Nye runder med ekstra smertetokter i brystet

På tirsdag og i går har jeg brukt kveldene på å snekre sammen nye IKEA-møbler. Mye fysisk arbeid, spesielt med overkroppen. I løpet av disse kveldene har jeg opplevd så mangt i brystet. Mens jeg sitter og skriver nå, er det som en hånd over brystet som presser meg ned i stolen.

I går, mens jeg skrudde sammen et garderobeskap, kjentes det ut som at noen skrubbet over brystet mitt hardt. Kjempehardt. Med et ruglete fælt materiale. Jeg skvatt til og tok hånda kjapt til brystet brystet. Hva faen er dette?

Jeg har også automatikk i pusteøvelsene. Trekk pusten dypt, og så sakte ut. Gjenta. Når jeg hadde roet meg noe ned, satt/lå jeg fremdeles på gulvet med skrutrekkeren i hånda. Når jeg kjente med fingertuppene over skrutrekkeren, føltes det identisk ut som følelsen jeg hadde i brystet. De små gummiknottene som skal gjøre grepet om skrutrekkeren bedre. Bare at det ikke gjorde vondt i fingrene. Det virker som at hjernen, i et øyeblikk hvor jeg var sliten og kanskje stresset, hadde tolket signaler fra hånda som om de kom fra brystet. Og at hjernen ble veldig redd av disse følelsene og sendte smerte-signaler i full styrke tilbake i brystet igjen (ja, det er faktisk slik smerte kan fungere, jeg har skrevet litt om det her).

Dette minner meg om mange andre lignende tidligere opplevelser. Ofte når jeg får kjempevondt i brystet, akkompagnert med en rar sensorisk følelse, så har jeg hatt den samme sensoriske følelsen et annet sted i kroppen. Gjerne uventet. Hvis noe har strøket over huden min et sted, uten at jeg har visst om det, har det kjentes ut som at det har skjedd i brystet mitt. Og det har vært smertefullt samtidig.

Som regel er det slik når jeg er stresset, sliten eller trøtt.

Så ja, det var gårsdagens spesifikke hendelse. Men generelt har jeg hatt mer uro og smerter i brystet de siste tre dagene. Etter mye fysisk aktivitet i brystet. Nå skjønner jeg hvorfor jeg på ingen måte hadde det så bra når jeg trente styrke jevnlig. Det var spesielt ille kvelden etter jeg hadde vært og trent. Jeg var i dårlig humør og var ekstra sensitiv/irritabel.

Nå skal jeg gjøre noen av øvelsene jeg har lært i psykomotorisk fysioterapi. Og håpe på at jeg i hvert fall kan få noe søvn i natt. For det har det også blitt lite av de siste to nettene.

 

#psykiskhelse #mentalhelse #kroniskesmerter #psykosomatiskesmerter #smerter #etc

 

 

Refleksjoner rundt første møte med ny psykiater

Det er over en uke siden jeg var hos psykiater nå. Som alltid har jeg ikke tenkt og fordøyd ferdig den nye erfaringen før det har gått en stund. Dette er et kjent trekk hos aspergere. La meg prøve å komme med en analyse.

Han virket veldig emosjonelt uengasjert. Formell og stiv. Middelaldrende, litt lubben, mann. Tror han brukte briller, tror han var skallet, men jeg husker ikke. 

Jeg ankom litt tidlig første gangen. Visste jo ikke hvor kontoret var, brukte google maps for å finne veien, og ga meg selv god tid i tilfelle jeg skulle begynne å surre. Det er ikke rent sjeldent jeg surrer. Kontoret lå i et eldre bygg ved sentrum, fasade utført med stein i fire etasjer. Det så ut som en av disse gammeldagse institusjonene, hele den mørke bygningen skrek formelig talt psykiatrisk hospitalisering. Flere av inngangsdørene lå hevet godt over bakken bak steindører, men ikke den jeg måtte benytte.

Etter å ha forvillet meg ned en lang korridor, rundet et hjørne, og så ned et enda lenger korridor ankom jeg venteværelset. Tyve minutter før timen startet. Venteværelse hadde en glassdør på en glassvegg, som var inn og-utgang, ellers med hvite vegger og tredører som ledet inn til hva jeg må anta er kontorer. På bordet lå det en del magasiner, man kunne velge mellom Donald Duck, en del kvinne-magasiner og garantert noe relatert til psykiatri. Donald-bladet var ferdiglest i løpet av de tyve minuttene.

Mens jeg satt og leste, vandret psykiateren rundt i lokalet. Han printet blant annet ut mengder med dokumenter på kontoret sitt ? han hadde kontordøren åpen, for så vidt et sympatisk og åpent valg. Han gikk rett forbi meg et par ganger, uten å hilse, men han kunne jo ikke vite hvem jeg var. Jeg kunne like gjerne ventet på en av de andre terapeutene som delte venteværelse med ham. Det første han sa til meg når han kom ut for å hente meg var «Det er deg ja.»

Jeg kom med en liten kommentar om at jeg likte å være ute i god tid når jeg skulle til et nytt sted. Sånt må jo være viktig for psykiatere å vite. Det avslører noe ved min personlighet. Kanskje jeg er nevrotisk? Eller ekstremt pliktoppfyllende. En liten setning om hvorfor jeg ankom 20 minutter før tiden kan avsløre så mangt. Han virket derimot ikke så interessert i denne informasjonen.

Jeg gikk inn på kontoret hans etter ham. Det første jeg legger merke til er en seng. Det er i mitt sinn et veldig dårlig tegn. Psyko-analyse a la Freud er jeg ikke noen stor tilhenger av. På hjørnet mot samme vegg var kontorpulten, utstyrt med datamaskin, printer og en sånn større komfortabel kontorstol. På motsatt side var det en gigantisk bokhylle, flust med litteratur. Jeg ble direkte imponert over mengden bøker, har han lest alle disse er terapeuten min i hvert fall ikke tom i hodet. La oss bare at hodet er fylt med kunnskap om virkeligheten, og ikke rare abstrakte teorier om menneskers sjelsliv pønsket ut på 1800-tallet.

En av bøkene jeg bet meg merke i handlet om drømme-tydning. En beskjeftigelse jeg forbinder med new-age damer, disse lubne middelaldrende damene med lilla skjerf og sminke påført med pumpehagle. Som skravler om energisteiner og chakraer og hva verre er. Kanskje han har en kone som lever i lala-land, som han fôrer med lykkepiller. Til slutt har han blitt så gal i hodet av gnålet hennes om alternativ medisin og hva som egentlig skal til for å helbrede mennesker at han til slutt konfiskerte de mest tåpelige bøkene hennes og gjemte dem unna på kontoret sitt.

Han ba meg heldigvis ikke om å legge meg i sengen hans, hvor hundrevis av gale mennesker har ligget før meg. Vi satt på hver vår stol. Stolene pekte begge skrått ut i rommet, her var det ikke lagt opp til nærhet og øyekontakt. Så vi satt altså overfor hverandre, men på skrått. Dette opplevdes som særdeles upersonlig. Sånn i ettertid så har jeg mest dystre refleksjoner om dette. Jeg har vært hos fastlege og klaget over angst, depresjoner og selvmordstanker. Han reagerer ved å gi meg henvisning til psykiater, spesifikt for at jeg skal bearbeide sorg etter tap av mor ? som jeg mistet for over tyve år siden uten å enda ha fått bearbeidet dette.

Så her sitter jeg med angst, depresjoner, selvmordstanker og mange andre negative tanker, ventet så tålmodig man kan i helsekø (et fantastisk sosialdemokratisk privilegie), og endelig fått noen som skal hjelpe meg med disse plagene. Men her er det ingen rom for omtanke eller medlidenhet. Vi stirrer begge stivt ut i rommet, og han begynner klønete å spørre meg ut om hvorfor jeg nå sitter her. Med angst, depresjoner og negative tanker.

Jeg prøver så godt jeg kan å trosse denne barrieren psykiateren forsøker å sette opp. Selv om stolen står skrått ut i rommet, kan jeg sitte skjevt i stolen og vende meg mot ham. Selv om jeg har det vanskelig for å holde blikk-kontakt med andre mennesker, kan jeg bruke energi på å stirre ham inn i øynene. Eller, forhåpentligvis ikke stirre da, men det er som regel stirring det blir til. Når jeg prøver å holde øyekontakt med andre. Dette er et kjent trekk hos aspergere.

Når han spør meg ut om min fortid, forteller jeg ham om de tre eskene mine. De som har fått navnet Mobbing, Omsorgssvikt og Tap av mor. Før jeg får forklart ham at jeg i denne omgang ønsker å åpne esken Tap av mor, spør han meg ut om mobbing. Det han spør meg om er hvorfor jeg ble mobbet. Hvorfor ble jeg mobbet?

Jeg vet sannelig ikke hvorfor jeg ble mobbet. Eller, jeg har mange svar på hvorfor jeg ble mobbet. Perspektiv 1: Jeg passet ikke inn. Jeg var en rar skrue. Det var noe galt med meg. Perspektiv 2: Lærerne på barne- og ungdomsskolen ga fullstendig faen i hva barna gjorde med hverandre. De var for naive til å anta at mobbing i det hele tatt foregikk. De likte at jeg ble mobbet. Perspektiv 3: Barn er onde. Barn tenker ikke på hvordan det går med andre barn. Barn er ikke så flinke til å mentalisere, og mangler derfor helt grunnleggende empatiske og sympatiske trekk. Perspektiv 4: Jeg ble ikke mobbet, jeg var bare en utrolig hårsår unge. Jeg innbilte meg at jeg ble mobbet. Kanskje alt bare er innbilt i voksen alder, og at jeg hadde det kjempefint på skolen.

Jeg svarte ingenting av dette. Jeg svarte mitt vanlige «vet ikke». Det er et veldig trygt, og alltid så sant svar. Man vet egentlig ingen ting, eller i tilfelle svært, svært lite her i verden. Jeg har alltid vært skeptisk innstilt. Jeg ble kanskje skadet av å lese så mye filosofi i ung alder. Dette svaret forundret min psykiater, han så i hvert fall spørrende på meg. Tro hva han tenkte, der inne bak brilleglassene sine (som jeg tror han hadde på seg, jeg husker ikke helt). «Skjønner han ikke alle de åpenbare grunnene som finnes for at han blir mobbet?» Så sa jeg noe om at jeg var den svakeste gutten i klassen, som jo var sant. Men jeg avbrøt meg selv og sa at jeg ikke ønsket å snakke om mobbingen. Jeg blir dårlig av å tenke på det.

På dette svarte psykiateren noe jeg syntes, i ettertid, er særdeles urovekkende. Han mente dette hørtes svært uvanlig ut for en som liksom skal ha asperger. Det virket som han mener at aspergere ikke skal ha noen emosjonelle problemer med å forholde seg til negative opplevelser i barndommen. Hvordan i all verden er det mulig å mene dette? Jeg har, etter å ha fått antydet diagnosen for over et år siden nå, lest mye og omstendelig om diagnosen, og har ikke hørt noe lignende før.

Resten av samtalen er litt mer tåkete. Jeg fortalte om min mor, det lille jeg vet og om hvor mye jeg ikke vet. Det er en uke siden jeg var hos ham, og jeg skal til ham igjen neste uke.

#psykiskhelse #mentalhelse #asperger #angst #depresjon #psykiater 

 

Om å stappe i seg mat og ønske å kaste det opp igjen

Går jeg nå og kaster opp, så vil jeg i sum ha fått i meg mindre kalorier. På den annen side, så kan det ikke være et veldig sunt karaktertrekk. Å dytte i seg mat og så kaste opp igjen. Men det er vel det å dytte i seg maten i utgangspunktet man burde unngå? Sånn går det når jeg ikke drikker. :D Haha.

#bulimi

Å oppfatte verden VS å tro man gjør det

Vi vet allerede at enkelte mennesker oppfatter ting som de ikke har sanset. Faktisk er det slik for alle mennesker. Mens få opplever som Eline å se hendene sine gløde, er det ikke uvanlig at man hører telefonen sin plinge, eller til og med kjenner at den vibrerer. Når man tar den opp er det ingen som har prøvd å ta kontakt.

Slike fantomsanser er altså helt vanlig, mange har nok opplevd lignende. Men noen opplever slikt oftere, og kraftigere, enn andre. I mine tenår hørte jeg relativt ofte noen som ropte navnet mitt, som på avstand (gjerne med min fars stemme). De første gangene ble jeg veldig forvirret. Etter hvert skjønte jeg at det var snakk om en hallusinasjon. Etter dette hørte jeg navnet mitt vagere og vagere hver gang jeg opplevde det, og nå har jeg ikke opplevd dette fenomenet på mange, mange år (som jeg vet om). 

Forskere (Powers, Mathys, Corlett) har nå funnet ut at lillehjernen spiller en sentral rolle for å holde slike hallusinasjoner i sjakk. De har målt mindre aktivitet i denne delen av hjernen når mennesker har opplevd lyder som ikke er der. Lillehjernen har ansvar for å koordinere og planlegge fremtidige bevegelser, og trenger å holde seg kontinuerlig oppdatert på sanseverden rundt seg. Når lillehjernen ikke følger med, virker det som altså som at vi ikke klarer å skille tydelig mellom innbilning/forventninger om virkeligheten og faktiske sanse-data.

Men hvordan visste forskerne at test-personene hadde hallusinasjoner?!

Eksperimentet de utførte har man gjort før: De spilte av en spesifikk tone samtidig som de viste en rekke test-personer et bilde av et sjakkbrett. På den måten ble hjernen trent opp til å identifisere sjakkbrettet med denne lyden. Test-personene fikk beskjed om å trykke på en knapp når de hørte lyden (ikke ulikt måten de måler hørselen på hos øre/nese/hals-legen). Jo mer sikker de var på at lyden var der, jo hardere skulle de presse. Etter hvert viste de selvfølgelig bildet uten å spille av lyden. Samtidig målte de hjerneaktiviteten hos disse menneskene som trykket på knappen. Etterpå kunne de sammenligne hjerneaktiviteten mellom de som trykket på knappen og de som ikke trykket.

Også interessant er det at de delte test-personene i flere grupperinger. Blant annet: Folk med schizofreni, folk som mener de har synske evner, og folk som ikke har en kjent historie med hallusinasjoner. De oppdaget at både folk som påberopte seg synske evner og schizofrene hyppigere opplevde hallusinasjoner.

Selve paperet til forskerne kan du lese på sciencemag. Hvis du vil vite mer, i et mer lettfordøyelig format, har de også publisert en populærvitenskapelig tekst.

 

Det må sies at denne forskningen er helt på begynner-stadiet. Nå snakker vi om temmelig enkle fenomener som en spesifikk lyd-tone. Hvordan hjerneaktiviteten er hos mennesker med mer komplekse hallusinasjoner vet vi ikke. Hos disse må det jo være noe mer enn forventninger (koblingen mellom et bilde og en lyd) som trigger hallusinasjonen i utgangspunktet. Men det viser seg altså at mindre aktivitet i lillehjernen gjør oss mer sårbar for slike opplevelser.

 

#psykiskhelse #mentalhelse #forskning

Om å flagre rundt i livet uten mål og mening

Jeg er nok ikke unormal her, dette er ikke et klagebrev. Bare en refleksjon over hvordan jeg har havnet der jeg har havnet.

Grunnskolene jeg gikk på valgte jeg ikke selv, selvfølgelig. De færreste gjør nok det. Når jeg skulle startet på videregående, så måtte jeg derimot ta et valg. Valget var enkelt: List opp alle alternativer som ikke finnes i min egen hjemkommune, kom meg unna de som mobber meg.

Dermed endte jeg opp med å gå på elektro yrkesfag. Etter å ha stått 2 uker på venteliste (jeg hadde tross alt labre karakterer fra ungdomsskolen pga mye skulking og null hjemmelekser). Jeg var interessert i datamaskiner, så jeg valgte å gå videre i den retningen (kontor og datasystemer).

Panikkangsten kom på våren, noen måneder før skolegangen var ferdig. Jeg slet med dette over lengre tid, og det tok altså en stund før jeg  ble lærling. En psykiatrisk sykepleier hjalp meg med å finne lærlingplass i Oslo, hvor jeg hadde bodd mesteparten av tiden fra jeg var 16 (i flykt fra min far).

Når lærlingtiden nesten var over, fikk jeg meg kjæreste. Hun mente jeg var alt for smart til å "bare" være service-elektroniker. Vi snakket jo mye om filosofi og sånn. Hun studerte litteratur, men hoppet etter hvert over på filosofi. Jeg begynte på videregående igjen, for å få studiekompetanse.

Karakterene mine holdt ikke til filosofi-studier, men jeg studerte en kombinasjon av filosofi og datavitenskap. Målet var å ta nok fri-evner i filosofi til å få en mastergrad i filosofi. Pga overlappende eksamener og forelesninger gikk ikke dette. Studiene mine ble mer rettet mot datavitenskap (fra et veldig teoretisk perspektiv, logikk, lingv).

Etter masteroppgaven var levert, måtte jeg finne jobb. Jeg sa rett og slett takk til første tilbudet jeg fikk, og jobber på samme sted enda. Jeg har steget kjapt i min karriere der. Fordi jeg alltid liker å gjøre en best mulig jobb, samtidig som jeg holder meg oppdatert. Ikke minst er det en fordel at uansett hva jeg jobber med, eller dedikerer meg i, så ender jeg opp med å elske det jeg driver med. Jeg er ganske sikker på at jeg ville blitt en fantastisk blomsterdekoratør, elsket å drive med det, holdt meg oppdatert på alt fra fargelære til det botaniske liv. Hvis det var det jeg tilfeldigvis endte opp med å bli. (Bare for å ta et eksempel.)

Det jeg prøver å sette ord på, er at jeg aldri har følt at jeg selv har styrt de store valgene i mitt liv. Ting har "blitt sånn" eller jeg har latt meg styre av andre. Nå er det ingenting som styrer meg lenger, og det føles ut som et slags vakuum. Jeg vet ikke hva mitt mål i livet er lenger. Men på en annen side, kanskje jeg ikke trenger noe "mål"? Jeg ser ut til å for det meste trives med det jeg ender opp med. Allikevel føles det litt ut som å være "et verktøy" for andre mennesker.

Hva vil jeg egentlig med livet mitt videre? Jeg vet ikke. Men det gjør kanskje ikke så mye.

Hos psykiater

Første time hos ny psykiater. Han virket ikke veldig engasjert, noen ganger avslørte hans spørsmål at han ikke helt fulgte med. Jeg vet ikke helt hva han tror,  tenker eller synes om meg eller mitt. 

Vi snakket om litt av hvert. Oppvekst og mor, men ikke mobbing. Blir veldig vanskelig for meg å åpne denne luken. Også litt om mitt samboerskap med eksen. 

Merket at det opprører meg å snakke om. Jeg lurer på hva slags virkning dette vil ha på angst og depresjon utover. 

#psykisksyk #psykiater 

Fyllesjuk igjen

Ja da. Poesien min fra i går kveld var nok fyllerør. 

Jeg drikker meg ofte full. Og hver gang etterpå  tenker jeg "når skal noen hjelpe meg". Men det er det jo ingen som skal. Man må hjelpe seg selv. 

Kanskje jeg skulle hatt en hvit måned. Ikke alkohol før 9. september. Får jeg det ikke til bør jeg oppsøke hjelp. 

#angst #alkohol #fyll #dranker 

Klasseløs

Jeg tror mitt sosiale hovedproblem er at jeg er uten klasse. Oppfostret av foreldre i arbeider og naverklassen. Med høyere utdannelse. Og en forakt både for "borgerlige" møblerte syser samt "feminiserte" venstrelenende snøflak. Jeg står uten noen identitet igjen. Hvem henger jeg med? I hvilken kurv legger jeg mine egg? 

Spesielt i disse polariserte politiske tider så blir dette et reelt problem i vennskap og kjærlighet. Jeg har ikke noe fasit. Ikke noe ledestjerne, annet enn kanskje  Jens Bjørneboe.  Er jeg fordømt til et liv i ensomhet, fordi mitt livssyn ikke passer de to oppmålte dogmer? 

Mitt håp et å finne frender som deler min dualisme og mitt dilemma. Med samme erfaringsgrunnlag. Det høres ut som at jeg klager over å være en jævla enhjørning. Noe man burde skryte av. 

Jeg skal bare prøve å være empatisk og lydhør for alle i min nærhet. Så skal jeg nok finne en enkel sjel som deler min skjebne. Enten den ene eller andre veien. 

Jeg kjenner en som har gått andre veien. Fra et møblert hjem, men havnet i ulykka som voksen. Men hun ser nok ikke sjarmen av å dele livet med meg. Velykket uten arv. Selv om jeg elsker henne, tror jeg misunnelsen kanskje gjør det umulig å håpe på gjengjeldelse. (Jeg håper denne bloggen er så anonym som jeg håper.)

Summa sumarum: livet suger hard time. 😂

Røtter og flaks

Jeg har på mange måter hatt flaks i livet. I hvert fall om man ser rent materielt på saken. 

Jeg vokste opp i en falleferdig husmannsplass uti skogen. Mine foreldre ble kastet ut av sin leilighet pga mislighold av huslånet.

Hverken min far eller mor oppmuntret meg akademisk, hjalp meg lekser eller brydde seg særlig om hva slags oppdragelse jeg skulle få eller talenter jeg skulle dyrke. At jeg ble mobbet på skolen eller at jeg ikke lærte meg noe særlig der var de ikke særlig opptatt av. At jeg fra tolvårsalderen begynte å lese en god del filosofiske tekster, fnøs min far av. Slikt "akademisk sludder" var kanskje mitt ungdomsopprør? Han brydde seg jo ikke om at jeg røyka hasj eller drakk meg full, men at jeg leste masse om Sokrates, Descartes og Hume gikk ham på nervene. 

På ungdomsskolen skulle vi alle lage en veggplakat om hva vi ville bli når vi ble voksne. Overskriften på min plakat var "Elektronikker" (sic). Det var dette min mor jobbet som når hun levde. 

Skolevalget mitt på vgs falt på elektro, men en stor grunn til dette var at eneste skole som tilbydde dette lå to kommuner unna. Endelig kunne jeg slippe unna de som mobbet meg. Det var ikke mye tid til lekser, etter skolen gikk jeg med to avisruter. Allikevel gjorde jeg det over snittet bra. 

Jeg ble, etter et "pause"år med panikkangst, lærling og fikk fagbrev som service-elektroniker. På denne tiden ble jeg også kjæreste med en student, hun ville jeg skulle studere filosofi. Jeg kunne jo mer om filosofi enn den jevne ex.phil student, også skulle jeg jobbe med elektronikk? 

Det var noen tøffe år, med mye studier og jobbing for å få endene til å møtes. Samtidig hadde vi hver våre psykiske lidelser som utfordret hverandre. Jeg fikk blant annet jevnlige "meltdowns", hvor jeg kunne løpe vekk og forsvinne timesvis av gangen, eller slå hull i dører og ødelegge inventar. 

Jeg ble ikke filosof, men jeg tok mange kurs i filosofi, logikk og lingvistikk. Jeg fikk en mastergrad i datavitenskap og jobb som programmerer. Jeg ble lei av det akademiske livet når jeg jobbet med min masteroppgave, som var veldig slitsomt og utmattende. 

I dag har jeg en godt betalt jobb, med mye ansvar. Det var stress på jobben som til slutt utløste nye angstepisoder som jeg nå søker behandling for. Samtidig som jeg ønsker å kvitte meg med mine kroniske smerter, som jeg bare har "akseptert" siden de dukket opp når jeg var 17. Jeg vet at jeg blir unødvendig sliten av disse daglige smertene. 

Jeg har nok blitt retraumatisert når jeg har snakket om min fortid med terapeuter og skrevet om den her. Jeg har valgt meg tre esker å legge min historie neddi, som heter Mobbing, Omsorgssvikt og Tap av mor.

Denne prosessen har endret meg som person. På mange måter har jeg funnet tilbake til mine røtter. Det er veldig vanskelig å beskrive hva dette går ut på, jeg skal prøve en annen gang. Oppsummert kan man si at jeg har en voksende forakt for snobbete,  "borgerlige", "anstendige" call it whatever mennesker.

Det er med en viss misunnelse. I 1994 spilte jeg "Ja vi elsker" på et halvveis ødelagt orgel donert til familien. Jeg spillte etter  gehør uten at noen hadde lært meg den når Bjørn Dæhlie tok gull i OL. Jeg var ti år og hadde veldig lyst til å ta pianotimer, men det fikk jeg aldri. Min mor døde året etter. Når jeg nå kommuniserer med disse borgerlige, som med en selvfølgelighet har lært seg piano eller fele i sine møblerte hjem. Som kan sine filosofer og diktere på rams. Så misunner jeg dem deres oppvekst. 

Min oldefar og hans søsken havnet på barnehjem når deres foreldre døde i en ulykke. Min farfar (hans sønn) blir sammen med en borgerlig dame, hennes familie mislikte sterkt at hun ble sammen med en slik simpel arbeider. Farmor var sosialist og var glad til. Min far minnet min bror og meg på at hans far stadig gav ham juling, gjerne helt uten grunn. Derfor ble det vanskelig for oss å klage over hans omsorgssvikt, han slo oss jo ikke (han slo meg ved et par anledninger når han var full, men pytt). 

Jeg lurer på hvor mye som kan spores tilbake til at min tippoldefar døde mens min oldefar var liten. Hvor mange generasjoner kan slike arr skjære gjennom? Hvordan hadde min farfars oppvekst vært, om hans far fikk en normal oppvekst? Hvordan påvirket dette min far igjen? Og hvordan har dette påvirket meg? 

 

Uventet eksponeringsterapi

Jeg unner meg selv massasje, ca en gang i uken. Det startet ifm mye stress på jobben. Jeg var selvfølgelig veldig nervøs før jeg startet, hvordan dette skulle gå med tanke på de kroniske somatiske plagene og smertene i brystet mitt. 

Fra starten av har jeg vært åpen om dette med massøren. Hun aksepterer og forstår mine plager, virker det som. Hun er i hvert fall flink til å gi det inntrykket, og det er mer enn nok :) 

I går hadde jeg en litt fuktig kveld på byen, og har vært ekstra ømfintlig I dag. Ekstra plager og smerter i magen, blant annet. Så jeg gruet meg ekstra til dagens massasje. 

Og når jeg lå på magen og massøren presset ned i ryggen min, så gjorde det vondt. Jeg klarte allikevel å holde pusten rolig og tenke at det ikke er farlig. Og smertene ga seg med en gang. Men de kom tilbake nesten med en gang også. 

Jeg skal prøve å forklare hva som skjer. Først gjør det veldig vondt. Så puster jeg rolig inn og ut og sier til meg selv at det ikke er farlig. Så legger jeg merke til hvordan det egentlig føles. Det er bare et spesifikt punkt på brystet som presses ned mot en benk. Hjernen min "tolker det"  automatisk som smerte, helt til jeg klarer å overbevise den om at det ikke er farlig. 

Sekundet etterpå kjenner jeg en annen sensasjon et annet sted i brystet, fordi massøren gnir på ryggen min litt annerledes. Og med en gang, smerte. Sånn pågår det en tyve minutters tid før jeg skal snu meg og legge meg på ryggen. 

Hun masserer meg ikke så mye direkte på brystet, men prøver seg forsiktig frem,  siden hun vet om plagene mine. Litt mer mellom hver gang. Men dette gjør egentlig ikke vondt på samme måte som når jeg ligger på magen. 

Jeg tviler på at jeg er like avslappet etterpå som når andre blir massert. Men jeg tror denne behandlingen faktisk hjelper i stor grad. Spesielt koblet med kunnskapene jeg har fått via boken Explain pain. 

#kroniskesmerter #psykosomatiskesmerter #massasje 

Et møte med ei i rennesteinen

I kveld hadde jeg en givende samtale med en middelaldrende dame. Hun er narkoman, bruker pepper (amfetamin) og cannabis for å dempe de verste panikkanfall. Går på to type antipsykotiske medisiner hun får av legen. Apedop, som det heter på folkemunne. 

Truxal er en av dem. Hun tar 25mg. Jeg tok 15mg selv (fikk utskrevet 45mg av legen, men tok minste dose for å se an bivirkninger og virkninger først). Man blir, over tid, helt zombie. Mye samme effekt som Zyprexa, som jeg har gått på før, men enda verre bivirkninger. 

Jeg kommer meg opp av sengen. Men. Jeg er sløv hele dagen. Får forstoppelse. Nedsatt seksuallyst (onanering et det som ellers får meg til å sovne på kvelden, med truxal bare slokner meg). Utslett får jeg. Angsten blir ikke bedre, jeg bare forsvinner som menneske. 

Man skal visst ikke blande alkohol og truxal. Da velger jeg alkohol. Jeg har egentlig en firetrinns plan. Først prøve offentlig helsevesen. Det de kan gi meg er antipsykotiske legemidler som er ulovlig i usa pga alvorlige bivirkninger. Og ventekøer på terapeuter jeg ikke veit hva er. 

Trinn to er privat helsevesen. Jeg kan få utredning med hjernescan, skjemaer, samtaler. Det koster og det er bittert. Jeg betaler ufrivillig skatt for at staten skal fikse disse tingene. Staten tvang meg inn i kommunal skole som har store av skylden for disse problemene. 

Trinn tre er selvmedisinering. MDMA skal hjelpe på mye, blir brukt mer og mer i terapeutisk forbindelse. Cannabis mot smerter. Mikrodoser med lsd hjelpe på innovasjon og entreprenørskap på jobben. Problemet med alternativer som dette er vanskeligheten med å få lovlig tilgang til slike stoffer, det er veldig sjeldent et alternativ. Den ulovlige varianten vet man ikke hva inneholder, og er derfor forbundet med en viss risiko. I tillegg vil jeg ikke bryte loven. 

Trinn fire blir terminering av livet. Det høres drastisk ut, men det er en befrielse å ha det som mulig utvei. Jeg vet ikke hva det egentlig går ut på. Det kan være selvmord, men det kan også være så mye annet. Bare droppe ut av samfunnet. Bli poet? Musiker? Naver? Hadde på mange måter vært fint. Heise det hvite flagget og overgi meg. Utfordringene sosialdemokratiet gir meg er omfattende og slitsomt. Mobberne, lærerne og min far vant. Jeg er et null som ikke fortjener noe annet enn juling. 

Friske mennesker i psykiatriske sykehus, hvordan komme seg ut igjen?

Tidlig 1970-tallet utførte en psykolog ved navn Rosenham et veldig interessant eksperiment. Han fikk 8 mennesker til å oppsøke psykiatriske sykehus og rapportere om at de hørte stemmer. Ordene de hørte skulle være "empty", "hollow" og "thud", ord som Rosenham tenkte skulle indikere eksistensiell krise. Disse "pseudopasientene" ble sent til 12 forskjellige mentalsykehus av forskjellig art (statlige og private, dyre og billige).

Med en gang de fikk innpass, skulle de oppføre seg som normalt og si at stemmene i hodet har opphørt. Allikevel ble de holdt institusjonalisert 19 dager i snitt, de lengste ble sittende så lenge som 52 dager! Syve av de åtte fikk diagnosen schizofreni (diagnoser som i dagens helsevesen fremdeles følger deg resten av livet), mens den åttende ble diagnostisert med manisk-depressiv psykose.

Oppgaven til pseudopasientene var enkel: Prøv å kom deg ut av psykeuhset igjen så fort som mulig. Samtlige opplevde at for å gjøre dette, så måtte de gå med på at de var psykisk syke og starte å ta antipsykotiske medisiner. Medisinene kvittet de seg imidlertid med i toalettet (og ingen ble oppdaget for dette). Pseudopasientene opplevde å bli umenneskeliggjort, at privatlivet ble alvorlig krenket og de opplevde mye kjedsommelighet. Noen av disse ble verbalt og fysisk misbrukt av de ansatte. Dette var altså i utgangspunktet helt friske mennesker, som kun i starten hadde sagt at de hørte stemmer.

Når resultatet av denne forskningen ble publisert, var det et psykisk sykehus som påstod at noe slikt aldri ville skje med dem. De avtalte med Rosenham at han også skulle sende pseudopasienter til dem. Så skulle psykehusene kartlegge hvem de trodde var pseudopasienter. Av 193 nye pasienter ble 41 identifisert som pseudopasienter og 42 ytterligere ble ansett som "suspekte". I virkeligheten sendte Rosenhaum 0 - NULL - pseudopasienter til disse sykehusene.

Samtidig ble det under denne perioden innlagt færre psykiatriske pasienter enn tidligere.

Forskningen til Rosenhaum førte blant annet til at man i ettertid har gjort større innsats for å få pasienter de-institusjonalisert, det vil rett og slett si at de ikke ble oppbevart på mentalsykehus lenger. Hvilken andre lærdommer psykiatrien har tatt av denne undersøkelsen vet jeg ikke.

 

Kilde: Wikipedia

#psykiskhelse #mentalhelse #institusjonalisering #forskning

Å trøste sin egen bak

Når jeg bodde hos min farmor i min ungdom kom jeg over artisten Dido. Jeg hadde en rutine på å ligge på sovesofaen, etter å ha lagt meg, og klappe meg selv på ryggen. Trøste meg selv til søvns. På denne tiden kunne jeg av og til faktisk gråte. Ingen høylytt hulking, men tårer og snufsing. Jeg hadde mye angst i denne perioden. Jeg hadde kommet meg vekk fra barndomshjem og grunnskole, hvor jeg ble ignorert, plaget og mobbet. Hvor jeg også prøvde å være en av de tøffe gutta, som hevdet seg med røyking, drikking, hasj, ugang og mobbe / banke opp andre. For å passe inn. For å ikke være på bunnen. Det fungerte faktisk en liten stund. Men det slo hardt tilbake.

Min mor husker jeg som borteværende. Hun var på jobb, pendlet langt. Fra skogene ute på bygda inn til byen, for å sitte med loddebolten sin. Jeg husker jeg ble med henne på jobb en dag. Jeg lagde et slags alarmsystem ved hjelp av en klesklype av re, to tegnestifter av metall, en liten elektrisk bjelle og et batteri. Designen hadde jeg lest i et tegneserieblad.

Jeg husker hvor stolt moren min ble. Hennes kollegaer ble også imponerte. Dette var sikkert den type stolthet og imponerthet voksne har overfor barn for å være snille. Men for meg føltes det ekte. Jeg kan ikke huske andre ganger hvor min mor var stolt av meg. Jeg husker aldri om hun noen sinne trøstet meg. Hun døde når jeg var 11.

Jeg vet at siden jeg var 11 og frem til nå, så har jeg aldri hatt noen person som har hatt en stabil omsorgsrolle overfor meg. Jeg hadde det veldig tøft, med mobbing, en far som åpenbart ikke brydde seg om meg eller min brors velbeværende. Savnet etter en mor, som jeg var overbevist om ville dukke opp igjen. Jeg så henne flere ganger når jeg gikk ute. Tynnr, lave damer med halvlangt brunt hår kunne være min mor som var i live.

Så når jeg flyttet til farmor følte jeg meg tryggere. Da kunne jeg senke guarden. Og da kom angsten skyllende. Nyrene produserer kortesol i rakketfart og skyter det ut i blodsystemet som en kanon. Etter hvert flytter jeg "hjem" igjen for en stund, men deg tar ikke lang tid før jeg bor hos farmor permanent. Og jeg bygger opp denne vanen med å trøste meg selv.

Jeg får meg etter hvert en kjæreste. Min aller første kjæreste. Hun blir den første jeg klemmer, første jeg kysser, første personen jeg elsker. Jeg er veldig glad i henne fremdeles, selv om vi nå ikke lenger er sammen. Hun har betydd utrolig mye for meg, var smart, snill og hjelpsom. Hun hjalp meg i en utrolig tøff tid.

Hun var  ikke noen som ga trøst. Det var og er heller ikke noenjeg krever, sånn var hun og hun var helt åpen og ærlig på det. Hun romantiserte et parforhold hvor mannen biter tenna sammen når det er vanskelig, og hvor mannen har omsorgsrollen for kvinnen. Ikke motsatt. Å bite tenna sammen var jeg superflink til, jeg hadde over tyve års erfaring.

I løpet av mine 11 år med henne bygget jeg meg en fantasifigur. En skytsengel som klapper meg på ryggen. Trøster meg. Sier at alt vil gå bra. Jeg gråter aldri lenger, men jeg får denne trøsten. Skytsengelen min forsvant omtrent samtidig med at forholdet med eksen min ble slutt. Litt trist i grunn, for på den tiden var jeg jo ekstra lei meg.

Jeg bruker fremdeles musikk for trøst. Robyn, Young Galaxy, Coeur de Lion, samt en rekke enkeltlåter. Noen ganger setter jeg også på de gamle albumene til Dido. I tillegg har jeg en varmeflaske som jeg har inntil kroppen min når jeg skal sove. Det er det nærmeste jeg kommer nærhet. Det er beroligende og kanskje litt trøstende.

På mange måter føler jeg meg fremdeles som et barn. Som ønsker at andre skal være stolt av meg, selv om grunnlaget for det kanskje ikke helt er der. Som kan holde rundt meg mens jeg er lei meg. Som ser at det at jeg dytter dem bort er min måte å vise at jeg trenger dem til å være her. Jeg må jo være sikker på at de vil det selv, og ikke gjør det fordi jeg ber om det. Det er slitsomt å være mann. Og jeg ble mann i alt for ung alder. Kanskje det var derfor jeg begynte å få høye viker allerede som 17-åring? Samtidig har jeg nok fremdeles ikke modnet helt, på viktige områder, fordi jeg aldri har blitt plassert i en stor nok blomsterpotte med riktig type jord i.

#mobbing #sorg #trøst #angst #psykiskhelse #oppvekst #gråt

Oppdiktede fortellinger

Det er ikke alltid jeg klarer å engasjere meg i oppdiktete historier. Alt som skjer, intriger, konflikter, gleder og dødsfall har sitt utspring i en forfatters fantasi. Hver gang jeg blar meg til neste side vet jeg ikke hva som skjer. Men jeg vet at hva som helst kunne ha skjedd, basert på forfatterens innfall.

Det er allikevel forskjell på oppdiktete historier. Noen historier er mer som logiske deduksjoner. Det karakteren gjør baseres naturlig på hvem karakteren er. Dette igjen kan derimot få historien til å virke flat og forutsigbart.

Dette igjen kan bøtes på ved å gi en eller flere karakterer i boken motstand, reelle utfordringer de må hanskes med. Som de kan overvinne og samtidig vokse på. Men dette blir også fort kjedelig igjen, fordi utfordringene ofte har selvfølgelige utfall. Det Gode vinner mot det Onde. Og da vet man allikevel fra side 1 sånn cirka hva som skal skje.

Noen ytterst få ganger klarer allikevel forfatteren å male et bilde med flere nyanser. Hvor det ikke finnes noen fasit på hvem man skal heia på. Samtidig som man blir personlig engasjert i karakterene som utspiller sine livsløp mellom permene.

Nettopp derfor skal jeg få med meg neste episode av Game of Thrones. :D

Forklare smerte

Mitt første blogginnlegg handlet, ikke så rart, om mine kroniske smerter. Disse somatiske plagene i brystet mitt har vært en stor del av mitt liv siden de først oppstod når jeg var 17. Nå er jeg 33. Det er på mange måter bare noe jeg har vendt meg til. Jeg sover alltid på siden, med høyre side ned. Alle andre stillinger er smertefullt. Jeg smører jevnlig brystet inn med ibux-gele (jeg har prøvd litt forskjellig, det virker som at denne fungerer best). Før tok jeg sterke smertestillende, men jeg har stoppet med dette fordi de har side-konsekvenser, spesielt magen.

Intensiteten i smertene tiltok i fjor, i forbindelse med mye stress på jobben. Jeg stormer inn på kontoret til min fastlege, noe må gjøres! Han ga meg henvisning til psykomotorisk fysioterapi. Nå skjønner jeg at dette var en veldig smart avgjørelse. I tillegg var jeg ekstremt heldig med terapeuten min (bortsett fra at hun plutselig har blitt utilgjengelig). For en smart og reflektert person!

Av mange ting hun har gjort for meg, anbefalte hun blant annet boken Explain pain av Butler og Moseley (og med morsomme illustrasjoner av Sunyata). Det var ikke lett å få tak i denne, men jeg har nå fått den i hus ? etter å ha brukt 800 kroner på bok + frakt. Det var verdt alle pengene. Endelig forstår jeg hva som skjer med kroppen min. Boken er lettlest, med forklarende illustrasjoner. Samtidig er den skrevet av to smarte forskere som bedriver nevrovitenskap, med smerte som spesialitet.

Jeg anbefaler alle med kronisk ubehag eller smerte å lese denne boken. Uansett hva de somatiske plagene i utgangspunktet skyldes. Kunnskap er virkelig makt. Jeg skal forsøke å oppsummere den kunnskapen som har vært viktig for meg, men... lever du i smerter? Les boken!

  1. All smerte er normale reaksjoner på hva hjernen oppfatter som fare.
  2. Hjernen bestemmer om det gjør vondt, uansett hva smerten kommer av. Klyp deg selv i armen. Armen gir bare beskjed til hjernen om press- og temperaturendringer. Hjernen mottar masse informasjon, og bestemmer om det gjør vondt eller ikke.
  3. Man trenger ikke motta slike nervesignaler engang for at hjernen bestemmer seg for at det gjør vondt. Dette ser man veldig tydelig ved fantom-smerter.
  4. Det er ikke noe "smertesenter" i hjernen. Bare en fun-fact, er mange ? til og med helsepersonell ? som går rundt med denne overtroen.
  5. Hjernen endrer seg over tid. For eksempel: Hos blinde mennesker blir delen av hjernen som tolker signaler fra pekefingeren større, etter all blindeskrift-lesningen. Det samme skjer ved kontinuerlig opplevelse av smerte. 
  6. Ryggraden sender fare-signaler videre fra kroppen til hjernen. Denne kan bli sensitiv og fungere som et forstørrelsesglass, en forsterker for signalene som kommer fra der det gjør vondt.
  7. Tanker er også nerve-impulser. Hvis du tenker at det er "fare" et sted i kroppen, er dette et nervesignal i hjernen som kan tolke sanse-informasjon som smerte.
  8. Hvis du stadig tar og klemmer på et sted på kroppen, lærer hjernen seg at dette er et viktig sted (jamfør punkt 5). En større del av hjernen fokuserer på hva som skjer her.
  9. Dette forsterkete fokuset kan gå ut over fokus andre steder. Man får et dårligere mentalt kart i hjernen over hvor de ulike delene av kroppen er.
  10. Med andre ord (punkt 5 og 6) både signalene som sendes til hjernen og delen av hjernen som tolker signalene, blir mer sensitive. Til slutt kan det å ha på seg t-skjorte bli et smerte-helvete, fordi de ørsmå trykkene bomullen gir fra seg på brystet mitt blir forsterket i ryggraden og overtolket i hjernen. Samtidig gjør angsten min (punkt 7 og 8) at jeg fokuserer mye på "fare" i brystet, og hjernen mener at det er snakk om smerte.
  11. Stress-hormoner påvirker også hvordan hjernen tolker signaler. Så det er ikke rart at smertene i brystet tiltar når jeg får angst eller blir stresset! I disse dager har brystet mitt blitt til et "har jeg angst"-apparat.

Dette er bare en bitte-liten ufullstendig og kanskje litt feilaktig oppsummering av 80 sider med solide doser informasjon om hvordan nervesystemet, ryggrad og hjernen virker i lag. Jeg har til gode å lese de siste delene av boken som skal hjelpe meg til å takle det sensitive alarmsystemet i kroppen min. Boken lover at hjernen ikke bare kan læres opp til å reagere med smerte, den kan også avlæres.

Husk at jeg har fokusert på det som er viktig for meg ? årsaker bak "psykosomatiske" lidelser. Hvis du derimot har kroniske smerter på grunn av mer synlige, "fysiske", lidelser, vil boken også være en stor hjelp for deg. Hvis du er helsepersonell, og omgås mennesker som blir plaget av smerter, burde du også absolutt lese boken. Hadde bare én av de tyvetalls personene jeg har hatt en relasjon til i min sykdom hatt denne kunnskapen om smerter (fem fastleger, tre psykiatriske sykepleier, tre psykologer, et helt akutt-team, med mer), kunne kanskje mye vært gjort tidligere med tanke på å kondisjonere hjernen og kroppen min vekk fra smerte-opplevelsene.

Denne kunnskapen oppsummert gir mye mening når jeg reflekterer over min egen historie. Som 17-åring fikk jeg panikkangst når pulsen min begynte å rase (etter å ha røyket something bad). Jeg lå på gulvet til skolelegen, han sett over meg og svettet mens han kjente på pulsen min. Dagene og ukene etter begynte det å gjøre mer og mer vondt i brystet. Jeg var veldig fokusert på brystet mitt i denne perioden, klemte på det stadig og var bekymret.

Jeg får et nytt panikkangst-anfall noen uker etter. Denne gangen med intense brystsmerter. Jeg blir kjørt til legekontoret, som tar EKG. Videre blir jeg kjørt til akutt-teamet hos DPS. Jeg husker at jeg på denne tiden konstant gikk med tommelen i armkroken, og spant muskelen her alt jeg hadde mot tommelen. Det virket noe beroligende på brystsmertene.

I perioden som følger går jeg konstant med hånda på brystet. Fjerner jeg hånden, intensiveres smerten drastisk. Jeg fikk ikke engang til å skjære brød, det gjorde for vondt og panikkangsten ga seg ikke. Behandlingen min består av antipsykotika og gruppe-terapi. Når jeg klager over stadige brystsmerter til min fastlege, undersøker han brystet mitt ved å få meg til å se en annen vei og late som at han poker brystet mitt med en binders. Når jeg utbryter smerteskrik, dobler han dosen med antipsykotiske medisiner.

I løpet av en normal dag tar jeg meg selv på brystet tusenvis av ganger. Bare når jeg har skrevet dette tar jeg meg selv i å beføle mitt eget bryst. Det kan godt hende at denne trente adferden er med på å holde hjernen min "fokusert" på dette området, men jeg er litt usikker. Det gjør jo ikke vondt når jeg tar meg på brystet. Jeg onanerer også ofte, og som menn flest tar jeg meg i skrittet både støtt og stadig. Jeg har ingen kroniske smerter i kuken min.

Etter å ha lest bare halvparten av Explain pain føler jeg meg utrolig lettet. Jeg har virkelig tro på at jeg ikke er dømt til å leve i et smerte-helvete resten av livet. Jeg må bare finne terapeuter (psykomotoriske fysioterapeuter eller eventuelt psykologer som er eksperter i kognitiv adferdsterapi) som tar mine lidelser på alvor, og har tilsvarende perspektiv på smerte som det denne boken her gir. Jeg kan trene hjernen min, og nervesystemet mitt, til å ikke tolke absolutt alt som smerte igjen. Mitt endelige mål er å kunne være på en ekte konsert, og nyte musikken uten å bry meg bassen som får brystet mitt til å vibrere. Men dette målet er det sikkert mange år igjen til, om ikke tiår. Jeg tror ikke på noen mirakelkur, men jeg ser det er en vei å gå som vil lede meg ut av det vonde.

#psykiskhelse #mentalhelse #kroniskesmerter #kronisksmerte #smerter #hjernen #nerver #kroppen

Alt er fint

Når man har målrettet jobbet og strevet lenge for å nå sine mål, er det fortjent å kunne plassere beina på bordet. Fyre opp en joint, fylle opp koppen med rom og knipse på damene (nei, jeg gjør ingen av delene - jeg velger å tolke denne delen av sangen litt mer metaforisk).

I'm feeling high, champagne fly
Work hard everyday till we reach to di goal
Dis a fi di people dem a work hard
All who gone to di morgue, R.I.P to a loved one
Put yuh cups dem high

Alle har opplevd tap og sorg. Og alle jobber, på sitt vis, for å komme videre med livet. Men noen ganger må man gi seg selv tid til å heve glasset og skåle.

Like the feeling's right, goin' on a high grade flight
Thugs a proll out, girls a roll out
Everything is nice, yeah
Everything is nice

Man må tillate seg selv å kjenne på de gode følelsene også. Selv om man har vært gjennom traumatiske hendelser, lever i et liv med mye påkjenning, stress eller smerter. Det er lov å si "alt er fint". Og jeg støtter faktisk Popcaans bruk av rus for å nå denne følelsen. Men man trenger kanskje ikke cannabis eller rom, man kan bli ruset av god musikk for eksempel. Eller eventuelt et par glass med rødvin. Vi er jo ikke alle rastafarere. 

Hennessy pack up, refill yuh cup
Music a play till the speaker fuck up
Gyal faint when mi click mi finger like Erup
She a wine unda rum and syrup
Reaching out to all who do 9-5, weh yah
Put in di work and a fight to strive
From UWI to U-TECH, ease di exam stress and hold a vibe

Så fyll opp glasset og sett på musikken!

Sometimes mi know seh yuh stressed out
Cause di bill dem pending
Or you loss everyting weh yuh work everyday and investing
Watch yah now, touch di club, find a girl a bubble pon
Find a party fi tek out di trouble on
Popskull dedicate dis one to every victim and all ex-con (Tr8)

Alle blir stresset, av forskjellige grunner. Regninger. Nevroser. Deadlines. Eksamener. Traumer. Det er lov å finne seg en fest, å ha et lystig lag. Tenke på andre ting enn det som i hverdagslivet tynger deg ned. Vi trenger alle å blåse ut på denne måten, fra tid til annen. Alle har forskjellige måter å gjøre dette på. Rastafarere sverger til rom og damer.

I dag skal jeg til massasje, hva som skjer etterpå vet jeg ikke. Hjemme har jeg ferdiglagd middag fra i går som bare trengs å varmes i mikro. Eller kanskje jeg spiser middag ute på byen, med litt øl og godt selskap? Vi får se hva som skjer. :)

 

 


 

Ny medisin: Truxal (klorprotiksen)

Når jeg var hos fastlegen min på onsdag og klagde over vedvarende angst og kroniske (psyko)somatiske plager og smerter, skrev han ut nye medisiner til meg. Nemilg Truxal 15mg. På pakkningsvedlegget står det at jeg skal ta tre daglig ved angst/uro. Jeg tolker det dit hen at jeg kun skal ta dem når jeg har angst/er urolig.

Litt fakta fra medisinske nettsider

Før jeg stapper i meg tabletter, liker jeg å vite hva det er. Jeg har altså ikke spist noen av disse enda. Virkestoffet heter altså klorprotiksen / chlorprothixen (på engelsk Chlorprothixene). På drugbank kan man lese at dette er et antipsykotikum som fungerer som blokkere/hemmere. Den blir brukt som antipsykotika (skal altså dempe angst og uro). Drugbank skriver kort kun at den blir brukt for psykotiske lidelser, så som schizofreni og akutt mani ved bipolar lidelse.

Klorprotiksen hemmer altså hormononer. Den hemmer hormoner produsert i i hypothalamus, og det er syv av disse:

  • Hormonene som styrer vann-nivå i kroppen (blodtrykk) (Anti-Diuretic Hormones)
  • Oksytosin, som styrer sosiale menneskelige funksjoner og seksuallyst/reproduktive systemet
  • Hormoner som styrer hvordan vi reagerer på fysisk og psykisk stress, som igjen er ansvarlig for å styre appetitt og angst (Corticotropin-Releasing Hormone)
  • Hormoner som styrer pubertet og seksuell modenhet (Gonadotropin-Releasing Hormone)
  • Hormoner som styrer vekst (Somatostatin og Growth Hormone-Releasing Hormone, litt av et navn!)
  • Hormoner som styrer hjerte/blodsystemet, hjernens utvikling, muskelkontroll, fordøyelse og forbrenning (Thyrotropin-Releasing Hormone)

Når man leser denne listen, er alle kjente bivirkninger av å ta Truxal/klorprotiksen naturlige. Tørrhet i munnen, vektøktning, dempet seksuallyst, hjertedunk, med mer er alle sterkt knyttet til hormonene produsert i hypothalamus. Jeg vet ikke i hvilken grad klorprotiksen hemmer hver enkelt av hormonene som er nevnt her, men det som er åpenbart er at målet er hormonet som styrer måten vi reagerer på stress (Corticotropin-Releasing Hormone).

I løpet av de siste årene har man sett at en økning av oksytosin også kan ha positiv virkning på opplevelsen av stress. Dette er et hormon/peptid man kan ta som tilskudd. Derfor er jeg veldig nysgjerrig på å øke oksytosin fremfor å hemme hele hypothalamus. Det er viktig at alle disse hormonene er i balanse. Jeg vet med meg selv at de ikke er det hos meg, da jeg er diagnostisert med asperger og således har mindre produksjon av oksytosiner. Jeg vet også at psykiatere, av en eller annen grunn, er skeptisk til denne type medisinske behandling.

Det meste av dette mener jeg kan testes i dag (hormonproduksjon og balanse), men det skal nok litt til å få gjort dette på offentlige sykehus i Norge. Kanskje jeg burde undersøke muligheten for å teste dette på et privat laboratorie, enten i Norge eller utlandet.

 

Litt brukererfaring

Når jeg leser om bruken av Truxal er det flere som har tatt det mot søvnproblemer. Flere har tatt dette medikamentet over flere tiår. Flere melder om at det ikke virker særlig dempende på angsten, men at de heller blir trøtt. Bivirkninger er de samme som står på pakningsvedlegget, hjertebank, besvimelse, vektøktning, og så videre. Naturlig knyttet til hypothalamus.

 

Konklusjon

Jeg er nok litt skeptisk til dette medikamentet. Det har eksistert lenge, og nye typer antipsykotika/beroligende midler har kommet på markedet. I tillegg er jeg altså nysgjerrig på bruk av oksytosin som tilskudd i stedet for å direkte påvirke hormonproduksjon i hjernen, men det kan være en viss fare for at kroppens naturlige produksjon av oksytosiner blir svekket.

Jeg kommer til å prøve 15mg Truxal på kveldstid, for å se om det bedrer nattesøvnen min. Hvis jeg får noen av de opplyste bivirkningene, stopper jeg. Jeg synes ikke medikamentets fordeler i tilfelle er bedre enn de eventuelle bivirkningene. Hvis jeg blir roligere/sover bedre så holder jeg meg til denne dosen. Hvis jeg ikke merker noe, vil jeg prøve å også ta en tablett tidligere på dagen.

Ettertanke

Det er fascinerende å lese om disse hormonene, og hvordan de påvirker kroppen. Jeg har fordøyelsesproblemer, søvnproblemer, sterkt preget av angst/uro/stress, nedsatt sosial funksjonalitet (bruker mye energi på å "virke normal"). Alt dette kan være et resultat av samme hormonelle ubalanse. Dette igjen kan både skyldes medfødte faktorer (asberger), opplevelser (mobbing, omsorgssvikt, tap av forelder) eller en kombinasjon. Folk som har samme erfaringsbakgrunn som meg, har ofte de samme autisme-lignende symptomene.

#psykiskhelse #mentalhelse #truxal #klorprotiksen #chlorprothixen #chlorprothixene #hormoner #Oksytosin #angst #stress #metabolisme #forbrenning #fordøyelse #medisin #medikamenter 

Å snakke til deg selv i tredjeperson hjelper å kontrollere følelsene dine

Et forskningsprosjekt viser at det å snakke til seg selv i tredjeperson gjør at du får et perspektiv på deg selv lik den du har om andre. 

http://www.unipaper.co.uk/article/talking-to-yourself-in-the-third-person-can-help-you-control-emotions

Forskere har gjennomført to studier, hvor de har overvåket hjerneaktivitet mens folk har snakket til seg selv i førsteperson og tredjeperson. I den ene ble de vist fæle bilder. De som snakket til seg selv i tredjeperson hadde mindre aktivitet i den emosjonelle delen av hjernen.

I den andre undersøkelsen snakket forsøkspersonene om vonde opplevelser fra fortiden. De som snakket om dette i tredjeperson hadde også her mindre emosjonell aktivitet i hjernen. 

Minst like interessant er det at de som snakket om seg selv i tredjeperson brukte mindre ENERGI (effort). 

James  tenker å prøve dette aktivt selv, i forskjellige settinger. Når James skal vise James medlidenhet. Når James skal roe ned James. Etc (nei, jeg skal ikke skrive om meg selv i tredjeperson på bloggen 😝). 

Første rapport kommer om en ukes tid: Klarer jeg å huske å snakke / tenke på denne måten? Hvis ja, får jeg lettere roet meg ned i angsten?

Dessverre har jeg nylig startet på nye medisiner, så jeg får ikke målt effekten av dette i seg selv... 

#psykiskhelse #mentalhelse #forskning 

Første gang jeg slang en pizza

Jeg mener jeg må ha vært femten år, kanskje bare fjorten. En av mine tanter hadde nettop giftet seg, i utlandet, og nå skulle det være fest på grendehuset. Under middagen ble det servert alkohol. Jeg satt ved siden av min tante. Hun mente jeg var gammel nok til å drikke, jeg hadde jo blitt konfirmert, så hun ga meg en flaske med Ringnes. En flaske ble til flere, og etter hvert fant jeg boksen med Black Tower. Den smakte saft.

Jeg var ofte ute. Jeg røyka. Gikk rundt hjørnet, for at de voksne ikke skulle se meg. På veien ser jeg noen i parallell-klassen kjøre forbi på moped. Dette var de tøffe guttene, som jeg av og til røyket hasj sammen med under brua ved bensinstasjonen. På denne tiden ble jeg faktisk ikke mobbet av akkurat den gjengen her, jeg tror nesten jeg var en slags maskot eller noe (dette skulle endre seg radikalt i løpet av året etter).

De kjørte innom grendehuset. Med seg hadde de en kritt-pipe han ene hadde stålet av sin stefar. Den skulle de røyke hasj i (jeg tror det var hasj). Vi stod på lekeplassen bak grendehuset og sendte pipa rundt.

Når de dro igjen var det inn og finne mer Ringnes og Black Tower, helst det siste. Det smakte jo saft! Jeg ble veldig full den kvelden. Jeg husker mange andre bruddstykker av ting som skjedde den kvelden, men jeg skal prøve å holde det kort. Historien handler jo om første gang jeg slang en pizza.

Det skjedde dagen etterpå. Vi spiste lasagne (garantert sånn fra frys eller lignende, min far lagde ikke særlig mat). Plutselig styrter jeg opp og løper mot toalettet. Men når jeg hadde kommet halvveis, så skulle maten opp, okkesom. Pizzaen la seg utover gulvet på gangen. Min far kom løpende etter. Når han så verket min, ble han veldig sint og aggressiv. Det var første gang jeg hørte uttrykket. "Ingen slenger ut en pizza på den måten!" skrek han. Jeg syntes det hørtes morsomt ut.

Jeg mener det endte opp med at han måtte vaske opp kunstverket mitt. Jeg var for dårlig til å gjøre noe som helst produktivt. Og det hadde han bare godt av. Hele kvelden før hadde han bevitnet sin egen mindreårige sønn drikke seg dritings, uten å lee et øyelokk engang.

 

#pizza #fest #grendehus #hasj #røyk #alkohol #mindreårig #omsorgssvikt

Fastlege overstått

Det gikk bra hos fastlegen. Jeg føler han tar meg seriøs (følte meg litt avfeid sist gang, men jeg fikk jo henvisning av ham!)

Siden jeg allerede har fått innpass hos psykiater, kan jeg per slik forordningene er ikke søke hos noen annen spesialist i mellomtiden. Han er enig i at det er dumt, samtidig som at han mener at det kan bli litt mange kokker av gangen. Personlig skulle jeg gjerne hatt hjelp med å gjøre fobien min mot høy puls bedre, så jeg kan begynne å trimme mot depresjonene mine, men man må ta en ting av gangen. Så først møte psykiater, se hva han kan bidra med, og så eventuelt søke på ny.

Han anbefalte meg også å ta kontakt med DPS. Jeg er enig i at jeg kanskje burde det, det sitter bare litt langt inne.

For første gang i mitt liv har jeg fått beroligende medisiner! Jeg husker fremdeles godt hvordan en av mine tidligere fastleger lo av meg når jeg spurte om å få utskrevet noe slikt. De heter Truxal, de skal visst roe ned aktiviteten i hjernen min. Håper ikke det inkluderer mine rasjonelle evner, jeg er ganske så treig fra før av. 

Mitt møte med psykolog som 12-åring

Når jeg var 12 år kjørte min far meg til en psykolog. Du skal være sikker på at det på ingen måte var noen frivillig handling fra hans side. I bilen på vei til psykologen advarte han meg mot å fortelle noe som helst negativt til psykologen. "Psykologer er hjernekrympere. De lever av å gjøre mennesker dårligere. Det er sånn de beholder jobben sin." var det ene argumentet hans. "Hvis psykologen tror at det er noe galt, så blir du hentet av barnevernet. De plasserer deg på barnehjem. Du vil aldri se meg mer." var det andre argumentet.

Jeg husker selvfølgelig ikke nøyaktig hva han sa. Men jeg husker at hele bilturen gikk med på å advare meg mot denne psykologen. Advarslene han kom med, har han også kommet med tidligere, og skulle repeteres flere ganger i løpet av min barndom og ungdom.

Jeg husker så vidt timen hos psykologen. Jeg husker ikke hvordan hun så ut, men jeg innbiller meg at hun var tynn, hadde mørkt flatt hår, og var kanskje sånn i 40, 50-årene. Men disse minnene kan også for så vidt være helt feil.

Hun spurte meg ut, om hvordan det var hjemme, hvordan det var på skolen, hvordan jeg hadde det. Jeg var tapper. Ingenting var galt. Jeg fikk overbevist henne om dette(?).

Jeg fortalte ikke om mobbingen på skolen. Jeg innrømte nok at min mor var død. Men jeg sa ingenting om at mine sorger og traumer i forbindelse med hennes bortgang var noe jeg måtte bære selv. Inni meg. Jeg tror ikke jeg hadde begrep nok om dette på den tiden, for å være ærlig. Jeg nevnte ikke samtalen min far hadde med meg på vei til psykologen.

Dette var første og eneste gang jeg så denne psykologen. Det var ikke noe forsøk å bygge opp tillit, snakke med meg flere ganger, eller noe tilsvarende. Hun var nok mer enn nok fornøyd med at jeg sa at alt var bra. Jeg er, og har alltid vært, ganske tøff. Forholdene jeg satt i tatt i betraktning. I tillegg har jeg (og dette ble ikke diagnostisert før i fjor) visstnok asperger. Noe som nok gjorde at min kroppslige emosjonelle adferd nok var veldig annerledes enn den ville vært hos andre barn i tilsvarende situasjon.

Hvorfor kjørte min far meg til psykologen i utgangspunktet? Jeg vet ikke om det er en standard-innkalling små barn får etter tap av mor. Eller om barnevernet på noen måte var koblet inn. Jeg har tenkt å ta kontakt med barnevernet og forlange utlevering av all dokumentasjon de eventuelt har på meg. Jeg vet at det ble sendt bekymringsmeldinger til dem på den tiden, det fikk jeg lære nå i vår av de som sendte disse bekymringsmeldingene.

#psykiskhelse #mentalhelse #psykolog #barndom #mobbing #barnevern #omsorgssvikt #asperger

Hvordan tanken på selvmord gjør hverdagen lettere

Jeg kommer ikke til å ta selvmord på en god stund. Men jeg har tenkt tanken om å ta selvmord, mange ganger.

Fortvilelse og rådløshet står ganske sterkt i mitt liv. Jeg har kroniske smerter og ubehag, raserianfall, angstanfall, depresjoner, lite overskudd. I alt, ofte føles ikke livet verdt å leve.

Jeg har bestemt meg for å gjøre det jeg kan for at mitt liv skal bli bedre. Samtidig er det et paradoks at jo mer jeg jobber med dette, jo mer jeg leser meg opp, jo verre blir mine lidelser. Jeg har levd i mange år med fullstendig undertrykking av egne behov og følelser. Brystsmertene var der, så også periodene med depresjoner. Angstanfallene kom, men ikke så ofte og veldig milde. Når brystsmertene tiltok i forbindelse med stress på jobben, tok jeg IGJEN en tur til fastlege. Da fikk jeg henvisning til psykomotorisk fysioterapi. Jeg fikk ikke mange timene der, før behandler ble utilgjengelig. Jeg skal til behandlerens vikar i morgen, etter to måneders opphold.

Med terapeuten snakket jeg om fortid. Tap av mor, mobbing, omsorgssvikt. Samtidig blir jeg mer aktiv her på bloggen, og skriver mer utførlig om min erfaring og mine lidelser. I løpet av denne prosessen blir jeg retraumatisert, og mange av mine symptomer blusser opp i intensitet.

I tider som dette, kommer altså tanker om selvmord igjen. Ikke at jeg skal ta livet mitt nå. Men mer en slags nødplan. Eller en nødutgang. Jeg vet at hvis mine vedvarende, kroniske, ubehag ikke gir seg. Hvis psykiatri og helsevesen kommer til kort. Så kan jeg velge å terminere mitt eget liv. Og det er faktisk en ganske beroligende tanke.

Det er nemlig ingen som tvinger meg til å leve videre. Det fins en utvei ut av konstante plager, angst, depresjoner, smerter, sinne. Noen ganger blir jeg bekymret for at jeg skal gjøre noe "overilt" i mine depressive perioder, men jeg tviler på at det er tilfelle. Det er en slik angstlidelse jeg har hørt om, og bevitnet, men ikke opplevd selv. At man blir redd for at siden man har tenkt det, så kommer man til å gjøre det, uten noen kontroll over seg selv.

Jeg synes selv det blir feil å si at jeg sliter med selvmordstanker, som jeg så ofte ser det formulert. For meg oppleves det mer som å være beroliget av selvmordsplaner. Jeg har vært åpen om dette med noen av de rundt meg. På en rolig og rasjonell måte. Jeg har ikke vært hysterisk og truet med selvmord, men for det meste lagt det frem som jeg gjør det her: Det finnes en vei ut av helvete. Alle jeg har snakket om det med til nå, ser ut til å ha tatt det med god fatning.

Jeg er nysgjerrig på hva som generelt menes når man sier at folk sliter med selvmordstanker. Det er veldig trist hvis noen tar livet av seg i en periode av livet sitt hvor man er ekstra oppskjørtet, når/hvis det er store muligheter for at ting skal bli bedre igjen. Det er ikke den situasjonen jeg er i, kanskje mest fordi jeg ikke er en sånn person. Jeg brukte et halvt år på å finne et nytt par med sko. Jeg kommer nok til å bruke enda lenger tid på å bestemme meg for å gjøre noe såpass radikalt.

Hvis man er dømt til å leve resten av livet med store psykiske lidelser, har jeg stor forståelse for valget. Det er nå flere og flere som godtar selvmord når det kommer til fysiske lidelser. I noen land har man til og med begynt med assistert selvmord. Men psykiske plager bærer preg av å ikke bli tatt like alvorlig, også på dette feltet.

#psykiskhelse #mentalhelse #selvmord #mobbing #angst #depresjon #omsorgssvikt 

Slik er det i Norges land

«Mobbing kan føre til angst, depresjon, lav selvtillit, psykosomatiske plager og selvmordstanker», kan man lese. Dette gjelder i aller høyeste grad for mitt tilfelle også. Videre står det at «Det var mobbeeksperter som slo alarm om at barn og unge som har opplevd mobbing i liten grad får hjelp i etterkant.» Det gjelder også for min del.

Samtidig virker det som at det er liten eller ingen mulighet for at jeg får noen som helst form for økonomisk erstatning eller oppreising. Jeg har kommunisert med advokater om dette, og min sak står ganske svak. Det må dokumenteres godt at jeg har blitt mobbet, og at jeg nå lider økonomisk tap av mobbingen. At mobbingen har ført til angst, depresjon, sterke psykosomatiske plager og selvmordstanker er ikke grunnlag for erstatning, så lenge jeg har valgt å bruke alle kreftene mine på jobb i stedet for på meg selv.

Mine psykosomatiske plager går ut på smerter i brystet. Samtidig kan vi lese i en doktorgradsavhandling utført i 2007 at veldig få pasienter som har hatt panikk-angst og smerter i brystet, identisk med min egen opplevelse, får noen som helst oppfølging av eller behandling for lidelsen. 80% av de som var med i undersøkelsen hadde ikke fått noen behandling. Det gjelder også meg.

Nå har jeg på ny bestilt time hos fastlegen. Jeg har printet ut konklusjonen av denne avhandlingen, som jeg skal ta med meg til legen. Jeg har også planer om å ta kontakt med DPS der jeg bor, men jeg er litt usikker på hvilken "kanal" inn som blir den riktige. I tillegg har jeg selvfølgelig telefonskrekk og angst for å ta kontakt.

#psykiskhelse #mentalhelse #mobbing #angst #depresjon #selvtillit #selvmordtanker #psykosomatiskesmerter #smerter #erstatning #oppreising #

Brystsmertepasienter med panikklidelser

Lite visste jeg at en doktorgradsavhandling ved UiO har skrevet spesifikt om akkurat min lidelse. Brystsmerter i forbindelse med panikkangst. Jeg hadde alvorlige panikkangst-lidelser i slutten av mine tenår, med sterke, hemmende brystsmerter. Jeg var ute av stand til å gjøre simple ting som å skjære brødskiver. Brystsmertene økte sterkt når hånden min ikke var i kontakt med brystet, så i flere uker hadde jeg bare en hånd tilgjengelig.

Jeg ble behandlet med gruppesamtale og antipsykotiske midler (zyprexa). Jeg lærte meg en rekke pusteteknikker for å håndtere panikkangst, og etter hvert klarte jeg å la være å holde hånden på brystet 24/7. Dette var 14 år siden. Den dag i dag hemmer fremdeles brystsmertene meg. Det tar mye av min energi. Jeg får plutselige "hogg" i brystet, som tvinger armen min opp til brystet igjen, uten at jeg har noen tilsynelatende kontroll på armen min. Dette har gjort meg svært skeptisk blant annet til å ta bilsertifikat. Jeg har konstant ubehag i brystet, og det går over til å bli smerter når jeg blir trøtt, når jeg blir utsatt for høy musikk (bass), når jeg får høy puls eller når jeg får angst eller blir stresset.

Doktorgradsavhandlingen til Christine Bull Bringager viser til en metastudie som anbefaler psykoterapi og antidepressiva for panikkangst (og bemerker at 21 av 23 studier benyttet seg av adferdsterapi eller kognitiv adferdsterapi). Samtidig er det bare 40% av de med panikk-lidelser som får en slik behandling. Jeg er en av de som ikke har mottatt slik behandling. Bringager skriver også om relasjonen mellom panikk-lidelser og faktiske dødsfall i forbindelse med hjerte- og karsykdommer, men angsten min tillater meg ikke å lese dette i detalj.

Avhandlingen heter for øvrig «A prospective follow-up study of chest pain patients - with emphasis on patients with panic disorder» og kan lastes ned gratis via DUO.

Avhandlingen handler om panikkangst hos folk som opplever sterke brystsmerter, lik de jeg hadde. Pasientene ble fulgt opp ett år og ni år etter at de først hadde oppsøkt lege i forbindelse med brystsmerter. Etter et år hadde kun et fåtall av pasientene fått adekvat behandling for panikkangst. Dette til tross for fortsatt panikk-lidelser, kronisk angst (chronic distress) og svekkelse (impairment).

Etter ni år hadde fremdeles mange pasienter fortsatte psykiske lidelser. Bringager skriver blant annet

PD patients with high somatization scores require special attention because they have an increased risk of having continual panic attacks and subsequently particularly poor outcomes.

Personlig har jeg ikke panikk-lidelser i sterk grad lenger, men store somatiske lidelser, mye angst og stress. 13 år etter at jeg først var i kontakt med det norske helsevesen i forbindelse med brystsmerter og panikk-angst.

Man har andre godbiter av sitater i denne avhandlingen, blant anne (min utheving)t:

Undertreatment of PD in chest pain patients have previously been related to non-recognition by physicians (13), but in the present study all PD patients were identified and still only a minority received effective PD treatment at follow-up (Paper I and II). The present study does not provide answers to why the majority were untreated.

Hun peker på at mange av pasientene nektet å motta psykiatrisk hjelp. De nektet kanskje å se på smertene sine som en psykisk lidelse. Dette gjelder ikke meg. Jeg har alltid vært bevisst på at mine lidelser først og fremst er psykiske. Jeg har rett og slett aldri blitt tilbudt adekvat behandling for mine lidelser, selv om jeg har oppsøkt fire fastleger, snakket med to psykiatriske sykepleier og tre psykologer i løpet av min karriere som pasient. Jeg har derimot nektet med å fortsette å innta zyprexa.

Avhandlingen til Bringager ser ut til  først og fremst å handle om pasienter med vedvarende panikk-lidelser, og ikke vedvarende brystsmerter, som i mitt tilfelle. Det var likevel interessant å se at dette blir studert i Norge. Kanskje jeg kan nevne studien i forbindelse med å kreve kognitiv adferdsterapi for egen del. En av psykologene jeg tok opp dette med, begynte umiddelbart å le av meg, høyt. Han mente at jeg på ingen måte var syk nok til å motta den type behandling. Nå sitter jeg her med brystsmerter, 9 år etter, og han sitter vel og ler enda.

Takk til Sarah som tipset meg om denne avhandlingen. :)

#psykiskhelse #mentalhelse #brystsmerter #angst #panikkangst #panikklidelse #smerter #avhandling #zyprexa etc

Hvorfor er brystsmertene verst når jeg skal sove

Hver kveld når jeg har lagt meg tiltar smertene i brystet. Det er verdt å spørre seg hvorfor det er slik.

 

Har det noe med stillingen jeg ligger i?

Jeg tror ikke det. Det gjør like vondt uansett hvordan jeg ligger.

Kan det komme av assosiasjon?

Kanskje. Jeg mener det ikke gjør like vondt når jeg sover andre steder. 

Kan det være fordi jeg er trøtt?

Jeg mener det også spiller en rolle. Det pleier som regel å gjøre mer vondt når jeg er trøtt.

Kanskje jeg burde prøve å legge meg tidligere og prøve å sove andre steder renn i senga (blir jo da sofaen).

 

 

Jeg har en kammerat som har angst ifm nesen, som dukker opp når han skal sove. Han blir overbevist om at neseveggen har forsvunnet (grunnet traumer ifm tidligere behandling). For ham hjelper det for en liten stund å finne et annet sted å sove. Han bor i en liten ettroms, så han har ikke så mange steder å velge mellom. På sovesofaen, eller på en madrass på gulvet foran sofaen. Jeg har fleipet med at han burde kreve fra NAV å få finansiert større leilighet. Han svarte at hans søster, som aldri har hatt et dags ærlig arbeid i sitt liv, fikk større leilighet fra NAV enn den har har råd til selv med sine egne penger ...

Om å få erstatning etter 10 år med mobbing

Jeg tok kontakt med et advokatkontor for å forhøre meg om mulighetene til å få erstatning. De ser veldig smale ut, for å si det mildt. Selv om jeg sliter med kroniske smerter, vedvarende angst-lidelser, fobier og traumer som konsekvens av dette igjen, med mer, så lar det seg vanskelig å bevise at dette skyldes 10 år med mobbing. Det er allikevel på mange måter lettende å få det bekreftet, fremfor å gå rundt og lure.

De svarte at jeg selv må kunne dokumentere selve mobbingen. De anbefalte meg å få tak i dokumenter fra skolemappe, helsesøster, barnevern, PPT, lege, sykehus, psykolog, og så videre. Jeg kommer med tiden til å kreve inn slike dokumenter uansett - jeg er spent på hva som står i dem. Jeg vet bare ikke helt hvordan man skal gå frem, og har ikke helt energigrunnlaget til å starte på det nå. Men nå har jeg til og med ferie! Hvordan det blir når jeg sitter i full jobb igjen? Vanskelig. Det blir nok nye flere år hvor ingenting blir gjort.

De sa også at jeg bør se om kommunen har en oppreisingsordning, og å ta kontakt med ' Statens sivilrettforvaltning' for å se om det er relevant med 'billighetserstatning'. Jeg har aldri hørt om disse tingene før, men jeg skal se om jeg kan se nærmere på det.

Dagens spørsmål må være hvorfor psykiatrisk sykepleier, som var min "terapeut" under panikklidelsene sent i  tenårene mine ikke gjorde meg oppmerksom på noen av disse tingene. Man kan jo konspirere om at hun jobbet for kommunen som var ansvarlig for mobbingen jeg ble utført for, og hadde en slags lojalitetsbånd til kommunen. Hun visste godt om mobbingen, tok hun aldri opp det med at jeg burde søke erstatning? Eller gjorde hun det, mens jeg avfeide det? Sistnevnte kan godt være mulig, jeg er jo, på grunnlag av mobbingen, ekstremt konfliktsky.

En annen ting advokatkontoret kunne melde, var at jeg må vise til økonomiske tap. Det kan jeg ikke. Jeg har brukt mitt hele voksne liv på å fokusere på karriere og jobbing, og heller latt mine lidelser først og fremst gå utover min fritid. Jeg angrer på ingen måte for dette, jeg tror alternativet ville vært verre. Men at myndighetene sitter og suger til seg mine penger i form av skatter og avgifter, etter at jeg har blitt behandlet på denne måten, svir.

#psykiskhelse #mobbing #erstatning #angst

En evig søken etter terapi i statens helsevesen

I går skulle jeg bestille nok en time til legen. Jeg har bestemt meg for å fortsette å bestille legetimer helt til jeg er frisk. Jeg er lei av å gå rundt med kroniske smerter, fobier og angst-lidelser. Jeg skal til bunns i disse problemene.

I går ville jeg ta opp fobiene mine. Når jeg skulle bestille legetime måtte jeg inn i noe som heter "pasientsky". Der så jeg at man kan ha såkalte e-konsultasjoner. Siden fobiene mine ikke er noe jeg har kommunisert med andre om, og noe jeg skammer meg over, føltes det tryggere ut å sende et spørsmål til min fastlege om dette her, i stedet for å bestille time.

Svaret tilbake var en avslutning av e-konsultasjonen og et kort "du må nok oppsøke en psykolog eller psykiater med driftstilskudd og som har angst som spesialisering".

Ingen henvisning, ingen kommentar om at jeg kan få en slik henvisning, ingenting annet enn at saken bare ble avsluttet.

Jeg måtte altså opprette en ny e-konsultasjon hvor jeg da spør om hvorvidt jeg kan få en slik henvisning. Samtidig gjorde jeg legen oppmerksom på at det er umulig å vite om en psykolog eller psykiater har angst som spesialisering før ETTER at ventetiden er over og jeg møter vedkommende for første gang. Hvordan skal jeg vite hvem av terapeutene på driftsliste har angst som spesialisering?

Oppdatert, legen svarte siste spørsmål med følgende:

Hei, dette har vært et uløst mysterium i mange år, for både leger og pasienter.

#psykiskhelse #mentalhelse #angst #fobi #terapeut #driftstilskudd #psykolog #psykiater #fastlege

Pretty boy

Denne sangen er det vanskelig å skrive noe fornuftig om. På en måte føler jeg lyrikken er veldig uttømmende. Allikevel har jeg jo lagt mine tolkninger inn i sangen som sikkert er annerledes enn andres.

When we were lost
We found each other
And headed sightless for the city
We had no way
Misfit and stray
Living beyond both means and pity

For meg symboliserer sangen et frustrert håp om å få en kjæreste som ser min ensomhet og mine smerter, uten å bli redd eller løpe unna. Begge har gått seg vill i livet, men finner hverandre og lager en sti de kan gå på sammen.


And I know you feel isolated
And I feel what you won't say
I don't care if the disbelievers don't understand
You're my pretty boy
Always

Rammene i sangen kan passe veldig mange historier. "You're my pretty boy" kan for eksempel alludere til tvekjønnethet, homofili eller noe i den retningen. Det kan også være snakk om en stygg mann, med et vansiret ansikt fra en brann eller annen ulykke, men som kvinnen (vokalisten) allikevel elsker og finner vakker. For meg handler det om en som ser mine sjelelige sår, angst, bitterhet, depresjoner, men som allikevel ser den personen jeg egentlig er, eller kunne ha vært.


I felt no pain
When you changed your name
We were each other's only family
Walking away
Would change the way
But never make your path less heavy
 

 

Musikkvideoen til denne sangen er også helt nydelig. En person i en stygg maske er ensom og alene med sine hverdagslige gjøremål i butikken. På puben dukker det opp et snodig vesen med solbriller, som ser ut til å se rett gjennom masken. Hun tar ham med til et dansekurs, og det ser ut til at alle som deltar i dansingen aksepterer paret for det dem er. Feller tårer hver gang jeg ser denne.


#psykiskhelse #musikk #musikkvideo #ensomhet #kjærlighet #angst

Selvhjelpsbok, og det å hjelpe seg selv generelt

Jeg bærer på mye bitterhet for den urettferdigheten jeg har blitt utsatt for. Det å bli tvunget til å gå på offentlig skole, bli mobbet her, med lærere som ser en annen vei. Lese om hvor mange "rettigheter" jeg har på oppfølging, uten å ha mottatt et eneste tilbud om dette, uavhengig av hvem i den offentlige etat jeg formidler historien til.

Denne bitterheten kommer fort i veien for å hjelpe meg selv. Det er ikke min skyld at jeg har blitt utsatt for omsorgssvikt og mobbing. I hjernen min blir det fort oversatt til: De tunge lidelsene jeg bærer på er ikke mitt ansvar. Men det er bare jeg som til syvende og sist kan gjøre noe med mine byrder.

Jeg kan jo velge å se på det fra et annet perspektiv: At kommune og stat tar ansvar for lidelsene de har utsatt meg for, skjer ikke. Skal jeg få et bedre liv, må jeg lage meg selv et bedre liv.

Jeg har til nå sjeldent benyttet meg av selvhjelpsbøker. Jeg har brukt en bok hvor mindfulnes skal hjelpe meg å takle stress, og jeg har brukt en bok som skal lære meg å takle angst. Begge har hjulpet, til en viss grad, men med kjapt tilbakefall.

Nå har jeg kjøpt en bok anbefalt av sinnet. Jeg har faktisk kjøpt tre bøker i en, som for tiden er på tilbud på Ark. «Sjef i eget liv», «Kongen anbefaler» og «Det er ikke mer synd på deg enn andre» koster nå 100,- til sammen. Det tar utgangspunkt i kognitive metoder, noe jeg har tro på.

Jeg har også bestilt en bok på amazon som heter Explain pain. Den måtte jeg ut med 800 kroner for, ..., men hvis det kan hjelpe meg å takle mine kroniske smerter, så er det for all del verdt det.

#psykiskhelse #mentalhelse #selvhjelp #bitterhet #selvhjelpsbøk etc

Stress og ferie

Da var jeg hjemme igjen fra det skumle utland. Turen var alt i alt veldig fin, men jeg er lei av hvor amputert den ble på grunn av angst. Mange timer ble brukt på hotellet dagtid, og flere planlagte destinasjoner holdt jeg meg unna på grunn av avstand.

Noen ganger når jeg syter over ting som dette, tenker jeg: Hvem er jeg til å klage. Det er finnes jo folk som har det mye verre enn meg.

Og det er riktig det, det finnes folk som har det verre. Og jeg har mye av både forståelse for og medfølelse med disse. Det at andre har det verre enn meg, annulerer allikevel ikke det faktum at eg har en angstlidelse som gjør livet mitt suboptimalt i forhold til hvordan jeg hadde vært uten angst. Så jeg skal fortsette å "syte", hvis dette er med på å bearbeide inntrykk, samtidig som at jeg fortsatt skal jobbe med å utfordre angsten min.

Den verste episoden hadde jeg på jernbanetorget hjemme i Norge igjen. Når jeg hadde kommet ut av flytoget, og gikk under tavlen inne, kjente jeg vemmelige smerter i brystet. Ikke stikkende, og ikke stølhet, slik jeg pleier. Det kjentes ut som at noe klemte til i brystet, noen cm under brystkassen. Det gjorde veldig vondt og det var veldig skummelt. Jeg tenkte hjerteinfarkt med en gang.

Jeg "lyttet til kroppen" og fant et stille sted jeg kunne sitte og slappe av. Et stort glass med vann og en liten matbit på Royal Gastro. Med tilhørende pusteøvelser (og etter hvert et par øl), følte jeg meg mye roligere, og de vonde smertene forsvant. Tilbake var de kroniske stikkende smerte og stølheten.

En ny ting jeg har fått i forbindelse med ferien, er stølhet på høyre side av brystet også. Det virker altså som at jeg blir anspent her også. Det kan jeg ikke huske å ha kjent før, annet enn i forbindelse med trening. 24 juli skal jeg til en ny psykomotorisk fysioterapeut, en vikar for hun som er i permisjon. Skal ta opp disse ulike type brystsmertene med vedkommende. Jeg er bekymret for dem, i likhet med hjertedunk, høy puls og hjertet som hopper over slag fra tif til annen. Å leve i en kropp som ruver av stresshormoner er ikke behagelig,

#psykiskhelse #mentalhelse #angst #depresjon #stress #smerte #kronisksmerte #ferie

Les mer i arkivet » August 2017 » Juli 2017 » Juni 2017
hits