Bulimi og alkohol

Jeg vil ikke karakterisere meg selv som noen bulemiker. Men det hender jeg trøstespiser, og en sjelden gang kaster jeg snopet opp igjen når jeg føler at jeg har spist for mye.

Når jeg var student og jobbet kveld og helgeskift samtidig, var det mye verre. På vei hjem fra jobben, på kvelden, hadde jeg et rituale hvor jeg satt meg ned på en benk, på vei hjem. Stappet i meg fet mat eller snop av noe slag. Og kastet opp etterpå.

Det er noe med det å stappe i seg masse mat, som smaker godt, som virker dempende på stress. Jeg får også litt av den samme følelsen av røyk, snus og alkohol. Å kaste det opp igjen var i første omgang noe kroppen gjorde "av seg selv", jeg ble kvalm av å spise så mye på så kort tid. Etter hvert ble det noe jeg gjorde med vilje, fordi jeg skjønte at jeg ikke trengte de ekstra kaloriene. I disse dager får jeg bare større kropp, men jeg vet ikke om det er bedre :)

Ut i fra den "seneste" modellen fra psykiatrien, toleransevindu med hyperaktivitet og hypoaktivitet, vil jeg vel si at jeg er hyperaktivert når jeg trøstespiser. Å spise mye god mat på kort tid hjelper meg å få "kontroll" igjen.

Sist gang jeg kastet opp er noen uker siden nå. Jeg hadde spist en hel bøtte med lakris-iskrem, kanskje noe av det beste jeg vet. Det var ikke noe jeg tenkte over, som regel tar jeg ut bøtta, spiser noen skjeer, og setter den inn i fryseren igjen. Denne gangen klarte jeg ikke stoppe meg selv, og alt forsvant. Helt til det kom opp igjen!

Kanskje vurdere å alltid "servere" meg selv iskrem via en skål, og sette inn isen igjen med en gang. Får jeg lyst på mer, kan jeg ta noen av de tusenvis av pusteøvelsene jeg har lært meg for å "komme inn i toleransevinduet" igjen. Eller gå meg en tur.

#bulimi #stress #traumer

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

James Madison

James Madison

33, Oslo

Jobber med IT, gikk på blindern, har mastergrad og fagbrev. Vokst opp under det man kan kalle relativ fattigdom, var mobbeoffer på barneskolen og både mobber og offer på ungdomsskolen, noe jeg lider under den dag i dag. Opplevde en del omsorgssvikt som liten, og mistet også min mor i ung alder. Sorgen etter mamma er noe jeg ikke har startet å bearbeide før nå i voksen alder. Har opplevd en del ille ting i helsevesenet. Fastleger som fnyser av meg eller ikke tror på meg. Terapeuter som har ledd hånlig av meg. Å få adekvat hjelp er en kamp jeg fremdeles kjemper daglig. Mye sliten, sliter med angst og kroniske smerter. Aggresjoner, frustrasjoner, depresjoner, det går i en berg og dalbane. Jeg har ingen offisielle diagnoser, men mener jeg har en mild PTSD lidelse sammen med høyfungerende autisme/asperger, som igjen resulterer i angst, depresjon og lite kontakt med egne følelser. Jeg kan også oppleve meltdowns under press. Prøver å finne roen i livet, gitt opp å finne meningen med den.

Kategorier

Arkiv

hits