitet på programmet. Vi skulle spille noe som heter "laser tag". For de som ikke vet, så går det ut på å bevege seg rundt i mørke rom og skyte på hverandre med laser-pistoler. Dette var noe jeg på ingen måte var klar for å høre, i den tilstanden jeg da var i. Etter å ha blitt bombardert med lyd- og andre sanseinntrykk tre dager på rad, følt meg veldig anspent og sliten etc, så ble det en veldig emosjonell nedtur for meg å høre om dette.

Vi skulle ta t-banen på vei til dette opplegget, som gjorde det vonde verre. Det var veldig klamt, og det føltes ut som at jeg ikke fikk puste ordentlig. Noe som igjen trigget angsten min. Nervene mine var veldig frynsete på dette tidspunktet. Heldigvis får jeg tid en kjapp prat med sjefen min, forklare ham noe av situasjonen, og spørre om det er greit at jeg ikke ble med. Dette var selvfølgelig helt greit.

Jeg blir allikevel med ned der de skal spille laser tag. Det var på en helt avsidesliggende del av byen, og gitt den angsten jeg allerede bar i meg stolte jeg ikke på at jeg kunne finne veien tilbake til hotelle på egenhånd.  Jeg tørte rett og slett ikke gjøre annet enn å holde meg til gruppen. Heldigvis var ikke jeg den eneste som ikke ville delta i dette opplegget. Vi var tre stykker som satt og ventet.

Her er det også greit å nevne, at i tillegg til fobi mot høy puls, har jeg også fobi mot høy musikk. Det stammer av de samme årsaker, når jeg kjenner bassen vibrere mot brystet mitt gjør det veldig vondt, og jeg blir bekymret for hjertet. Nede på dette stedet hvor de skal løpe rundt og skyte på hverandre, så spiller de selvfølgelig av høy bass-dundrene musikk. Også inne på rommet hvor vi sitter og venter på de som er med å spille.

Jeg klarer å spørre om de ikke kan dempe musikken noe i rommet hvor vi sitter og venter. Fyren kunne ikke et ord engelsk, men det virket som han skjønte hva jeg mente, da musikken etter hvert ga seg. Nå hørte jeg bare musikken dundre fra rommene hvor de løp rundt og skjøt hverandre (som egentlig var mer enn høyt nok til å gjøre meg enda mer engstelig).

 

Jeg reagerer veldig emosjonelt, og jeg blir veldig opprørt, av å ha blitt utsatt for dette. Før vi tok turen til utlandet, hadde jeg allerede forklart overfor min sjef om at jeg hadde problemer med høy musikk. Jeg hadde nemlig vært på en tilsvarende convention noen måneder tidligere, hvor de plutselig begynte å spille av høy musikk ? flere ganger ? der vi satt og hørte på foredrag. Og jeg hadde fått skikkelig angst av dette, og var bekymret for at dette skulle skje igjen. Han viste meg forståelse for situasjonen min i denne samtalen, og sa at han skulle forhøre seg med de som arrangerte konferansen om hvor vidt det skulle bli spilt av høy musikk.

Allikevel så sender han meg ned i dette helveteshullet for å leke krig. En person han vet sliter med mye angst, som er høysensitiv og som har vært på en konferanse i tre dager. Jeg synes faktisk at dette var veldig dårlig gjort. Jeg er fremdeles veldig opprørt over dette.

Dagen etter vi kom hjem, var det å dra rett på jobb igjen. Og på fredag. Jeg var helt hysterisk sliten, men fikk dratt meg på jobb. Hadde planlagt å bare være hjemme og sove og gå lange turer i skogen til helgen, og koble ut, roe meg ned. Og det var akkurat det jeg gjorde. Men jeg følte meg ikke noe bedre. Fremdeles veldig anspent, vondt i brystet og opprørt.

På mandag skulle jeg til psykomotorisk fysioterapi igjen, så selv om jeg var sliten dro jeg inn til byen for å jobbe. På tirsdag tilsvarende historie med psykiater. Men i dag skulle vi egentlig på NOK EN CONVENTION med masse mennesker, lyder og inntrykk. Jeg sa til sjefen min at jeg nok ikke kom til å være med på dette.

I dag meldte jeg meg syk fra jobben, selv om antall egenmeldinger for lengst er oppbrukt for i år. Og jeg kjenner fremdeles på at jeg er opprørt. Hos meg så gir det seg utspill i aggresjons-anfall. Jeg har fantasier om at folk på jobben ikke skjønner hvorfor jeg er hjemme, hvorfor jeg ikke ble med på laser tag, eller tilsvarende. Og jeg blir helt rasende. Pulsen går i hundre, hele kroppen min knyter seg, og jeg får voldelige fantasier. Hver gang det skjer må jeg roe meg ned, puste ut og prøve å tvinge kroppen min til å slappe av.

 

Jeg har også grått en del i dag. Eller, i hvert fall min versjon av å gråte. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive det, det kommer fæle lyder ut av munnen min også blir jeg litt slimete i halsen/nesa. Også hulker jeg. Noen ganger klapper jeg meg selv på ryggen og sier at det skal bli fint, de gangene kommer det faktisk også noen tårer ut av øya. Men jeg reagerer alltid litt negativt emosjonelt når jeg kjenner tårer. Jeg prøver å "tillære" meg at det er helt vanlig, naturlig og ikke noe fælt med tårer.

 

I morgen skal også de andre på konferanse. Jeg er litt usikker på om jeg skal melde meg syk, eller prøve å dra på jobben. Jeg tror nesten jeg bare må se an formen. Hvis jeg fremdeles har disse aggressive utfallene, tyder det på at jeg fremdeles er opprørt. Hva gjør man når man er opprørt? Jeg vet faktisk ikke. Jeg aner ikke hvordan jeg skal løse dette problemet. Det føltes ut som at å gråte hjalp litt, men det tok ikke lang tid før det bygget seg opp med anspenthet og aggresjoner igjen.

 

#psykiskhelse #mentalhelse #angst #jobb #gråt #opprørt #høysensitiv #mobbing 

Mer om mobbing

I dag åpnet jeg opp for psykiateren min om min fortid som mobbe-offer. Det er første gang jeg har snakket om dette med en terapeut.

Jeg ga ham to historier. Jeg synes historiene er fine, fordi de for meg markerer starten på, og slutten på, den fysiske brutale mobbingen.

 

Historie 1: Jeg er seks år og går på førskolen. En gutt i samme klasse stikker blyanten sin ned i håndleddet mitt, så jeg begynner å blø fra pulsåren der. Han var veldig hyper-aktiv og oppfarende av seg. Tilsvarende episoder med samme gutt opplever jeg utover barneskolen.

Historie 2: Jeg er 15 år og går i tiendeklasse. En i parallelklassen slår meg ned, helt uprovosert og uten noen åpenbar grunn. Når jeg ligger i bakken begynner han å sparke meg i ansiktet og bakhodet. Han har støvler med vernetupper på seg. Jeg begynner å blø og har blitt skadet i ansiktet. Som vanlig sitter jeg opprørt i klasserommet, uten å få til å gjøre noe som helst. Denne gangen ser læreren sårene i ansiktet mitt, blir hysterisk. Først holder hun rundt meg og lurer på hva som har skjedd, men jeg holder henne på avstand. Så løper hun ned på lærerværelset.

Det neste jeg husker er at faren min henter meg på skolen og kjører meg til legevakten. Deretter til politiet, hvor jeg anmelder hendelsen. Senere blir jeg vitne i en rettssal. Det er for så vidt mange flere momenter i denne historien som er interessant, men jeg orker rett og slett ikke skrive det ut.

 

Mellom historie 1 og historie 2 skjer det mange tilsvarende ting, I løpet av disse ni årene skal jeg oppleve en hel del faenskap, påført av jevnaldrende. Helt uten beskyttelse fra lærere eller andre voksenpersoner. Dette har nok påvirket meg mye som person. Jeg stoler ikke på folk, jeg tror alltid det værste. Samtidig har jeg et meta-perspektiv i fornuften min, som sier at det ikke er så ille. Men også samtidig, ALLE var jo med på mobbingen. Samtlige i klassen. Dette er en faenskap som lever hos absolutt alle mennesker. Noe man må være på vakt for.

 

#psykiskhelse #mentalhelse #mobbing

Veien til målet: Å bli psykisk frisk

I dag spurte jeg min psykiater hva slags plan han har, hva slags opplegg han har for behandling. Han svarte at han kan være et sted jeg går til, og får snakket ut om livet og om hendelser. Jeg vet ikke hvor fornøyd jeg er med dette svaret. Det er ingen plan. Ingen mål eller delmål. Bare et sted jeg frekventerer for å snakke. Jeg tror ikke det er en sunn måte å angripe et problem på.

Skal man følge en plan, så trenger man i det minste to ting.

1. Et konkret mål.
2. En måte å måle om man nærmer seg målet eller ikke.

 

Mitt konkrete, endelige, mål er å bli psykisk frisk. Men det er veldig stort, og ikke minst ullent. Når er man "psykisk frisk"? Men, det man gjør for å legge en plan, er å konkretisere den ytterligere, med delmål. Og jeg har mange fine delmål.

1. Ingen flere psykosomatiske smerter.
2. Ingen flere interne raseriutbrudd.
3. Ingen flere angst-relaterte problemer (fobi mot høy puls, fobi mot høy musikk, angst i folkemengder, engstelse for brystsmerter, etc).
4. Klare å gi uttrykk for negative følelser på en konstruktiv måte. For eksempel gråte når jeg er trist.
5. Klare å hevde meg selv i situasjonen, i stedet for å bite ting i meg og bære på bitterhet.
6. Unngå at en hel vanlig hverdag fyller seg opp med stress.

Listen kunne sikkert blitt lenger. Men alle disse delmålene har også samme problem. De er veldig generelle, og vanskelig å nå. Men de er i det minste lette å måle. Jeg kjenner på brystet mitt om jeg ikke har psykosomatiske smerter lenger. Jeg merker det hvis jeg ikke får flere interne raseriutbrudd lenger. Og disse delmålene kan igjen deles opp i flere under-delmål. Men her begynner jeg å få problemer.

 

For selv om jeg vet at disse punktene kan deles opp, så er det ikke rett frem å vite hvordan. Punkt 1 jobber jeg sammen med en psykomotorisk fysioterapeut for å ordne opp i. Og det virker som at han har en plan. Jeg har lært meg en rekke øvelser som skal få meg til å få bedre kontakt med kroppen min, og for å få kroppen min til å få bedre kontakt med omverdenen. Dette igjen kan brukes både for å lære kroppen min å slappe av, og for å kjenne igjen hvor følelsen "egentlig" kommer fra (noen ganger får jeg smerter i brystet fordi jeg blir sanse-motorisk stimulert andre steder uten å være bevisst på det. Hjernen blir skremt og sender smertesignaler til brystet).

Punkt 2 og fobiene nevnt i punkt 3, samt punkt 5 skulle jeg gjerne hatt en kognitiv adferdsterapeut å hjulpet meg med. Jeg har gått til sinnemestring før. Da fikk jeg en stein som jeg skulle ha i lommen, og hver gang jeg ble sint skulle jeg holde rundt stenen og langsomt slippe tak igjen. Kanskje jeg burde begynne å prøve dette igjen.

Punkt 4 kan det jo hende at psykiateren jeg går til nå kan hjelpe med. Jeg har til nå vært litt skeptisk til ham, fordi han har virket så uinteressert. Men i dag fikk jeg et bedre inntrykk. Jeg lurer på om han har lest denne bloggen og kjent seg igjen? :P

 

#psykiskhelse #mentalhelse #psykiater #målsetting

Stress ødelegger hjernen

Hvis du har hatt dårlige erfaringer i fortiden, klarer ikke tankene la deg være i fred før du har funnet ut hvordan du unngår at det samme skjer igjen. Du kan finne ut om du bærer på sånne opplevelser enda, ved å se hvordan du reagerer emosjonelt på disse følelsene. Minner som gjør deg sint, skamfull eller smerter deg på andre måter, og dette har skjedd for flere år siden, indikerer på at du fremdeles bærer på tung emosjonell bagasje.

Å bære på slik baggasje gjør at hjernen din tolker livet rundt deg som farlig. Dette gjør at kroppen reagerer med stress, kjemp eller flykt! Sinne eller frykt. Hvis dette er en kronisk tilstand, vil din mentale og fysiske helse bli svekket. Delvis fordi kroppen produserer mer kortisol, et stresshormon, som skal hjelpe deg med å flykte unna eller kjempe. Kortisol får kroppen i alarmberedskap, og gir deg energi til å slå fra deg eller løpe. Men samtidig blir andre kroppsfunksjoner degradert. Hukommelsen fungerer dårligere, så også immunsystemet og fordøyelsessystemet. Ledig energi blir brent opp.

Over tid vil de delene av hjernen som er ansvarlig for minner og følelsesmessig kontroll bli skadet. Derfor er det særdeles viktig å holde stressnivået innenfor rimelige grenser.

Transkribert fra https://www.selfauthoring.com/

Så sant som det er skrevet.

#stress #hjernen #psykiskhelse #angst #sinne

Konsekvensene av å bli sliten

Nå er jeg veldig sliten. Det har vært mye stress og få muligheter til å slappe av fra søndag morgen til i går kveld (onsdag kveld). Fire dager med konferanse, firmatur, utflukter. Med mange mennesker, lydinntrykk, høy musikk (som jeg får smerter i brystet av), alkohol, og så videre.

Søndag var det å komme seg til flyplassen, vi skulle til en konferanse i utlandet. Bare en flytur i seg selv er i utgangspunktet veldig slitsomt for min del. Jeg stresser alltid med innsjekking og sikkerhetskontroll. Når det er over slapper jeg litt mer av, jeg er alltid ute i god tid så jeg rekker litt mat og en øl før boarding. Under selve flyturen får jeg alltid problemer med brystet, det gjør vondt og jeg bekymrer meg.

Jeg husker ikke hva vi gjorde på søndagen når vi kom frem. Det er helt slettet vekk fra hukommelsen min. Det var noe grill-buffet på kvelden. Mandag og tirsdag var det konferanse, masse forelesninger. 1/3 interessant. 1/3 totalt uinteressant. Og 1/3 bullshit. På kveldstid var det middag og sosiale aktiviteter. Hele dagen var preget av mange mennesker, høye lyder, musikk. Ting som får en introvert person som meg veldig sliten.

På tirsdagen skulle det være utflukter, men hva det gikk ut på var hemmelig. Først dagen før fikk vi vite at første utflukt var sykling. I regnet. Vi fikk beskjed om at det ville være ute-aktiviteter, så jeg hadde tatt med en paraply i tilfelle regn. Men så skulle vi altså på sykkel. Men det gikk greit, jeg fikk kjøpt meg en poncho. Under lunsjen fikk vi vite at neste aktivitet var "laser tag".

På dette tidspunktet var jeg altså veldig sliten. Kontekstuelt kan det være greit å vite at en av mange grunner til at sosiale lag gjør at jeg blir sliten, er frykt for andre mennesker. Noe jeg har fått fordi jeg ble kraftig fysisk mobbet som liten, i en periode på 9 år. I fire dager har det vært flytur, mange mennesker, høye lyder ? jeg var helt utslitt. Så får jeg høre at nå skal jeg løpe rund i mørke rom uten vinduer og leke krig, akkompagnert med høy musikk (som jeg utelukkende får sterke brystsmerter av), leke at jeg skyter og blir skutt på mens jeg løper rundt hjørner og kaster meg rundt i et mørkt rom.

Jeg er sint, fordi jeg ikke fikk vite om dette før et par timer til det skulle starte. Fordi jeg var midt i en storby jeg på ingen måte er komfortabel med å forflytte meg rundt i av meg selv. Fordi ledelsen vet om mange av utfordringene mine, men på ingen måte gjorde har hintet til noen forståelse for min situasjon i det hele. Fordi jeg måtte avslå å delta i en gruppe-aktivitet og oppleve å få mange av mine kolleger til å komme med undrende spørsmål om hvorfor jeg ikke ble med. Fordi en av de som var med på å arrangere opplegget også vet om en noen av mine utfordringer, men valgte å sende meg inn på et slikt opplegg uten å advare meg på forhånd.

 

Nå, etter turen, er jeg veldig sliten. Når jeg blir sliten blir jeg oftere aggressiv. Jeg får innvendige aggressive utbrudd (eller da egentlig innbrudd?). Det starter med at hjernen min stiller opp en fantasi. Temaet i fantasien er alltid at jeg blir angrepet, gjerne emosjonelt. Jeg blir for eksempel klandret for at jeg ikke var med på laser tag, og blir møtt med liten forståelse for at jeg har angst og er sliten. I fantasien min går jeg til frontal-angrep mot vedkommende, verbalt. Jeg gjør det først klart og tydelig for vedkommende at jeg hadde et tilløp til panikk-anfall like før. Derfor hadde hadde jeg ingen mulighet til å være med. Å være såpass kynisk og følelsesløs å i den situasjonen presse meg på hvorfor jeg ikke kunne delta er helt umenneskelig.

Videre i fantasien min nevner jeg alle stygge ord som jeg mener beskriver vedkommende på en helt nøytral og objektiv måte, gitt måten hun har oppført seg på overfor meg. Jeg nekter å ha noe som helst med vedkommende å gjøre mer, og snur ryggen til hver gang hun er i nærheten. Forklarer for ledelsen i firmaet hvordan jeg opplevde dette, og nekter å jobbe i noen som helst relaterte prosjekter. (Dette er bare en av mange fantasier som har fått ansiktet mitt til å vri seg i vrede mens jeg sitter på toget, eller står på t-banen, eller går rundt på gata i løpet av dagen.)

Det er åpenbart at jeg frykter å ikke bli forstått. Jeg tviler derimot på at en utagerende aggressiv adferd hjelper andre til å forstå hvordan jeg har det. Jeg har et stort problem med at, når jeg forklarer andre hvor utslitt jeg er, og hvor vanskelig det er for meg å delta i slike turer, så virker det som at de ikke forstår. De forklarer meg at de også har hatt det veldig slitsomt.

Hvis alle har det like slitsomt, og får det like jævlig, som meg. Så er det rent ut barbarisk å arrangere slike turer i utgangspunktet. Jeg tviler på at det er tilfelle. I så fall må vi gjøre noen drastiske endringer i måten vi organiserer bedrift-Norge. Så konklusjonen min er at, nei, de fleste andre har nok ikke hatt det like jævlig som meg. De bare forstår ikke hvor jævlig jeg har hatt det. Selv når jeg setter meg rolig ned og prøver å fortelle om det.

Når jeg blir sliten er det veldig vanskelig for meg å tolke andre mennesker. Sosiale cues som skal indikere emosjoner, ironi, sarkasme, og så videre går meg hus forbi. Hvis de med ansiktsuttrykk, fakter eller annet har forsøkt å vise meg forståelse, samtidig som det de sier ? tolket bokstavlig ? ikke viser forståelse, så oppfatter ikke jeg at de forsøker å vise forståelse. Det jeg oppfatter er at de ikke er interessert i meg eller hvordan jeg har det.

Når jeg er sliten, uansett hvor sosial jeg er, så føler jeg meg som regel veldig ensom. Det er bare én person jeg kjenner som jeg ikke føler meg ensom sammen med. Men jeg kan ikke forklare henne dette, jeg kan ikke gi henne ansvaret for at jeg ikke skal føle meg ensom. Det er ikke hennes ansvar å bære. Jeg kan bare omfavne de gangene hun frivillig ønsker å være sosial med meg.

Når jeg blir sliten er det frykten i meg som er "default"-tolkningen av omverden. Folk vil meg vondt. Det er garantert en oppvekst med mobbing, omsorgssvikt, tap av mor, far med kreft ? og så videre ? som har ført til dette. Alt rundt meg er farlig og folk flest ønsker meg vondt. Som regel gjemmer jeg meg. Men når jeg må ut, når jeg må dra på jobben for eksempel, så tar aggresjonene over. Fight or flight ? kjemp eller flykt.

Begge tilstander gjør kroppen anspent. Spyler ut stress-hormoner. Det setter fordøyelsessystemet mitt ut av spill. Gjør meg kortpustet. Jeg blir glemsk. Får veldig mange "ord på tungen". Jeg får mer vondt i brystet enn det sedvanlige kroniske ubehaget.

Jeg har det ikke bra nå.

#psykiskhelse #mentalhelse #reise #firmautflukt #angst #asperger #mobbing #jobb #aggresjoner #sint

Du lider kanskje av angst (reisenerver)

Uansett hvor mange runder du løper rundt i huset og sørger for at alle stikkontakter er dratt ut, vinduer lukket, etc sitter du med en klump i halsen hele veien til destinasjonen, sikker på at det er noe du har glemt og at huset vil brenne ned eller oversvømmes i løpet av turen.

Uansett hvor mange ganger du sjekker at pass og billetter ligger på plassen sin er du nødt til å sjekke igjen når nye ti minutter har gått.

Du er konstant bekymret for å bli stoppet i sikkerhetskontrollen, selv om du har lest deg opp på alle mulige regler og trippelsjekket at det ikke ligger noe væske i sekken.

Du får plutselig panikk for at passet har gått ut, selv om du vet at det er to år til og du sjekket for sikkerhetsskyld før du dro.

Du har muligens en angstlidelse.

 

#psykiskhelse #angst #reise 

Før og etter eksen

Noe jeg kom til å tenke på igjen, og som jeg må skrible med før jeg sovner i min alkoholrus.

 

Før jeg traff min ex var jeg lærling. Men mer enn det, jeg drev aktivt med musikkproduksjon og skrev poesi. Mye av min fritid gikk til disse to.aktiviteter, Jeg kan ikke påstå at jeg var god, men jeg kan skrive under på at jeg likte deg. Jeg hadde mye fritid og energi til å sitte timesvis og leke med ord og lyder.

 

Så fikk jeg meh en kjæreste. Hun var på ingen måte imponert av min poesi. Det står klart for meg enda. Det var noen av de hun syntes var artige, men hvis jeg husker riktig sa hun rett ut at jeg ikke hadde noe anlegg for den type aktiviteter. Selv studerte hun språk på universitetet, og jeg hadde stor ærefrykt overfor alt hun sa i den forbindelse.

 

Før jeg skriver videre, vil jeg bare nevne at jeg ikke bærer noe nag eller bitterhet i forbindelse med dette. Hun var bare en person som ikke satte pris på mine kreative aktiviteter. Hun var derimot imponert av min viten om filosofi og andre intellektuelle temaer, kanskje i sør til tross for at jeg hadde studert yrkesfag og var lærling.

 

Hun oppmuntret meg til å forfølge en akademisk karriere. Jeg husker fremdeles en av samtalene vi hadde godt. Jeg insisterte på at jeg ikke hadde lyst til å ende opp som noen "papirflytter", en kontoransatt som "bare satt ved et skrivebord". Hun reagerte ved å le av min klossete måte å formulere meg på, og poengterte at de som hadde slike yrker bidro med mye nyttig. Jeg var ikke uenig i dette, selv ikke før hun gjorde meg oppmerksom på det, men jeg tror både jeg og hun gikk glipp av hva jeg egentlig mente.

 

Selv om jeg setter stor pris på alle nyttige papirflyttere, og anerkjenner deres positive bidrag til samfunnet, mente jeg nok bare simpelthen at noe slikt ikke egentlig passer for meg. Hun overbeviste meg allikevel til å ta høyere utdanning.

 

Nå ligger jeg her, med en godt betalt jobb, sittende foran et skrivebort åtte timer dagen. Jeg tjener godt. Jeg utfører jobben bra. Men vi har gjort det slutt for lengst, og jeg stusser på meningen ved min tilværelse. Jeg har prøvd å skrive poesi igjen, men jeg bærer hennes skepsis fremdeles i mitt hode. Jeg orker ikke sitte timesvis og komponere musikk lenger. 

 

Jeg lurer på hvordan livet mitt nå ville vært, om jeg tjente mindre, men hadde mer overskudd til slike kreative hobbyer. Jeg vet ikke. Jeg setter stor pris på at hun fikk meg gjennom løpet "høyere utdanning". Det har gitt meg mye, og jeg trives med å til daglig utfordre mine intellektuelle evner på jobb. 

 

Samtidig føler jeg at jeg ikke passer inn. Jeg går lei av disse tekniske samtalene om implementasjoner av programvare. Tenk å kunne bruke mitt intellekt på filosofi, musikk og poesi igjen.

 

Hadde jeg hatt det bedre? Uvisst. Men konklusjonen min får midlertidig være at. Nå som jeg ikke har overskudd med energi, men stort økonomisk overskudd, så får jeg benytte meg av deg. Min skyldbelagte drøm er å få meg en husmor, som kan gjøre alle praktiske ting i hjemmet, mens jeg er på jobb og tjener penger. Jeg kunne fint brødfrø en person til (jeg gjør det allerede egentlig i praksis, men ikke i noen romantisk setting). Men det er neppe mange kvinner i dag som ville vært tilfreds med en slik forordning. og jeg skjønner det i tilfelle godt. 

 

Jeg er uansett nysgjerrig på hva jeg ville bedrevet i dag, hvis jeg ikke ble inspirert til å ta meg høyere utdanning og få meg en godt betalt, men ansvarsfull jobb. Jeg ser for meg at jeg kjapt kunne ende opp som en byoriginal. I stedet har jeg blitt en streiting

Ny runde med psykiater

Forrige uke var det runde 2 med psykiater.

 

Det er en selsom opplevelse. Jeg føler det går veeeeldig tregt i timen. I tillegg går det flere uker mellom hver gang vi møtes. Det virker som at dette er den gode gamle runden med psyko-analyse. Han bare sitter der  og spør uinteressert om forskjellige ting. Første spørsmål: Hva har du tenkt på siden sist gang?

Mine refleksjoner var på et analyserende plan omkring det å gå til terapi. Hva slags plan skal vi følge? Hvordan skal vi gå videre? Det virket ikke som at han var så interessert i dette (men igjen, han virker jo ikke så interessert i så mye). Det fikk meg til å tenke på den gamle, kjente, ideen til Freud. La pasienten snakke fritt, og vedkommende vil stadig komme tilbake til samme tema. Noe som skal tyde på at her har vi noe som ikke er ferdig bearbeidet!

Utfordringen er at jeg har allerede analysert meg selv ferdig. Jeg vet sånn nogenlunde hva jeg har opplevd i mitt liv. Hvilke traumer jeg bærer på. Og hvilke av disse som ikke er ferdig bearbeidet. Denne runden med analyse kunne vi begge spart oss for. Men psykiateren insisterer. Særdeles kjedelig er det at vi kun ser hverandre tre kvarter hver annen/tredje uke. Analyse tar tid. Denne type terapi krever mange samtaler i uken. (I tillegg har den vist seg å være særdeles lite effektiv.)

Men jeg skal jobbe videre med mine traumer på egenhånd. Og kanskje filleriste psykiateren litt. Jeg har ikke noe håp om at han vil skrive ut "uortodokse" medikamenter til meg, så som oksytosin i form av nesespray. Selv om det er bivirkningsfritt og har vist seg å ha gode resultater for folk som har samme erfaringsbakgrunn som meg. Både med tanke på emosjonell tilknytning / forståelse og stress-håndtering.

Så får vi se ...

 

#psykiskhelse #mentalhelse #psykiater

Selv-forfatterskap om fortiden

Jeg har i det siste fått øynene opp for en psykolog som heter Jordan Peterson. Han fikk viet en del medieoppmerksomhet i USA da han er en av få akademikere som snakker ut om massehysterien som der har oppstått, med tanke på «safe places», «misgendering» og undertrykkelse av ytringsfrihet på campus.

Etter hvert kom jeg over små snutter av hans forelesninger om psykologi på Youtube. Og han er veldig god. Det er en rekke lærdommer han kommer med der jeg gjerne skulle delt her på bloggen, kanskje det kommer etter hvert. Sist filmen jeg så heter «Jordan Peterson on fixing your past»:

 


Han forteller her at episoder vi fremdeles dveler ved, etter at mange år har gått, er episoder som vi fremdeles ikke har fordøyd ferdig. Grunnen til at vi beholder minner om fortiden er ikke fordi er levende histogrammer (minner er flyktige, endrer seg og blir fort falske). Vi beholder minner om fortiden for å forberede oss på fremtiden. Hvis vi har opplevd noe i fortiden, og vi vet ikke hvorfor det skjedde, eller hvordan vi skal reagere hvis vi opplever det igjen, så vil minnet stadig komme opp og plage oss.

Når vi blir plaget av slike minner som ikke enda er bearbeidet, så øker det stress-hormoner i kroppen (kortisol). Kortisol øker pulsen, påvirker fordøyelsen og senker immunforsvaret. Å leve med kronisk forhøyede kortisolnivåer er giftig for kroppen.

For å kunne bearbeide hendelser fra fortiden, har Peterson med kolleger lagd et opplegg som heter «Self Authoring». I denne skal man analysere sitt eget liv på egenhånd, ved å skrive om fortiden, nåtiden eller fremtiden, i hvert sitt program.

Når man skriver om fortiden skal man dele opp livet sitt i 7 tidsperioder og identifisere de viktigste tingene som har skjedd i hver periode, samt beskrive hvordan disse hendelsene har formet deg som person. Å skrive om fortiden er visstnok det vanskeligste programmet (fremfor å skrive om nåtid eller fremtid), men det er allikevel det programmet som virker mest forlokkende for min del.

 Jeg skal gi det en sjanse, og oppdatere bloggen om hvordan det går.

 

#psykiskhelse #fortid #psykologi

Dårlig sted for et godt øyeblikk


Det er alltid et lite stykke fred å finne
Selv om ingenting er sant og kjærlighet hater deg

Nye runder med ekstra smertetokter i brystet

På tirsdag og i går har jeg brukt kveldene på å snekre sammen nye IKEA-møbler. Mye fysisk arbeid, spesielt med overkroppen. I løpet av disse kveldene har jeg opplevd så mangt i brystet. Mens jeg sitter og skriver nå, er det som en hånd over brystet som presser meg ned i stolen.

I går, mens jeg skrudde sammen et garderobeskap, kjentes det ut som at noen skrubbet over brystet mitt hardt. Kjempehardt. Med et ruglete fælt materiale. Jeg skvatt til og tok hånda kjapt til brystet brystet. Hva faen er dette?

Jeg har også automatikk i pusteøvelsene. Trekk pusten dypt, og så sakte ut. Gjenta. Når jeg hadde roet meg noe ned, satt/lå jeg fremdeles på gulvet med skrutrekkeren i hånda. Når jeg kjente med fingertuppene over skrutrekkeren, føltes det identisk ut som følelsen jeg hadde i brystet. De små gummiknottene som skal gjøre grepet om skrutrekkeren bedre. Bare at det ikke gjorde vondt i fingrene. Det virker som at hjernen, i et øyeblikk hvor jeg var sliten og kanskje stresset, hadde tolket signaler fra hånda som om de kom fra brystet. Og at hjernen ble veldig redd av disse følelsene og sendte smerte-signaler i full styrke tilbake i brystet igjen (ja, det er faktisk slik smerte kan fungere, jeg har skrevet litt om det her).

Dette minner meg om mange andre lignende tidligere opplevelser. Ofte når jeg får kjempevondt i brystet, akkompagnert med en rar sensorisk følelse, så har jeg hatt den samme sensoriske følelsen et annet sted i kroppen. Gjerne uventet. Hvis noe har strøket over huden min et sted, uten at jeg har visst om det, har det kjentes ut som at det har skjedd i brystet mitt. Og det har vært smertefullt samtidig.

Som regel er det slik når jeg er stresset, sliten eller trøtt.

Så ja, det var gårsdagens spesifikke hendelse. Men generelt har jeg hatt mer uro og smerter i brystet de siste tre dagene. Etter mye fysisk aktivitet i brystet. Nå skjønner jeg hvorfor jeg på ingen måte hadde det så bra når jeg trente styrke jevnlig. Det var spesielt ille kvelden etter jeg hadde vært og trent. Jeg var i dårlig humør og var ekstra sensitiv/irritabel.

Nå skal jeg gjøre noen av øvelsene jeg har lært i psykomotorisk fysioterapi. Og håpe på at jeg i hvert fall kan få noe søvn i natt. For det har det også blitt lite av de siste to nettene.

 

#psykiskhelse #mentalhelse #kroniskesmerter #psykosomatiskesmerter #smerter #etc

 

 

Refleksjoner rundt første møte med ny psykiater

Det er over en uke siden jeg var hos psykiater nå. Som alltid har jeg ikke tenkt og fordøyd ferdig den nye erfaringen før det har gått en stund. Dette er et kjent trekk hos aspergere. La meg prøve å komme med en analyse.

Han virket veldig emosjonelt uengasjert. Formell og stiv. Middelaldrende, litt lubben, mann. Tror han brukte briller, tror han var skallet, men jeg husker ikke. 

Jeg ankom litt tidlig første gangen. Visste jo ikke hvor kontoret var, brukte google maps for å finne veien, og ga meg selv god tid i tilfelle jeg skulle begynne å surre. Det er ikke rent sjeldent jeg surrer. Kontoret lå i et eldre bygg ved sentrum, fasade utført med stein i fire etasjer. Det så ut som en av disse gammeldagse institusjonene, hele den mørke bygningen skrek formelig talt psykiatrisk hospitalisering. Flere av inngangsdørene lå hevet godt over bakken bak steindører, men ikke den jeg måtte benytte.

Etter å ha forvillet meg ned en lang korridor, rundet et hjørne, og så ned et enda lenger korridor ankom jeg venteværelset. Tyve minutter før timen startet. Venteværelse hadde en glassdør på en glassvegg, som var inn og-utgang, ellers med hvite vegger og tredører som ledet inn til hva jeg må anta er kontorer. På bordet lå det en del magasiner, man kunne velge mellom Donald Duck, en del kvinne-magasiner og garantert noe relatert til psykiatri. Donald-bladet var ferdiglest i løpet av de tyve minuttene.

Mens jeg satt og leste, vandret psykiateren rundt i lokalet. Han printet blant annet ut mengder med dokumenter på kontoret sitt ? han hadde kontordøren åpen, for så vidt et sympatisk og åpent valg. Han gikk rett forbi meg et par ganger, uten å hilse, men han kunne jo ikke vite hvem jeg var. Jeg kunne like gjerne ventet på en av de andre terapeutene som delte venteværelse med ham. Det første han sa til meg når han kom ut for å hente meg var «Det er deg ja.»

Jeg kom med en liten kommentar om at jeg likte å være ute i god tid når jeg skulle til et nytt sted. Sånt må jo være viktig for psykiatere å vite. Det avslører noe ved min personlighet. Kanskje jeg er nevrotisk? Eller ekstremt pliktoppfyllende. En liten setning om hvorfor jeg ankom 20 minutter før tiden kan avsløre så mangt. Han virket derimot ikke så interessert i denne informasjonen.

Jeg gikk inn på kontoret hans etter ham. Det første jeg legger merke til er en seng. Det er i mitt sinn et veldig dårlig tegn. Psyko-analyse a la Freud er jeg ikke noen stor tilhenger av. På hjørnet mot samme vegg var kontorpulten, utstyrt med datamaskin, printer og en sånn større komfortabel kontorstol. På motsatt side var det en gigantisk bokhylle, flust med litteratur. Jeg ble direkte imponert over mengden bøker, har han lest alle disse er terapeuten min i hvert fall ikke tom i hodet. La oss bare at hodet er fylt med kunnskap om virkeligheten, og ikke rare abstrakte teorier om menneskers sjelsliv pønsket ut på 1800-tallet.

En av bøkene jeg bet meg merke i handlet om drømme-tydning. En beskjeftigelse jeg forbinder med new-age damer, disse lubne middelaldrende damene med lilla skjerf og sminke påført med pumpehagle. Som skravler om energisteiner og chakraer og hva verre er. Kanskje han har en kone som lever i lala-land, som han fôrer med lykkepiller. Til slutt har han blitt så gal i hodet av gnålet hennes om alternativ medisin og hva som egentlig skal til for å helbrede mennesker at han til slutt konfiskerte de mest tåpelige bøkene hennes og gjemte dem unna på kontoret sitt.

Han ba meg heldigvis ikke om å legge meg i sengen hans, hvor hundrevis av gale mennesker har ligget før meg. Vi satt på hver vår stol. Stolene pekte begge skrått ut i rommet, her var det ikke lagt opp til nærhet og øyekontakt. Så vi satt altså overfor hverandre, men på skrått. Dette opplevdes som særdeles upersonlig. Sånn i ettertid så har jeg mest dystre refleksjoner om dette. Jeg har vært hos fastlege og klaget over angst, depresjoner og selvmordstanker. Han reagerer ved å gi meg henvisning til psykiater, spesifikt for at jeg skal bearbeide sorg etter tap av mor ? som jeg mistet for over tyve år siden uten å enda ha fått bearbeidet dette.

Så her sitter jeg med angst, depresjoner, selvmordstanker og mange andre negative tanker, ventet så tålmodig man kan i helsekø (et fantastisk sosialdemokratisk privilegie), og endelig fått noen som skal hjelpe meg med disse plagene. Men her er det ingen rom for omtanke eller medlidenhet. Vi stirrer begge stivt ut i rommet, og han begynner klønete å spørre meg ut om hvorfor jeg nå sitter her. Med angst, depresjoner og negative tanker.

Jeg prøver så godt jeg kan å trosse denne barrieren psykiateren forsøker å sette opp. Selv om stolen står skrått ut i rommet, kan jeg sitte skjevt i stolen og vende meg mot ham. Selv om jeg har det vanskelig for å holde blikk-kontakt med andre mennesker, kan jeg bruke energi på å stirre ham inn i øynene. Eller, forhåpentligvis ikke stirre da, men det er som regel stirring det blir til. Når jeg prøver å holde øyekontakt med andre. Dette er et kjent trekk hos aspergere.

Når han spør meg ut om min fortid, forteller jeg ham om de tre eskene mine. De som har fått navnet Mobbing, Omsorgssvikt og Tap av mor. Før jeg får forklart ham at jeg i denne omgang ønsker å åpne esken Tap av mor, spør han meg ut om mobbing. Det han spør meg om er hvorfor jeg ble mobbet. Hvorfor ble jeg mobbet?

Jeg vet sannelig ikke hvorfor jeg ble mobbet. Eller, jeg har mange svar på hvorfor jeg ble mobbet. Perspektiv 1: Jeg passet ikke inn. Jeg var en rar skrue. Det var noe galt med meg. Perspektiv 2: Lærerne på barne- og ungdomsskolen ga fullstendig faen i hva barna gjorde med hverandre. De var for naive til å anta at mobbing i det hele tatt foregikk. De likte at jeg ble mobbet. Perspektiv 3: Barn er onde. Barn tenker ikke på hvordan det går med andre barn. Barn er ikke så flinke til å mentalisere, og mangler derfor helt grunnleggende empatiske og sympatiske trekk. Perspektiv 4: Jeg ble ikke mobbet, jeg var bare en utrolig hårsår unge. Jeg innbilte meg at jeg ble mobbet. Kanskje alt bare er innbilt i voksen alder, og at jeg hadde det kjempefint på skolen.

Jeg svarte ingenting av dette. Jeg svarte mitt vanlige «vet ikke». Det er et veldig trygt, og alltid så sant svar. Man vet egentlig ingen ting, eller i tilfelle svært, svært lite her i verden. Jeg har alltid vært skeptisk innstilt. Jeg ble kanskje skadet av å lese så mye filosofi i ung alder. Dette svaret forundret min psykiater, han så i hvert fall spørrende på meg. Tro hva han tenkte, der inne bak brilleglassene sine (som jeg tror han hadde på seg, jeg husker ikke helt). «Skjønner han ikke alle de åpenbare grunnene som finnes for at han blir mobbet?» Så sa jeg noe om at jeg var den svakeste gutten i klassen, som jo var sant. Men jeg avbrøt meg selv og sa at jeg ikke ønsket å snakke om mobbingen. Jeg blir dårlig av å tenke på det.

På dette svarte psykiateren noe jeg syntes, i ettertid, er særdeles urovekkende. Han mente dette hørtes svært uvanlig ut for en som liksom skal ha asperger. Det virket som han mener at aspergere ikke skal ha noen emosjonelle problemer med å forholde seg til negative opplevelser i barndommen. Hvordan i all verden er det mulig å mene dette? Jeg har, etter å ha fått antydet diagnosen for over et år siden nå, lest mye og omstendelig om diagnosen, og har ikke hørt noe lignende før.

Resten av samtalen er litt mer tåkete. Jeg fortalte om min mor, det lille jeg vet og om hvor mye jeg ikke vet. Det er en uke siden jeg var hos ham, og jeg skal til ham igjen neste uke.

#psykiskhelse #mentalhelse #asperger #angst #depresjon #psykiater 

 

Om å stappe i seg mat og ønske å kaste det opp igjen

Går jeg nå og kaster opp, så vil jeg i sum ha fått i meg mindre kalorier. På den annen side, så kan det ikke være et veldig sunt karaktertrekk. Å dytte i seg mat og så kaste opp igjen. Men det er vel det å dytte i seg maten i utgangspunktet man burde unngå? Sånn går det når jeg ikke drikker. :D Haha.

#bulimi

Å oppfatte verden VS å tro man gjør det

Vi vet allerede at enkelte mennesker oppfatter ting som de ikke har sanset. Faktisk er det slik for alle mennesker. Mens få opplever som Eline å se hendene sine gløde, er det ikke uvanlig at man hører telefonen sin plinge, eller til og med kjenner at den vibrerer. Når man tar den opp er det ingen som har prøvd å ta kontakt.

Slike fantomsanser er altså helt vanlig, mange har nok opplevd lignende. Men noen opplever slikt oftere, og kraftigere, enn andre. I mine tenår hørte jeg relativt ofte noen som ropte navnet mitt, som på avstand (gjerne med min fars stemme). De første gangene ble jeg veldig forvirret. Etter hvert skjønte jeg at det var snakk om en hallusinasjon. Etter dette hørte jeg navnet mitt vagere og vagere hver gang jeg opplevde det, og nå har jeg ikke opplevd dette fenomenet på mange, mange år (som jeg vet om). 

Forskere (Powers, Mathys, Corlett) har nå funnet ut at lillehjernen spiller en sentral rolle for å holde slike hallusinasjoner i sjakk. De har målt mindre aktivitet i denne delen av hjernen når mennesker har opplevd lyder som ikke er der. Lillehjernen har ansvar for å koordinere og planlegge fremtidige bevegelser, og trenger å holde seg kontinuerlig oppdatert på sanseverden rundt seg. Når lillehjernen ikke følger med, virker det som altså som at vi ikke klarer å skille tydelig mellom innbilning/forventninger om virkeligheten og faktiske sanse-data.

Men hvordan visste forskerne at test-personene hadde hallusinasjoner?!

Eksperimentet de utførte har man gjort før: De spilte av en spesifikk tone samtidig som de viste en rekke test-personer et bilde av et sjakkbrett. På den måten ble hjernen trent opp til å identifisere sjakkbrettet med denne lyden. Test-personene fikk beskjed om å trykke på en knapp når de hørte lyden (ikke ulikt måten de måler hørselen på hos øre/nese/hals-legen). Jo mer sikker de var på at lyden var der, jo hardere skulle de presse. Etter hvert viste de selvfølgelig bildet uten å spille av lyden. Samtidig målte de hjerneaktiviteten hos disse menneskene som trykket på knappen. Etterpå kunne de sammenligne hjerneaktiviteten mellom de som trykket på knappen og de som ikke trykket.

Også interessant er det at de delte test-personene i flere grupperinger. Blant annet: Folk med schizofreni, folk som mener de har synske evner, og folk som ikke har en kjent historie med hallusinasjoner. De oppdaget at både folk som påberopte seg synske evner og schizofrene hyppigere opplevde hallusinasjoner.

Selve paperet til forskerne kan du lese på sciencemag. Hvis du vil vite mer, i et mer lettfordøyelig format, har de også publisert en populærvitenskapelig tekst.

 

Det må sies at denne forskningen er helt på begynner-stadiet. Nå snakker vi om temmelig enkle fenomener som en spesifikk lyd-tone. Hvordan hjerneaktiviteten er hos mennesker med mer komplekse hallusinasjoner vet vi ikke. Hos disse må det jo være noe mer enn forventninger (koblingen mellom et bilde og en lyd) som trigger hallusinasjonen i utgangspunktet. Men det viser seg altså at mindre aktivitet i lillehjernen gjør oss mer sårbar for slike opplevelser.

 

#psykiskhelse #mentalhelse #forskning

Les mer i arkivet » Oktober 2017 » September 2017 » August 2017
hits