Bitterhet over fortiden og seksuelle frustrasjoner

Jeg vet at det ikke er sunt å gå rundt og være bitter og ting som har skjedd. Dessverre er det ikke slik at kunskapen om dette, ei heller viljen til å slutte å gå rundt og være bitter, er nok for å klare å slutte. Kanskje det å skrive ned alle tankene man har hjelper?

Jeg har startet å se på serien Misfits. Den handler om en gruppe ungdommer som er satt til samfunnstjeneste på grunn av diverse ungdomskriminalitet. Det er en del ting jeg emosjonelt reagerer på når jeg ser denne serien. Som når Nathan forteller om, og ler av, måten de ga en medelev nervesammenbrudd når de mobbet vedkommende. Jeg var selv klassens mobbeoffer i 9 år, og vet hvordan det føles. Jeg lurer på om noen av de som mobbet meg går rundt og ler av måten de behandlet meg på, og måten jeg reagerte på, fremdeles.

Jeg ble ikke mobbet lenger når jeg startet på videregående. Men jeg var helt ødelagt sosialt. Jeg fikk ingen oppfølging, selv om både lærere og min far visste om mobbingen. På videregående holdt jeg meg helt for meg selv. Jeg hadde ingen venner, jeg hadde dog klassekammerater jeg var nogenlunde sosial med. Mesteparten av tiden i friminuttene tilbrakte jeg på biblioteket. De hadde internet, det hadde jeg ikke hjemme. Etter skolen dro jeg hjem.

Jeg var aldri med på fester. Jeg hadde aldri noen kjæreste. Flørtet aldri med jenter. Jeg er bitter fordi jeg føler at jeg mistet hele ungdomstiden min. Nå har jeg riktignok fått rapportert litt forskjellig om denne tiden fra bekjente. Enkelte hevder at det var en vond tid, med mye gruppepress og kjipe opplevelser. Andre kan med drømmende blikk fortelle at dette var den beste tiden de hadde i sitt liv.

Jeg reagerte også i dag når jeg leste om at ungdom under 25 får gratis timer hos sexolog. Jeg var ikke stort seksuelt aktiv før jeg fylte 22 selv. Etter det hadde jeg en kjæreste som har gitt meg komplekser både for penisstørrelse, ereksjonssvikt og kroppsbildet mitt generelt. Tiden sammen med henne er allikevel den beste tiden i mitt liv (forholdet varte tross alt i over 11 år). Etter at jeg ble diagnostisert som asberger, gjorde hun det slutt med meg. Vi var forlovet, og hadde akkuratt fått nok penger til å kjøpe en leilighet sammen. Ja, jeg går rundt og er bitter for dette.

På den tiden gikk hun til sexolog. Hun hadde problemer med å forholde seg til nakenhet, og en del andre problemer. Jeg tror det hadde gått et år eller noe, fra hun hadde sendt inn en søknad til hun fikk timer. Sexologen var nyutdannet. Noen timer var jeg med inn. Jeg fikk et inntrykk av at det var noe ved meg hun ikke likte. Et stort tema på den tiden var hvor falsk det ser ut når jeg smiler.

Jeg skulle gjerne gått til sexolog selv. Jeg tør ikke flørte med jenter, fordi jeg er seksuelt usikker på meg selv. Jeg er veldig sikker på at ereksjonen min vil være fraværende hvis jeg noen sinne får oppleve at noen blir interessert nok til at det kommer så langt. Og jeg er bitter for dette. Samtidig er det litt prematurt å gå til sexolog? Jeg står på venteliste for psykiater, som skal behandle meg for fremdeles ubearbeidet sorg jeg har etter min mors død. hun døde for nærmere 22 år siden, når jeg var 11.

Samtidig prøver jeg å gå til psykomotorisk behandling, men det er ikke så lett. Hun jeg gikk til har tatt permisjon. Nå har det gått fem uker, og jeg har ringt til legekontoret hun holder til flere ganger. Det var siste gangen jeg ringte at jeg fikk beskjed om at hun er permittert frem til nyår, men at hun har en vikar som kan se meg. Men nå er vikaren på ferie, og jeg har tatt ferie når han kommer tilbake igjen. Så det blir et plutselig brudd på flere måneder av behandlingen min, for mine kroniske smerter i brystet. Sånne psykosomatiske smerter som visstnok er vanlig at man får når man har blitt mobbet 9 år på rad, uten å få noen oppfølging. Slik oppfølging man egentlig har krav på, spesielt når alle lærere og rektor har vært fullstendig klar over hva som har skjedd. Ja jeg er faktisk jævlig bitter.

I forbindelse med angsten min har jeg fobi mot høy puls. Under mitt første angstanfall fikk jeg veldig høy puls, så høy at jeg trodde jeg skulle dø. Skolelegen prøvde å ta pulsen min med en vanlig analog klokke, han satt over meg og svetta og så bekymra ut. Hver gang jeg får høy puls nå, så får jeg samtidig angst. Jeg må sette meg ned og puste rolig til pulsen har roet seg ned igjen. Om jeg har løpt, trent, får angst, hatt sex eller bare prøvd å runke. Uansett så får jeg angst, og så må jeg roe meg ned igjen. Sånn har det vært i 14, 15 år. Jeg har fortalt tre fastleger, to psykologer og en psykomotorisk fysioterapeut om dette. Kun sistnevnte har ymtet frempå at jeg kanskje burde prøve eksponeringsterapi eller kognitiv adferdsterapi. Jeg foreslo dette for min egen psykolog (i 2008, for 9 år siden) at jeg kanskje kunne ha godt av noe slikt, han startet bare å le av forslaget mitt. Han foreslo at jeg skulle prøve viagra mot ereksjonssvikten, og at jeg bare skulle tenke på noe annet i forbindelse med fobien min. Men jeg tør ikke prøve viagra, for jeg har fobi for alt som har med hjertet å gjøre, og jeg har hørt at viagra kan være dårlig for hjertet. Jeg, jeg er faktisk jævlig bitter.

Jeg er jævlig bitter. Og jeg er seksuelt frustrert. Jeg får ikke til å onanere uten å måtte roe meg ned etterpå for å ikke få angst. Hele seansen tar gjerne lang tid. Og jeg føler meg som en gris som går rundt og har disse seksuelle ønskene. Kanskje jeg skulle blitt munk?

 

#psykiskhelse #mentalhelse #bitter #bitterhet #misfits #ungdom #nervesammenbrudd #mobbing #mobbet #sosial #usosial #fester #kjæreste #minner #asperger #ereksjonssvikt #forlovelse #sexolog #flørte #ereksjon #psykiater #sorg #mamma #psykomotorisk #fysioterapi #psykosomatisk #smerte #angst #fobi #puls #kognitivadferdsterapi #psykolog #viagra #runking #onanering #hjerte #hjertet

2 kommentarer

Mona Iren

18.06.2017 kl.23:11

Jeg skjønner godt at du er frustrert og bitter.

Nå du skriver om den høye pulsen din kjenner jeg meg igjen. Det var med den det hele startet for meg for et par år siden. Jeg vet ikke hvor mange EKG jeg har måttet ta. Både på legevakten og på sykehuset. Men nå har jeg forsøkt å roe meg med at det er angstanfall.

Men man blir jo allikevel redd. Redd for at det et et hjerteinfarkt. . Jeg skjønner deg godt.

Ønsker deg en bedre tid fremover.

James Madison

19.06.2017 kl.16:39

Mona Iren: Ja, tenker det er mange som sliter med angst som deler denne. Jeg har nå slått meg til ro med at det er angst, men selve fobien har jeg ikke blitt kvitt. Det gjør det ikke lettere at pulsen ofte blir urytmisk, og sporadisk slår hardere enn andre ganger. Men dette skjer aldri når jeg ligger og tar EKG, skjer som regel etter/i forbindelse med fysisk aktivitet. Og jeg blir veldig skremt av det.

Skriv en ny kommentar

James Madison

James Madison

32, Oslo

Jobber med IT, gikk på blindern, har mastergrad og fagbrev. Asperger, men sosial kompetent til tross. Mye sliten, sliter med angst og kroniske smerter. Prøver å finne roen i livet, gitt opp å finne meningen med den.

Kategorier

Arkiv

hits