Fremdeles opprørt

I en tidligere bloggpost skrev jeg om en hendelse som gjorde meg litt opprørt.

Jeg er høysensitiv, og takler ikke mye lyd- eller sanseinntrykk. På grunn av en rekke erfaringer med å ha bli mobbet ? noe som fremdeles påvirker min psyke betraktelig ? er jeg engstelig for andre mennesker. Spesielt mennesker jeg ikke kjenner, og veldig spesielt når det er mange av dem til stede på en gang.

Derfor er det veldig slitsomt for meg å være med på såkalte conventions. Jeg vet ikke helt hva man skal kalle det på norsk. Tusenvis av mennesker, mye ting som skjer i løpet av en dag, veldig mange inntrykk. Jeg var med på en slik convention i forrige uke, som varte fra fredag til og med tirsdag. Jeg hadde heldigvis fått mitt eget hotellrom, som jeg flyktet til stadig. Hoppet over en forelesning, og sov litt. I tillegg hadde hotellrommet mitt et badekar, noe som hjelper veldig på med å roe meg ned, (i tillegg til de fine øvelsene jeg har lært av psykomotoriske fysioterapeuter).

Allikevel var disse tre dagene veldig slitsomt for meg. Jeg følte aldri at jeg fikk slappe av helt, selv ikke på hotellrommet. På natten fikk jeg ikke sove ordentlig, og når jeg trakk meg tilbake til rommet på dagtid lå jeg mest og kjente på hvor anspent og vondt brystet mitt var.

Dessverre så var det ikke slik at vi skulle hjem når opplegget var over. Vi skulle være der en dag til, og bedrive såkalt "team building". Vi skulle gjøre to aktiviteter, og begge deler ble holdt hemmelig for oss. Aktivitet en viste seg å være sykling rundt i byen vi oppholdt oss i. Det var for så vidt veldig fint, selv om jeg var litt skeptisk på forhånd.

For det første så får jeg angst av å ha høy puls. Helt siden jeg fikk panikk-angst anfall for 14 år siden (eller så), har høy puls gjerne ført til sterke bekymringer for hjertet mitt. I tillegg til dette, så har jeg lært en del puste-teknikker for å roe meg ned når jeg får angst. Disse fungerer som regel utmerket til vanlig. Men når jeg er andpusten etter fysisk utmattelse, så fungerer disse øvelsene særdeles dårlig. Disse ser snarere ut til å forverre angst-tilstanden min. Så tanken på å sykle rundt i en hel fremmed by, sammen med mange kolleger som ikke aner om disse lidelsene, var veldig, veldig skummelt.

Heldigvis fant jeg fort ut at å sykle rundt i bedagelig tempo på ingen måte gjør at pulsen går opp. Eneste problematiske stedet var en liten bakke, men vi tok heldigvis en pause rett etter at vi var ferdig med å bestige denne bakken.

Når vi tok denne lunsjpausen, avslørte de derimot neste aktivitet på programmet. Vi skulle spille noe som heter "laser tag". For de som ikke vet, så går det ut på å bevege seg rundt i mørke rom og skyte på hverandre med laser-pistoler. Dette var noe jeg på ingen måte var klar for å høre, i den tilstanden jeg da var i. Etter å ha blitt bombardert med lyd- og andre sanseinntrykk tre dager på rad, følt meg veldig anspent og sliten etc, så ble det en veldig emosjonell nedtur for meg å høre om dette.

Vi skulle ta t-banen på vei til dette opplegget, som gjorde det vonde verre. Det var veldig klamt, og det føltes ut som at jeg ikke fikk puste ordentlig. Noe som igjen trigget angsten min. Nervene mine var veldig frynsete på dette tidspunktet. Heldigvis får jeg tid en kjapp prat med sjefen min, forklare ham noe av situasjonen, og spørre om det er greit at jeg ikke ble med. Dette var selvfølgelig helt greit.

Jeg blir allikevel med ned der de skal spille laser tag. Det var på en helt avsidesliggende del av byen, og gitt den angsten jeg allerede bar i meg stolte jeg ikke på at jeg kunne finne veien tilbake til hotelle på egenhånd.  Jeg tørte rett og slett ikke gjøre annet enn å holde meg til gruppen. Heldigvis var ikke jeg den eneste som ikke ville delta i dette opplegget. Vi var tre stykker som satt og ventet.

Her er det også greit å nevne, at i tillegg til fobi mot høy puls, har jeg også fobi mot høy musikk. Det stammer av de samme årsaker, når jeg kjenner bassen vibrere mot brystet mitt gjør det veldig vondt, og jeg blir bekymret for hjertet. Nede på dette stedet hvor de skal løpe rundt og skyte på hverandre, så spiller de selvfølgelig av høy bass-dundrene musikk. Også inne på rommet hvor vi sitter og venter på de som er med å spille.

Jeg klarer å spørre om de ikke kan dempe musikken noe i rommet hvor vi sitter og venter. Fyren kunne ikke et ord engelsk, men det virket som han skjønte hva jeg mente, da musikken etter hvert ga seg. Nå hørte jeg bare musikken dundre fra rommene hvor de løp rundt og skjøt hverandre (som egentlig var mer enn høyt nok til å gjøre meg enda mer engstelig).

 

Jeg reagerer veldig emosjonelt, og jeg blir veldig opprørt, av å ha blitt utsatt for dette. Før vi tok turen til utlandet, hadde jeg allerede forklart overfor min sjef om at jeg hadde problemer med høy musikk. Jeg hadde nemlig vært på en tilsvarende convention noen måneder tidligere, hvor de plutselig begynte å spille av høy musikk ? flere ganger ? der vi satt og hørte på foredrag. Og jeg hadde fått skikkelig angst av dette, og var bekymret for at dette skulle skje igjen. Han viste meg forståelse for situasjonen min i denne samtalen, og sa at han skulle forhøre seg med de som arrangerte konferansen om hvor vidt det skulle bli spilt av høy musikk.

Allikevel så sender han meg ned i dette helveteshullet for å leke krig. En person han vet sliter med mye angst, som er høysensitiv og som har vært på en konferanse i tre dager. Jeg synes faktisk at dette var veldig dårlig gjort. Jeg er fremdeles veldig opprørt over dette.

Dagen etter vi kom hjem, var det å dra rett på jobb igjen. Og på fredag. Jeg var helt hysterisk sliten, men fikk dratt meg på jobb. Hadde planlagt å bare være hjemme og sove og gå lange turer i skogen til helgen, og koble ut, roe meg ned. Og det var akkurat det jeg gjorde. Men jeg følte meg ikke noe bedre. Fremdeles veldig anspent, vondt i brystet og opprørt.

På mandag skulle jeg til psykomotorisk fysioterapi igjen, så selv om jeg var sliten dro jeg inn til byen for å jobbe. På tirsdag tilsvarende historie med psykiater. Men i dag skulle vi egentlig på NOK EN CONVENTION med masse mennesker, lyder og inntrykk. Jeg sa til sjefen min at jeg nok ikke kom til å være med på dette.

I dag meldte jeg meg syk fra jobben, selv om antall egenmeldinger for lengst er oppbrukt for i år. Og jeg kjenner fremdeles på at jeg er opprørt. Hos meg så gir det seg utspill i aggresjons-anfall. Jeg har fantasier om at folk på jobben ikke skjønner hvorfor jeg er hjemme, hvorfor jeg ikke ble med på laser tag, eller tilsvarende. Og jeg blir helt rasende. Pulsen går i hundre, hele kroppen min knyter seg, og jeg får voldelige fantasier. Hver gang det skjer må jeg roe meg ned, puste ut og prøve å tvinge kroppen min til å slappe av.

 

Jeg har også grått en del i dag. Eller, i hvert fall min versjon av å gråte. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive det, det kommer fæle lyder ut av munnen min også blir jeg litt slimete i halsen/nesa. Også hulker jeg. Noen ganger klapper jeg meg selv på ryggen og sier at det skal bli fint, de gangene kommer det faktisk også noen tårer ut av øya. Men jeg reagerer alltid litt negativt emosjonelt når jeg kjenner tårer. Jeg prøver å "tillære" meg at det er helt vanlig, naturlig og ikke noe fælt med tårer.

 

I morgen skal også de andre på konferanse. Jeg er litt usikker på om jeg skal melde meg syk, eller prøve å dra på jobben. Jeg tror nesten jeg bare må se an formen. Hvis jeg fremdeles har disse aggressive utfallene, tyder det på at jeg fremdeles er opprørt. Hva gjør man når man er opprørt? Jeg vet faktisk ikke. Jeg aner ikke hvordan jeg skal løse dette problemet. Det føltes ut som at å gråte hjalp litt, men det tok ikke lang tid før det bygget seg opp med anspenthet og aggresjoner igjen.

 

#psykiskhelse #mentalhelse #angst #jobb #gråt #opprørt #høysensitiv #mobbing 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

James Madison

James Madison

33, Oslo

Jobber med IT, gikk på blindern, har mastergrad og fagbrev. Vokst opp under det man kan kalle relativ fattigdom, var mobbeoffer på barneskolen og både mobber og offer på ungdomsskolen, noe jeg lider under den dag i dag. Opplevde en del omsorgssvikt som liten, og mistet også min mor i ung alder. Sorgen etter mamma er noe jeg ikke har startet å bearbeide før nå i voksen alder. Har opplevd en del ille ting i helsevesenet. Fastleger som fnyser av meg eller ikke tror på meg. Terapeuter som har ledd hånlig av meg. Å få adekvat hjelp er en kamp jeg fremdeles kjemper daglig. Mye sliten, sliter med angst og kroniske smerter. Aggresjoner, frustrasjoner, depresjoner, det går i en berg og dalbane. Jeg har ingen offisielle diagnoser, men mener jeg har en mild PTSD lidelse sammen med høyfungerende autisme/asperger, som igjen resulterer i angst, depresjon og lite kontakt med egne følelser. Jeg kan også oppleve meltdowns under press. Prøver å finne roen i livet, gitt opp å finne meningen med den.

Kategorier

Arkiv

hits