Konsekvensene av å bli sliten

Nå er jeg veldig sliten. Det har vært mye stress og få muligheter til å slappe av fra søndag morgen til i går kveld (onsdag kveld). Fire dager med konferanse, firmatur, utflukter. Med mange mennesker, lydinntrykk, høy musikk (som jeg får smerter i brystet av), alkohol, og så videre.

Søndag var det å komme seg til flyplassen, vi skulle til en konferanse i utlandet. Bare en flytur i seg selv er i utgangspunktet veldig slitsomt for min del. Jeg stresser alltid med innsjekking og sikkerhetskontroll. Når det er over slapper jeg litt mer av, jeg er alltid ute i god tid så jeg rekker litt mat og en øl før boarding. Under selve flyturen får jeg alltid problemer med brystet, det gjør vondt og jeg bekymrer meg.

Jeg husker ikke hva vi gjorde på søndagen når vi kom frem. Det er helt slettet vekk fra hukommelsen min. Det var noe grill-buffet på kvelden. Mandag og tirsdag var det konferanse, masse forelesninger. 1/3 interessant. 1/3 totalt uinteressant. Og 1/3 bullshit. På kveldstid var det middag og sosiale aktiviteter. Hele dagen var preget av mange mennesker, høye lyder, musikk. Ting som får en introvert person som meg veldig sliten.

På tirsdagen skulle det være utflukter, men hva det gikk ut på var hemmelig. Først dagen før fikk vi vite at første utflukt var sykling. I regnet. Vi fikk beskjed om at det ville være ute-aktiviteter, så jeg hadde tatt med en paraply i tilfelle regn. Men så skulle vi altså på sykkel. Men det gikk greit, jeg fikk kjøpt meg en poncho. Under lunsjen fikk vi vite at neste aktivitet var "laser tag".

På dette tidspunktet var jeg altså veldig sliten. Kontekstuelt kan det være greit å vite at en av mange grunner til at sosiale lag gjør at jeg blir sliten, er frykt for andre mennesker. Noe jeg har fått fordi jeg ble kraftig fysisk mobbet som liten, i en periode på 9 år. I fire dager har det vært flytur, mange mennesker, høye lyder ? jeg var helt utslitt. Så får jeg høre at nå skal jeg løpe rund i mørke rom uten vinduer og leke krig, akkompagnert med høy musikk (som jeg utelukkende får sterke brystsmerter av), leke at jeg skyter og blir skutt på mens jeg løper rundt hjørner og kaster meg rundt i et mørkt rom.

Jeg er sint, fordi jeg ikke fikk vite om dette før et par timer til det skulle starte. Fordi jeg var midt i en storby jeg på ingen måte er komfortabel med å forflytte meg rundt i av meg selv. Fordi ledelsen vet om mange av utfordringene mine, men på ingen måte gjorde har hintet til noen forståelse for min situasjon i det hele. Fordi jeg måtte avslå å delta i en gruppe-aktivitet og oppleve å få mange av mine kolleger til å komme med undrende spørsmål om hvorfor jeg ikke ble med. Fordi en av de som var med på å arrangere opplegget også vet om en noen av mine utfordringer, men valgte å sende meg inn på et slikt opplegg uten å advare meg på forhånd.

 

Nå, etter turen, er jeg veldig sliten. Når jeg blir sliten blir jeg oftere aggressiv. Jeg får innvendige aggressive utbrudd (eller da egentlig innbrudd?). Det starter med at hjernen min stiller opp en fantasi. Temaet i fantasien er alltid at jeg blir angrepet, gjerne emosjonelt. Jeg blir for eksempel klandret for at jeg ikke var med på laser tag, og blir møtt med liten forståelse for at jeg har angst og er sliten. I fantasien min går jeg til frontal-angrep mot vedkommende, verbalt. Jeg gjør det først klart og tydelig for vedkommende at jeg hadde et tilløp til panikk-anfall like før. Derfor hadde hadde jeg ingen mulighet til å være med. Å være såpass kynisk og følelsesløs å i den situasjonen presse meg på hvorfor jeg ikke kunne delta er helt umenneskelig.

Videre i fantasien min nevner jeg alle stygge ord som jeg mener beskriver vedkommende på en helt nøytral og objektiv måte, gitt måten hun har oppført seg på overfor meg. Jeg nekter å ha noe som helst med vedkommende å gjøre mer, og snur ryggen til hver gang hun er i nærheten. Forklarer for ledelsen i firmaet hvordan jeg opplevde dette, og nekter å jobbe i noen som helst relaterte prosjekter. (Dette er bare en av mange fantasier som har fått ansiktet mitt til å vri seg i vrede mens jeg sitter på toget, eller står på t-banen, eller går rundt på gata i løpet av dagen.)

Det er åpenbart at jeg frykter å ikke bli forstått. Jeg tviler derimot på at en utagerende aggressiv adferd hjelper andre til å forstå hvordan jeg har det. Jeg har et stort problem med at, når jeg forklarer andre hvor utslitt jeg er, og hvor vanskelig det er for meg å delta i slike turer, så virker det som at de ikke forstår. De forklarer meg at de også har hatt det veldig slitsomt.

Hvis alle har det like slitsomt, og får det like jævlig, som meg. Så er det rent ut barbarisk å arrangere slike turer i utgangspunktet. Jeg tviler på at det er tilfelle. I så fall må vi gjøre noen drastiske endringer i måten vi organiserer bedrift-Norge. Så konklusjonen min er at, nei, de fleste andre har nok ikke hatt det like jævlig som meg. De bare forstår ikke hvor jævlig jeg har hatt det. Selv når jeg setter meg rolig ned og prøver å fortelle om det.

Når jeg blir sliten er det veldig vanskelig for meg å tolke andre mennesker. Sosiale cues som skal indikere emosjoner, ironi, sarkasme, og så videre går meg hus forbi. Hvis de med ansiktsuttrykk, fakter eller annet har forsøkt å vise meg forståelse, samtidig som det de sier ? tolket bokstavlig ? ikke viser forståelse, så oppfatter ikke jeg at de forsøker å vise forståelse. Det jeg oppfatter er at de ikke er interessert i meg eller hvordan jeg har det.

Når jeg er sliten, uansett hvor sosial jeg er, så føler jeg meg som regel veldig ensom. Det er bare én person jeg kjenner som jeg ikke føler meg ensom sammen med. Men jeg kan ikke forklare henne dette, jeg kan ikke gi henne ansvaret for at jeg ikke skal føle meg ensom. Det er ikke hennes ansvar å bære. Jeg kan bare omfavne de gangene hun frivillig ønsker å være sosial med meg.

Når jeg blir sliten er det frykten i meg som er "default"-tolkningen av omverden. Folk vil meg vondt. Det er garantert en oppvekst med mobbing, omsorgssvikt, tap av mor, far med kreft ? og så videre ? som har ført til dette. Alt rundt meg er farlig og folk flest ønsker meg vondt. Som regel gjemmer jeg meg. Men når jeg må ut, når jeg må dra på jobben for eksempel, så tar aggresjonene over. Fight or flight ? kjemp eller flykt.

Begge tilstander gjør kroppen anspent. Spyler ut stress-hormoner. Det setter fordøyelsessystemet mitt ut av spill. Gjør meg kortpustet. Jeg blir glemsk. Får veldig mange "ord på tungen". Jeg får mer vondt i brystet enn det sedvanlige kroniske ubehaget.

Jeg har det ikke bra nå.

#psykiskhelse #mentalhelse #reise #firmautflukt #angst #asperger #mobbing #jobb #aggresjoner #sint

2 kommentarer

Sarah Nazeem

08.09.2017 kl.15:30

klem

James Madison

08.09.2017 kl.20:39

Sarah Nazeem: klem :)

Skriv en ny kommentar

James Madison

James Madison

33, Oslo

Jobber med IT, gikk på blindern, har mastergrad og fagbrev. Asperger, men sosial kompetent til tross. Mye sliten, sliter med angst og kroniske smerter. Prøver å finne roen i livet, gitt opp å finne meningen med den.

Kategorier

Arkiv

hits